torsdag 9. juni 2011

Sommer er tid for ...liggeunderlag


Enkelte er bare udødelige. Du ser ingen aktivitet, men likevel - det er liv. Dette gjelder også denne bloggen, tydeligvis. Hvorfor har den så ligget her ensom og forlatt så lenge? Vel, dagene går og interesser svinger. Man stuller med sitt og ofrer kanskje ikke skrale, små blogger en tanke. Men så, en regnfull dag, tenker man at det er vel på tide å klore ned noen ord igjen.

Jeg har hjulpet storesøster å pakke. Hun skal på sitt første (og, ifølge seg selv; siste) korpsstevne. Mye forandrer seg, men overnatting på korpsstevne medfører de samme overnattingsfasiliteter som da man selv var ung; sovepose og liggeunderlag.

Liggeunderlag, altså. En natt i et klamt klasserom på noe sånt hadde nok medført en nær-døden-opplevelse for meg hvis jeg skulle utsatt meg for noe slikt nå for tiden. Jeg har tross alt nådd en anselig alder. Men jeg har da hatt mine netter på liggeunderlag jeg også, gammel speider og klarinettist som jeg er.

Av dette er det helt klart speiderlivet som har gitt meg mest minner. Angående ferdigheter tror jeg at jeg er like elendig i å slå knop som å spille klarinett, så der stiller speider'n og korps likt. Speider'n var ikke nødvendigvis et naturlig valg av fritidsaktivitet for den unge Synline, da det medførte en god del friluftsliv. Jeg var av den typen som ble valgt sist i gymmen, og spesielt rask i terrenget var jeg verken da eller nå.

Men er man på speiderleir må man på haik, enten man vil eller ei. Tidlig på 80-tallet var vi ferske tenåringer på Åndalsnes på leir, og ukens haik sto på programmet. Haik i speidersammenheng betyr ikke noe i nærheten av gratis skyss, som man skulle tro. Nei, det medfører svette og slit i bratte fjellier der premien er å ligge under åpen himmel før man karrer seg ned igjen til telt og tåfislukt.

Det tok ikke lang tid før jeg tok ansvar for å danne baktroppen, kan man si. Sammen med min gode venninne, som heller ikke ble valgt først i gymmen, luntet vi oppover lia i småskogen. Så går det slik det ofte går når nivået på turkameratene er noget forskjellig, vi ble gått fra. Plutselig befant vi oss alene der inni skogen uten en skarve speider å se noe sted. Men vi mistet ikke motet av den grunn, en speider er som kjent alltid beredt.

Da skjedde det som vi hadde lest om, men aldri opplevd før: vi gikk oss vill. Ja, kanskje ikke vill i ordet rette forstand siden vi forsatt befant oss midt i lia og lett kunne komme oss ned til sivilisasjonen igjen. Likevel, da samme stein dukket opp to ganger og vi innså at vi hadde gått i ring forsvant motet som dugg for solen. Det var bare en ting å gjøre

- Hjælp!

ropte vi. Og det skal dere vite, alle dere treigoster der ute, at det finnes alltid flere av samme sort. For vårt vedkommende viste det seg at nærmeste tropp med somlepaver befant seg like bak neste busk. Der dukket det opp noen stakkarer fra Røros med gnagsår og trange gummistøvler. Og etter en laaaaang tur (de fra Røros var ufattlig trege, men da turde vi ikke gå fra dem) nådde vi omsider leirplassen og kunne rulle ut soveposen og liggeunderlaget under en presenning mot vær og vind.

Hva lærte vi av det?
1) Å gå i ring er ikke gøy.
2) Det er godt å være to.
3) Ikke vær redd for å be om hjelp, den kan være nærmere enn du tror.

1 kommentar: