It's gonna be allright

Dette er årets nyttårshilsen fra meg.



Det kommer til å ordne seg.

Mislykket pedagog

Noe vi driver mye med på apoteket er generisk bytte. Enkelt forklart er dette et tilbud kunden får om å bytte til et likeverdig legemiddel som er rimeligere.

Noen vil bytte, andre vil ikke. Noen vil definitivt ikke bytte, men når prisdifferansen er et par-tre hundre kroner, vil de gjerne bytte likevel. Rart med det.

En dag kom en dame inn. Hun hadde vært på et annet apotek og fått originalpreparatet i stedet for rimeligste alternativ (som var det hun hadde brukt hele tiden) da dette apoteket hadde vært utsolgt for varen hun var vant til å bruke. Damen hadde ikke betalt mer, så det var ikke problemet, men hun syns hun fikk hodepine av de nye tablettene. Hvordan kunne dette ha seg?

Hun foreslo at forskjellige hjelpestoffer kunne være årsaken. Jeg forklarte at det neppe var disse som forårsaket hodepinen, da hjelpestoffene er nøytrale (og uten virkning), dessuten brukes stort sett mye av de samme hjelpestoffene fra leverandør til leverandør selv om sammensetningen kan variere noe. Hodepine er da også en vanlig bivirkning av disse tablettene.

Jo da, greit nok. Men hun hadde da tålt de andre uten å få hodepine? Da kom jeg til det punktet som er veldig vanskelig å forklare, nemlig biotilgjengelighet. "Det kan kanskje ha noe med hvordan tabletten er "pakket inn", slik at kroppen nyttiggjorde seg bedre den siste tabletten du fikk?" foreslo jeg. "Da kan dosen i blodet på en måte gå litegrann opp, akkurat nok til at du fikk hodepine. Opptaket av medisinen kan dessuten variere fra dag til dag uavhengig av hvilken type du tar."

"Ja, men jeg spiser da ikke innpakningen!" utbrøt damen.

Hmm, nei. Altså...

På tide å tenke på mat igjen

Matlysta har begynt å vende tilbake. Hva er vel da bedre enn å nyte sjefskokker på skjermen?

Når man vet hva som venter en

Like årvisst som jula kommer også diverse virus snikende rundt husveggene. Det startet med kribling i halsen. Men med bruk av ymse remedier, Doc halslinser og kryssing av mentale fingre, skled det hele over uten at nesa begynte å renne.

Takk og lov.

Så sitter man og aner fred og ingen fare, surfer innom fjesboka - men hva får man se?! Den ene naboen etter den andre faller som fluer, klassekompiser av storesøster og barnehagebarn, store og små. Det ligger en sur eim over bygda og man vet hva som venter en. Spørsmålet er bare når.

Det slo til. Nå er jeg oppe og går igjen. Jeg spydde ikke opp galleblæra mi, men hvis den lar seg skylle ut andre veien er den tapt for alltid...

Julekveld i skogen

Dette er morsomt. Morsom å synge selv også, med stort patos. Det er nesten så ungene får tårer i øya når mor setter i gang.

Huffa meien.

Men det ble jul alikevel.

Halvsentimentalt

Det ligger en bunke med konvolutter på kjøkkenbordet mitt, og jeg håper at Posten for en gangs skyld kan holde mer enn de lover. For det var vel i dag det var siste frist for å få ut de julehilsningene. Sånn egentlig.

Listen over hvem som skal få og hvem som ikke får endrer seg litt hvert år. Noen faller fra, mens andre kommer til. Slikt er naturlig. Ja, jeg mener ikke falle fra på den døde måten (selv om det i høyeste grad er naturlig). Mer at man aldri snakkes ellers i året, og at det er mange år siden man hadde kontakt utenom de årlige julekortene. Da ramler noen ut av lista mi, for det føles så rart å ha dem der etterhvert.

Men så er det noen som allerede har ramlet ut, kanskje for et par år siden, men som man syns er litt trist at man ikke hører fra lenger. Hvordan går det egentlig med dem? Har de det bra? Jobber de på samme sted? Har de samme mannen, eller har de single funnet en partner? Jeg blir litt halvsentimental av den julebrevlisten min. Av den ut-ramlede delen, kan man si.

Kan man sende en sms når årene har gått og kontakten har vært null? Blir ikke det litt snålt? Kanskje jeg blir en slik dame som ringer på hos gamle kjente og ber meg selv på kaffe. Min mor gjør det med fjerne slektninger. Hun får komme inn hver gang.

Noe å tenke på når det blir mer fritid og mindre hurra-meg-rundt.

Juleforberedelser

Mine juleforberedelser er slike som ikke innebærer noe særlig bruk av mel og sukker, vann og grønnsåpe. Nei, så langt har de hovedsakelig dreid seg om bruk av hjerne, lommebok og strykejern. Så nå er julebrevet forfattet (nei, jeg skriver ikke 500 julekort for hånd slik som Mari Maurstad, ei heller kler jeg av gubben og plasserer han på et fat med eple i munnen som Geir Schau), de fleste julegavene innkjøpt (og uttenkt) og damenes antrekk sånn nogenlunde krøllfrie og rene.

Så da gjenstår bare mel, sukker, vann og såpe da sikkert.

Eller ikke.

Beklager

Jeg ser en del av dere er på jakt etter IQ på boks. Jeg må bare beklage - varen er dessverre restnotert fra grossist.

DA var jeg syk da!

Jeg får høre en del sykehistorier, naturlig nok. Noen er verre enn andre. Noen er så ille at....ja, man blir nærmest målløs.

Som han som ble så matforgiftet at han spydde opp galleblæra til slutt. I følge ham selv.

Jeg motsto fristelsen i å ta et lynkurs i anatomi. Matforgiftet har jeg vært selv, og det er så grusomt at man lett tyr til en smule dramatikk for å få forklart hvordan det føles. Uten at jeg så snevet av galleblæra mi da det sto på som verst.

En mulig positiv effekt av finanskrisen...

...ville være hvis folk ble redde for å bruke mobiltelefonen for mye slik at ørkesløse, endeløse samtaler av typen "jeg-har-en-hemmelighet-som-jeg-kan-gi-deg-hundre-hint-om-men-likevel-ikke-røpe-for-deg" i påtvunget offentlighet (les bussen) ville opphøre totalt.

Det har ikke skjedd ennå.

Kos med kaos?

Jeg har utfordret meg selv i dag. Julen klinger i det fjerne og det er tid for bakst. Det er jo meningen det skal være koselig å bake sammen med de små, men jeg vet sannelig ikke. Med en bakemester på snart to år, er trassanfallene til enhver tid bare et nanosekund unna. Både neststørstesøster og jeg fikk rapp over fingrene med kjevla. Kakeformene gikk vekselvis i munnen og ned i gulvet, så Mattilsynet blir ikke invitert...Mor måtte vaske fingre og former opptil flere ganger. Likevel, godt at kakene skulle stekes.

Neststørstesøster truet med deportering på barnehjem. Men da syns mor tross alt det gikk for vidt. Det er utrolig hva lassevis av sjarm kan rette opp.

Kakemennene ble gode de. Til slutt.

Snørrbart

Jeg hadde aldri trodd jeg skulle komme i den situasjon at jeg syntes den beste løsningen var å nikke insisterende og si "jo da, det er sikkert snørr du har i fjeset." Men med barn følger visse utfordringer i møte med andre folk.

Alle som har møtt en treåring vet at det virker som om disse har falt ned i sannhetsserum-gryta rett etter fødselen. Makan til ærlige og frittalende vesener skal du lete lenge etter. Noe som kan medføre både glede og ubehag. Mine eksemplarer av sorten har ikke vært unntak i så måte.

Min hittil pinligste episode skjedde da neststørstesøster var 3 år. Det var vinter. Jeg var på trilletur med lillesøster i vogn, og treåringen i akebrett på slep. Oppi bakkene møtte vi en dame som jeg kjente litt. Vi stoppet og snakket litt om løst og fast. Denne damen var over fertil alder, for å si det slik, og østrogenproduksjonen hadde nok avtatt en smule. Med det resultat at mustasjen hadde blitt heller fyldig. Noen fjerner slikt, andre ikke. Tydeligvis.

Treåringen sitter stille i akebrettet. Skakker på hodet og ser inntrengende på damen. "Hva har du her?" spør hun plutselig og gnir polvotten under nesa på seg selv for å vise damen hva hun snakker om. Jeg skjønner med en gang hva tøtta har sett og forsøker febrilsk å finne ut hvordan vi skal vri oss ut av denne knipa. Barter på damer er nesten mer pinlig å hinte om enn at puppen henger ut av utringningen, slik jeg ser det. Men damen skjønner ikke hva treåringen snakker om. "Har jeg noe her?" sier hun. "Kanskje det er snørr. Jeg gikk så fort opp bakkene i sted."

"Ja, det er sikkert det!" sier jeg og overhører glatt protestene fra akebrettet "nei, det er ikke snørr! Hva er det?" Jeg finner ut at nei, vi må vel rusle videre... osv og kommer meg der ifra.

Huff!

Morsomt etterpå, riktignok.

Om p-piller, nødprevensjon og abort

Er p-piller legemidler? Det var da et uvanlig dumt spørsmål, tenker du kanskje. Vel, jeg er ikke så sikker på det. I enkeltes bevissthet defineres p-piller som noe helt ufarlig - som et slags kosttilskudd nærmest. Og for de aller fleste går det like bra å gå på p-piller som å spise kosttilskudd. Heldigvis. Likevel er det viktig å være klar over at det dreier seg om et legemiddel, med alt det innebærer av hensyn å ta.

I min jobb som farmasøyt møter jeg den innstillingen ofte. Det hender jeg må vite hvilke medisiner den enkelte kunde bruker for å kunne gi vedkommende optimal hjelp og veiledning. Noe har jeg historikk på i datasystemet vårt, men det gjelder kun det kunden har handlet hos oss. Så spør jeg da; "Bruker du andre legemidler?" "Nei," svarer kunden, "jeg bruker ingenting jeg". Hvis historikken viser at kunden har tatt ut p-piller eller intuisjonen min sier meg at dette kanskje ikke er hele sannheten, spør jeg igjen; "ikke p-piller heller?" Jo da, p-piller bruker de. Men det tenkte de ikke på.

Bare for å presisere det først som sist; p-piller er et veldig effektivt og trygt prevensjonsmiddel. Det er et mål for myndighetene å få ned antall uønskede svangerskap. Et av tiltakene har vært å tilby gratis p-piller til jenter mellom 16 og 20 år. Dette har virket etter hensikten - antall aborter blant tenåringer har gått ned. Men i aldersgruppen 20-24 år er aborttallene høye, og det pågår derfor et prosjekt i Hamar og Tromsø der også denne aldersgruppen får gratis p-piller.

Det er viktig å holde antallet uønskede svangerskap og aborter nede. Derfor er jeg tilbøyelig til å svelge noen faglige kameler for at så skal skje. Statens legemiddelverk har hatt ute forslag om at nødprevensjon nå skal kunne selges i butikk. Høringsfristen var 30. september. Personlig tror jeg fordelene oppveier ulempene her, men jeg er langt fra sikker. Min erfaring er at mange lever i den villfarelsen at angrepillen er et like sikkert prevensjonsmiddel som p-pillen. Det stemmer ikke. Angrepillen bør tas straks, helst innen 12 timer etter ubeskyttet samleie. Siste frist for tablettinntak er 72 timer etter ubeskyttet samleie. Det er ingen hensikt å ta tabletten etter 72 timer. Effekten er best jo tidligere man tar den. Men den kan aldri erstatte p-piller ang sikkerhet mot uønsket graviditet. Det er det viktig å være klar over.

I media har det vært mange saker om p-piller og uønskede bivirkninger i høst. A-magasinet skrev om Vilde, som bare ble 16 år. Hun døde av blodpropp som følge av p-pillebruk. Det er vondt og sjokkerende å lese slike historier. Og selvfølgelig kan man bli redd også. Redd for å bruke slike preparater. Men da er det viktig å vite hva man gjør. Blodproppfaren er større i et svangerskap enn ved p-pillebruk. Slike oppslag har også et fordel/ulempe-aspekt. Fordelen er at flere blir obs på symptomene som følger en blodpropp og dermed kommer raskere til sykehus. Ulempen er at mange slutter med et velfungerende prevensjosmiddel og ender opp med et uønsket svangerskap.

Statens legemiddelverk har laget en fin informasjonsside som omhandler p-piller og blodproppfare. Jeg anbefaler alle p-pillebrukere å lese denne.

For p-piller er et legemiddel.

Husk det neste gang helsepersonell spør om du bruker noen legemidler.

O-fag

Det var en side i O-fagboken som åpnet seg av seg selv.

Nå leser jeg "Menneskets fysiologi" og boken åpner seg ikke av seg selv. Men temaet er interessant fortsatt. På en annen måte dog.

Sært

Det er mulig jeg er sær, men jeg syns ikke man skal omrokkere på tannstillingen mens man snakker med folk.

Selv om jeg skjønner at protesen kan være ubehagelig.

Direktelinje

Storesøster har en fortid i søndagsskolen (det har for så vidt jeg også når jeg tenker etter) og har klokkertro på å kneppe sammen nevene når motbakkene kommer. Det er makt i de foldede hender, som det heter.

I går skulle vi på kino. Madagaskar 2 sto på plakaten, og både liten og stor gledet seg. I grisgrendte strøk er det ikke bare å smette på seg cherroxene og tusle ned til kinoen. Nei, her er det flere mil i bil på mørke høstveier før moroa kan begynne. For enkelte hadde det nok blitt litt for mørkt i går, en stor van lå i grøfa og heftet oss litt på kinovei (ingen personskade så vidt vi kunne registrere).

Da vi kom frem var køen lang og lengre enn lang. Filmen startet om ti minutter og godtekøen sneglet seg umerkelig fremover. Det så stygt ut for både godteri og starten på filmen. Storesøster begynte å ane hvor dette bar. "Kan du holde dette litt?" spurte hun og la kveldens godis i hendene mine. "Det er noe jeg må gjøre." Ja, jeg holdt søtsakene jeg. Tenkte det var strømpebuksesig eller noe annet presserende som måtte fikses på. Da kniper Storesøster øynene hardt igjen, folder hendene og holder dem foran brystet. Så ber hun en stille bønn.

De som sto rundt oss i køen regnet vel med at det var Jehovas vitner eller noe som var ute for å hygge seg litt. Ja, ja, det kan være godt å ha en slik direktelinje når livet butter imot. Jeg skjønte i allefall at noe måtte gjøres. Så jeg tok over all køståing og godtehandel. Storesøster og Neststørstesøster fikk gå og finne plassene sine, og så gikk alt som det skulle gå.

Det ble både kino og godteri.

Ryddemusikk

Jeg har ryddet litt på bloggen. Fjernet hybelkaniner og gamle aviser. Svingt malerkosten og hengt opp et nytt bilde over sofa'n. Nå setter jeg meg ned litt og slenger bena på bordet, setter på en gammel släger fra gamle dager, en slik som smyger seg fint inn i øregangene og gjør meg glad.



Jeg blir rent nostalgisk av denne youtuben jeg altså...Finner så mye fint der inne.

RRRRR

Da var to små damer i havn med rulling av r'er. Tunga har vært vanskelig å rulle med her i gården, førstemann var over 5 år, mens neststørstesøster fikk dreisen litt tidligere.

Helt normalt, ifølge min venninne logopeden.

Jeg har ikke vært nevneverdig engstelig heller. Jeg mer avslappet til slikt enn en dame jeg overhørte på en butikk her en dag: "Jeg skjønte ikke et ord av hva den ungen sa, jeg altså. Det var bare babling. Hun er jo 1 1/2 år nå. Hadde det vært min unge hadde jeg vært skikkelig bekymret!"

Barnløs den damen, antagelig. Ingen er jo større eksperter enn dem som ikke har barn selv. Jeg var ekspert selv jeg, en gang for mange år siden. Da hadde jeg fasitsvar på det meste angående barneoppdragelse. Nå svever jeg rundt i ukjent rom og håper jeg gjør de riktige tingene.

Den som lever får se.

Enn så lenge ruller vi på r'ene og nabber pastellfargede stjerner som kan brukes til...Ja, hva kan egentlig nabbi brukes til? Når de er ferdige disse figurene. Noen som vet?

Å knekke koder

Martin Kolberg har visst knekket Frp-koden, selv sliter jeg med å knekke Pink Floyd-koden. I dag jeg hørt på litt av nedtellingen til Radio Norges Topp 1000 (finner ikke listen på nettet, så jeg får ikke linket). Pink Floyd hadde minst 2 låter blant de 10 beste. Hvordan toppen av listen ser ut, aner jeg ikke. Jeg hører radio kun i bilen, og ved ca nr 5 var jeg hjemme. Ergo; ikke mer radiolytting i dag. Uansett, Pink Floyd var der. Så det er altså mange som har stor sans for den musikken.

Hvorfor, er for meg en gåte. Pink Floyd er så kjedelig å høre på! Jeg får en sånn kløende "kom-til-poenget-nå-da!"-følelse når jeg hører dem. Vel er det enkelte partier som klinger godt, men det er da så langt i mellom dem. Det blir som å spise en hel loff bare for at man liker skalken. Eller ligge med hele fotballaget for at man er interessert i keepern. Nå ja, kanskje ikke helt det da, men dere skjønner hvor jeg vil hen.

Jeg anser musikksmaken min som ganske allsidig. Jeg liker både gammel og ny musikk, men Pink Floyd rår jeg bare ikke med. Og det lever jeg helt fint med.

Men jeg lurer litt på hva som er greia.

Casanova

Min første store helt(inne) var Anita Skorgan. Denne kvelden i 1977 måtte jeg investere tårer i bøtter og spann før mine foreldre lot prinsippene fare og slapp meg til foran sorthvitt-fjernsynet.

Hikst. Men det var verdt investeringen.

I dag kjenner jeg at mye av teksten sitter fremdeles og Anita er like søt. Ellers har jeg veldig sans for koreografien. Noe jeg ikke la merke til i -77. Buksa nedi støvlettene gjaldt da som nå.

IQ på boks

Inspirert av den fornøyelige bloggen Kunden har alltid rett, kommer jeg her med en av mine favoritthistorier fra kundemunn:

I hyllene på apoteket finnes det så mangt. Den hyllen som lettest lar seg påvirke av media, er naturlegemidlene og kosttilskudd. For noen år siden var det Q10 som var det store. Det var årets vidunderpille, og et must for alle med små og store plager. Jeg tror minsanten det skulle være nesten like bra som askeavkok - og det sier jo litt.

Så kommer det en mann inn i apoteket. "Jeg skulle ha en boks IQ", sier han.
Jeg ser han er litt usikker på navnet, litt utakt i øyenbrynene. Men jeg skjønner jo hva han skal ha, jeg er ikke verre på det. Likevel, når jeg får så gode poenger i fanget helt gratis er det vanskelig å la være å benytte seg av dem.
"Ja, det hadde jo vært fint å få kjøpt", sier jeg med glimt i øyet. "Du mener sikkert Q10?"

Og så ler vi godt, både mannen og jeg.

Kjenner du meg ikke igjen?

En ung kvinne står foran meg. Hun ser spørrende på meg, avventer et svar. Jeg blar hektisk i arkivene i hjernen. Men hvilket arkiv skal jeg lete i? Ansiktet er da veldig kjent. Hvor skal det plasseres, hvilken sammenheng? Jeg skal ikke skryte på meg at jeg er så flink med navn, men jeg er ikke så aller verst. Og så pleier jeg å være en racer i å plassere folk. Syns jeg selv i det minste.

Hun hjelper meg; "Jeg var utplasseringselev her. Før sommeren." Å ja, det var hun ja. Jeg unnskylder meg med at det var vanskelig å plassere henne. Hun gjør ikke noe stort nummer ut av det.

Men oppe i min grøtete hjerne blas det fortsatt febrilsk. Nå i elev-arkivet. Hva het hun? Er hun ferdig utdannet nå tro? Hva slags opplegg fulgte hun? Videreutdanning? Gjennom NAV? Jeg føler jeg skulle spurt henne om hva hun gjør på nå, jobb eller mer skole? Men jeg vil ikke bli tatt på fersken en gang til. Husker du ikke det en gang, himle himle. Så jeg behandler henne som en kunde, snakker om kremer og tilbud, løst og fast.

Etterpå nevnte jeg henne til en kollega. "Ja, det var hun som var fra nabokommunen det. Hun skulle vel gå mer på skole, hun." Da kom navnet hennes ramlende inn i hodet mitt. Til og med den lille bygda hun kommer fra kom byksende ut av hjernearkivet mitt. Litt krøllete i kantene etter å ha blitt stuet sammen slik. Så kom et bilde av jenta, i arbeidsuniformen opp for mitt indre. Der var du jo!

Dyktig var hun også.

Jeg føler meg svekket. Svekket av alderdom.

Eliminere risikofaktor?

Noen ganger kommer forskningen frem til resultater som i beste fall er unyttige for folk flest. Folkehelseinstituttet kan fortelle at kvinner som har hatt to eller flere provoserte aborter reduserte risikoen for svangerskapsforgiftning med 60%.

Ja ha? Svangerskapsforgiftning vil man selvsagt ikke ha. Men man kan vel strengt tatt ikke anbefale to provoserte aborter først? For det viser seg at spontanaborter ikke gir samme beskyttelsen. Dessverre. Da kunne man i det minste funnet en liten trøst i at man var beskyttet mot svangerskapsforgiftning senere. Hvis det er mulig å finne trøst i slikt.

Så jeg sitter her og undres over hva vi vanlig dødelige skal med slike forskningsresultater? Skal vi betrakte det som en risikofaktor hvis man ikke har hatt et par aborter før man lager ønskebarnet? Vordende foreldre vil jo gjerne gjøre alt for at svangerskapet skal gå bra, men det får da være måte på liksom.

Men godt nytt for dem som har to eller flere provoserte aborter bak seg da.

Hvis noen skulle være i tvil, så er ikke dette et innlegg mot retten til selvbestemt abort. Så langt der i fra.

Reisebrev

Jeg har vært i Oslo. Der er mye som hjemme, men enkelte ting avviker kolossalt fra normalen, slik jeg er kjent med den. En dag ruslet jeg over Stortorvet, og da fikk jeg se denne plakaten:

Brune bondeegg??!! Hvis bonden legger egg og de attpåtil er brune, på mine hjemtrakter, kalles de noe helt annet. Anatomisk sett kommer de fra samme sted på kroppen som der høna klemmer ut sine. Men der stopper enhver likhet.
Er dette en delikatesse på Østlandet? Selges de i snes eller dusin? Holder det kanskje med ett? Hva er bruksområdet?

Jeg tror jeg avstår fra å spekulere mer på dette. Jeg får så rare bilder i hodet.

No vil æ færra...

...ikke til Mexico, riktignok. Jeg skal på husmorferie til Tigerstaden, eller konferanse/kurs som det også kalles. Jeg er enkel å glede, så dette lyder som ferie i mine ører.Så nå har det vært pakking og orging med diverse kultur- og sosiale begivenheter.

Pakkingen har avslørt følgende:

• det nyeste skjørtet mitt er verre å stryke enn en bunadsskjorte. Jeg satser på at Oslo-borgerne syns det bare er sjarmerende med litt skrukkete skjørt på gudsord fra landet.
• den nyeste toppen min har vært utsatt for en sløv husmor og blir dermed ikke med til hovedstaden.
• jeg må alltid bruke den største kofferten når jeg skal på tur.
• jeg aner ikke om plastheklekroker er ansett som et våpen som kan brukes til å terrorisere flykapteiner med. Det er ikke godt å si. Jeg går optimistisk for plastheklekrok i håndbagasjen.
• jeg har alt for lite sokker som er anstendige nok til å ta med på tur. Eller ligger de i singlesokkurven på vaskerommet mon tro? Va vet jag.

Da begynner jeg å bli klar for det meste; pølsefester, Russerdisko og asfalt. Blir bra dette.

Inspirerende dilemma

Jeg dikter opp ting. Drømmen er at jeg skal klare å dikte opp ting som noen er villig til å betale for å lese. Disse historiene skulle i så tilfelle befunnet seg i papirform mellom stive permer. Men dit er det langt opp og frem. Hvis jeg i det hele tatt når dit.

Så mens jeg venter på god tid og overveldende pågangsmot, skriver jeg litt. Jeg inspireres av så mangt; noe jeg leser, forskjellig jeg har sett og opplevd, mennesker jeg har møtt. Jeg bruker små biter av dette og spinner så videre. Nå er det jo slik, som alle vet, at virkeligheten overgår fantasien. Og det er her mitt dilemma kommer inn. Noen historier er bare så gode at de burde vært skrevet ned. Men hvis man forandrer dem for mye, forsvinner poenget. Hvis man derimot ikke forandrer dem så mye at poenget forsvinner, risikerer man at folk kjenner seg igjen.

Enkelte hadde muligens sett på dette som en ære, andre hadde blitt dødelig fornærmet. Forfatteren Hanne Ørstavik fikk på pukkelen av en tidligere venninnne som følte seg misbrukt i en roman. Jeg føler jeg er for pysete til dette. Nå ville vel sannsynligvis de fem leserne av mitt kreative kammers ta dette med stoisk ro dersom jeg skulle forsøke meg på noe gjenkjennbart, men man vet aldri.

I dag møtte jeg en mann som bare skriker etter å bli brukt litterært. Men jeg vil jo ikke misbruke ham på noe vis.

Hvor går grensen?

mas, mas, mas - over hele linja

Da jeg var liten tenkte jeg:

En ting er sikkert; jeg skal i hvertfall ikke bli en slik masemamma når jeg blir mor!

Nå vet jeg at det er ingenting som er sikkert her i verden.

Ekkelt

Jeg har mine fobier. Sånne vanlige, kjedelige. Slike som alle har. Denne frøkena, for eksempel, skremte livskiten av meg i fjor sommer.

Jeg måtte faktisk venne meg til å se bildet på PC-skjermen (riktig - det var ikke jeg som tok bildet). Men nå går det greit. Nå er jeg helt avslappet. Til bildet.

Så kommer fobier man ikke ante man hadde. Ikke visste vel jeg at jeg hadde fobi mot snegler i feil vinkel!

Iberiasneglen syns jeg er utrolig ekkel, men skogssneglen har jeg hatt et vennskapelig forhold til. Helt til det klikker totalt inne i det lille, slimete hodet, og fyren (?) gir seg til å åle seg oppover kjøkkendøra mi! Til dere som ikke vet det; skogssnegler er grå på undersiden, og hvis man tråkker på dem får man et glatt, sleipt belegg på huden som er umulig å vaske bort (jeg har prøvd det. Most en snegle, løpende barføtt i halvmørkret. Det anbefales ikke).

Men det skal jeg ha, jeg har skjerpet meg. Morsgjerningen har fått meg til å ta meg kraftig sammen. Jeg har blitt en mester til å gjøre gode miner til slett spill, og av hysteriet vises bare toppen av isfjellet, dvs ca 10%. Så langt er et avkom interessert i kryp av alskens slag, et forholder seg lettere anstrengt til det samme, og minstemor er skeptisk.

Ellers sliter jeg med høyder, amfibier, reptiler og diverse annet snask.

Men meitemarker og åpne plasser går greit. Det er jo en start.

To ting på en gang

Jeg leser fag. Arbeidsdag fra 8-17, så oppvarmet restemat fra i går, deretter nesa i boka. Hjernen min prøver å sove samtidig. Lesing og soving. Det går dårlig med begge deler.

Vik fra meg, Jon Blund! Finn noen søte små heller.

Hårfint

Jeg gjør et lite tankeeksperiment: Sett at jeg var en dame. På, ja, la oss si noen og sytti år. Med perleøredobber, foldeskjørt og fint, grått hår. Så kom jeg på at jeg ville fjonge meg opp litt. Naboen skal jo straks feire 80-årsdagen sin, dessuten er det dans på eldresenteret til uka. Jo, jeg skal sannelig ta en minicolorasjon og friske opp hårfargen litt, tenker jeg.

Så gjør jeg det. Og ender opp med blått hår, eller lys lilla. Eller kanskje til og med grønt?

Hva hadde jeg så gjort? Det er alltid vanskelig å vite hva man hadde gjort i tenkte situasjoner. Men jeg tror bestemt at jeg hadde gjort følgende: Først kommet med et utrop av typen NEIII!!! Så bannet ganske kraftig for meg selv. Dernest ville jeg ringt frisøren min, privat om så det var, og skreket meg til en hastetime påfølgende dag. Så hadde jeg brukt resten av kvelden på å ergre meg noe skikkelig over at jeg hadde funnet på noe så dumt.

Men hva gjør så alle de søte gamle damene som faktisk har blått, lilla og grønt hår? Jo, de går rundt med dette som det var den naturligste ting i verden. Ikke bare naturlig, men rett og slett pent. De tar en ny minicolorasjon når lillafargen begynner å gå ut, attpåtil.

Dette forstår jeg ingenting av. Hei, damer! Grått er hot. Lilla er in det også, men det er virkelig ikke meningen at det er håret som skal ha den fargen. Kjøp et skjerf i stedet.

Musikk til følelsene

Før, da kjærlighetslivet var mer rufsete og hormonene bruste som verst i årene mine, brukte jeg ofte å sette musikk til følelsene.
Denne fantastiske sangen ble brukt opptil flere ganger, og funket som bare rakkern.

Banankasse-eldorado

Man tager noen bananer. Som regel assosieres det med noe spiselig. Men legg til en pappkasse. Da får du en banankasse, og jeg assosierer det ikke lenger med mat. Hvis man attpåtil ser for seg stabler med disse banankassene, da har jeg havnet på biblioteket.

Biblioteket vårt har masse bøker som utgår fra hyllene. De har hatt boksalg et par ganger. Den ene gangen hadde jeg med meg tre søte små, og fikk aldeles for få hender og for lite tålmodighet til å få med meg noe særlig. Den andre gangen var jeg dessverre bortreist. Gremme gremme.

Men lykken står den smukke bi. I dag var jeg innom biblioteket, med de før nevnte søte små, rett før stengetid. Vi fikk raska med oss noen bøker i all hast. Men hva skuer mine lyseblå (eh..ikke så blå da, men...skal ikke hefte meg med det)? Jo, en hylle med bøker for salg. Prisene på biblioteket får Mammutsalget til å fremstå som ren flåing; de forlanger kr 5,- pr bok. Jeg fant noen bøker jeg ville ha, og beklaget meg samtidig for at jeg ikke fikk muligheten til å kjøpe så mange jeg ønsket da de hadde salg.

"Du kan få lete gjennom kassene som står her en dag du har bedre tid", sier den snille snille bibliotekaren. "Hvis du har lyst?"

Om jeg har lyst!? Ho hoi! Jeg gleder meg som en unge til jeg får stikke bustehodet mitt ned i de banankassene. Hvor jeg skal gjøre av alle bøkene jeg kommer til å drasse med meg hjem får jeg finne en løsning på etterhvert.

Julekveld på forskudd!

Hvordan har du det egentlig?

Mimikkløs med snøvlende tale. Et forbruk av beroligende tabletter som ville slått bena under de aller fleste. Den omtåkede hjernen din klarer å tolke hva jeg sier til deg; du betaler din sum og går.

Stivt. Bena subber mot utgangen. Haken henger litt, ryggen en anelse lut.

Hvem skal trøste Knøttet, og hvem skal trøste deg?

Jeg føler meg fanget. Det jeg gir deg gjør deg ikke bedre. Legen du går til gjør deg heller ikke bedre. Du er også fanget; i ditt eget misbruk. Du kommer ikke til å gjøre noe for å komme ut av det. Du tror du må ha de tablettene, kroppen din tror det også.

Hvordan har du det egentlig?

Jeg aner bare konturene.

Frekk flue

Jeg er plaget. Av et ørlite vesen som følger etter meg. Innpåsliten fyr (eller frøken, hva vet jeg), frekk som f. Jeg vet ikke helt hvem jeg har med å gjøre, men det dreier seg om noe lite, svart noe. Med vinger.

Jeg har vært på jakt. Fektet, klapset og slått. Truffet også, så den ørlille har falt død til bakken. Bare for å reinkarneres i et komplett identisk vesen, surrende rett foran nesa mi.

Argh! Hvordan blir jeg kvitt disse elendige småfluene? Har noen et godt råd som ikke innebærer kjemisk krigføring? De holder ikke til i plantene mine, men bor mest på kjøkkenet. Jeg har en mistanke om kobling flue - frukt, de er glade i mat i allefall.

Hvem er ikke det.

Kor som helst

Jeg synger i kor. Blandakor, såkalt. Blandingen er 1:3 sånn cirka, men menn gjør mer av seg (i korklang i det minste) slik at vi er fornøyd med de kara vi har. De høres. Og det er poenget.

Likevel - det er plass til flere. Menn og kvinner. Hvorfor er det ikke flere som vil synge i kor? Gudene skal vite at det er nok av folk som vil synge. De melder seg på Idol og andre talentkonkurranser, både med og uten sangstemme. Men i kor vil de ikke.

Det er ikke noe galt i å være individualist til tider. Men når det gjelder sang kan kanskje flere komme mer til sin rett i et kor. Og så er det så trivelig, vet du! Vi drikker kaffe også. Med en kjeks til. Prater tull, og litt alvor. Utvider bekjentskapskretsen vår slik at vi omgås andre mennesker enn bare dem som er mest like oss selv. Det kan være nyttig.

Sang er sunt også, det. Man trenger ikke å være spesielt heftig og begeistret for å være med heller. De fleste kor har ikke nedre aldersgrense 60 år (selv om det av og til kan se slik ut, jeg innrømmer det). Denne bloggposten er derfor en oppfordring til alle som liker å synge og har vært inne på tanken om å melde seg inn i et kor. Gjør det! Du vil ikke angre.

Så vakkert kan det låte:

Visjonær?

Skolefaglig rådgiver utlyser konkurranse om å lage den optimale visjonen for skolen i kommunen. Tredjeklassingen er tatt med på råd, og mors små grå har sakte begynt å jobbe.

En ting er sikkert; ordet optimal skal ikke være med. Mye brukt, og temmelig innholdsløst etter mitt skjønn. Hva er egentlig optimalt? Optimalt for meg, kanskje for deg? Nei, det duger ikke. Jeg må prøve å komme opp med noe mer konkret enn som så.

Dette hadde vært morsomt å få til. Ikke først og fremst å vinne konkurransen, men å klare å lage en visjon som kan brukes til noe. Den skal være et verktøy, et mål for hvordan skolen skal være. Slik at man kan stoppe opp underveis og se på denne visjonen; er vi på vei dit? Enkelte skoler i kommunen har slitt en del de siste åra, med hærverk, uro og dårlig læremiljø. Derfor er det ekstra viktig å snu den negative trenden. Nå er mye gjort på det området allerede, men jeg tror ikke at jobben er ferdig av den grunn.

Hmm, jeg kjenner inspirasjonen trenge seg på (vel..). Jeg har noen ord på blokka, skal se hva jeg får ut av dem. Frist for innsending allerede på fredag. Jeg har en følelse av at det ikke blir så voldsomt mange forslag skolefaglig rådgiver får å boltre seg i. Men det er mulig jeg tar feil.

Dere skal få ferdige skole-visjoner på bloggen etterhvert. Både min og vinnerens.

Dette er en melding til...

Mine assosiasjonsrekker er av og til så kronglete at jeg mister tråden selv. Ikke aner jeg hvorfor tankene faller inn i hodet mitt. Men de dukker da opp. Og tenkes på.

I dag har jeg sittet noen timer i bil. Radioen har stått på, slik den gjerne gjør når jeg er på biltur. Da plutselig kom et minne fra gamledager, fra den tiden jeg var ung. De kalde, skrekkelige meldingene på radioen; "Dette er en melding til Grete Hansen som befinner seg et sted på Sørlandet på ferietur. Hennes mor er død."

Du skal være stødig bilist for å holde deg på veien etter en slik melding. Tenk å få servert en slik opplysning på riksdekkende radio rett etter Ni-timen! Mens du kjører avsted på vei til campingliv og pølsegrilling.

Akkurat på det punket syns jeg verden har gått fremover. Mobiltelefon og tilgjengelighet kan være å foretrekke. Selv på ferietur.

Kundeveiledning

• Uparfymerte produkter har ingen spesiell duft. Det er derfor de heter uparfymert. Det er derfor ingen særlig vits i å skru av lokket for å lukte.
• Hvis øret ditt er døvt er det ingen vits i å vende det mot meg når jeg snakker til deg. Se på munnen min og kroppsspråket mitt. Jeg prøver å kommunisere!
• Vareprøver er laget for at kunden skal få prøve produktet. Hvis du likte produktet, kan du få kjøpt større bokser. Fint, ikke sant?
• Selv om jeg har hvit frakk kan jeg ikke bytte bandasje på deg. Jeg setter heller ikke på gnagsårplaster selv om hælen din er veldig vond.

Et land fullt av idioter?

Mannen roter rundt i tobakkspungen sin, finner frem bankkortet blant rusk og gamle sneiper og kjører det inn i terminalen. Feil vei.

- Du må snu kortet ditt andre veien, sier jeg.

Han rister lett på hodet, slipper et oppgitt sukk.

- Det er det jeg sier; jeg bor i et land fullt av idioter.

Javel? Hva er det forventet at man skal svare på sånt?
Mener han at han selv er unntaket som bekrefter regelen? Hører jeg til blant idiotene? Kanskje er vi idioter alle mann?

- Ja ha..??

- Ja, det måtte da gå an å ordne et felles system for slike betalingsterminaler. Så vi slipper å stå her og dra og trykke det kortet alle veier!

Jo da, kanskje det. Ble alle i landet idioter så lett?

Bli med på kammerset

Jeg har laget meg et kammers til tekstene mine. Der kan de få være for seg selv, i fred for alt mitt andre tøv og fjas.

Velkommen inn!

Kreativt kammers

Dagens poetiske

Jeg har planer om å legge ut noen av mine tekster/dikt her inne etterhvert. Det beste hadde vel vært å skille disse ut i en egen blogg. Vi får se.
Enn så lenge skal dere få en liten smakebit.


Initialar

Eg stryk
handa
bortetter bjørkeleggene

leitar
etter initialane mine
rissa inn

Du seier dei skal vere her
Men eg finn dei ikkje

Kanskje var det ikkje
kniv

du brukte

Saknar du osten?

Enkelte uttalelser setter seg i vår familie. De blir et sitat som kan brukes i mange høve. Så begynner de å leve sitt eget liv, løsrevet fra historien de opprinnelig hørte til. Det er min mor som er opphavet til sitatet i overskriften.

Mor hadde bestemt seg for å bake ostekake. Når kakebakinga vel var igang viste det seg at hun hadde glemt å kjøpe ost. Men som den drevne husmora hun er, lot hun ikke det stoppe seg. Så hun bakte ostekake uten ost. Resultatet ble en slags fromasjkake. Den så bra ut, og smakte også helt utmerket.

Bror var midt i en munnfull da det legendariske sitatet kom; "saknar du osten?"

Savne osten i ostekake? Jo, det kan man alltids. Men ofte er det greit å fokusere på det positive - kaka var god den!

Kua mi

Det har vært høytidelig kåring i bloggeland. Den gyldne Q. Såpass har jeg fått med meg. Jeg skal kikke mer på alle linkene over de nominerte. Sikkert mye interessant å lese/se som jeg ennå ikke har fått med meg, relativt fersk i faget som jeg er.

Det jeg har fått med meg, er kuparaden til Graylady. Etter at jeg hadde laget en riktig så kunstferdig ku, syns jeg selv, så jeg at det var meningen man skulle bruke en bestemt ku-mal. Så da passer nok ikke kua mi så godt i den paraden likevel. Men jeg syns det er litt synd hvis min ku skal dø på bås, nær sagt, så jeg legger den ut her, jeg.

Fin ku vel?

Alle ser vel at hun spiser gress. Blåøyet skyldes skjelven kunstnerhånd.

Tredjeperson

Hvor lenge er det naturlig å omtale seg selv i tredjeperson når man snakker til barna sine? Jeg måtte sant og si gå litt i tenkeboksen i dag. Dette store eksistensielle spørsmålet var noe jeg ikke hadde tatt et bevisst standpunkt til. Og slik kan man jo ikke ha det.

Ubevisst, har jeg forlengst begynt å omtale meg i førsteperson entall til min eldste på åtte år. Jeg vet noen foretrekker vi - kanskje de føler det ligger mer tyngde bak da? Jeg foretrekker entall. Så vet både den jeg snakker med - og jeg selv hvem vi har å forholde oss til. Fireåringen, derimot, må nok forholde seg både til førsteperson og tredjeperson. Dersom jeg gir en beskjed gjelder førsteperson; jeg går og henter posten, mens trøsting skjer i tredjeperson; kom, skal mamma blåse på. Tror jeg. Den minste forholder seg til mamma; kom til mamma.

Så etter egen erfaring går grensen for bruk av tredjeperson om seg selv et sted mellom fire og åtte år på avkommet.

Det var derfor øyenbrynene mine forsvant et sted opp i panneluggen da jeg overhørte en telefonsamtale mellom mor, ca 60 år, og sønn, ca 30 år: "Mamma er i butikken rett over gata. Du kan komme hit og hente meg."

Er det ikke på tide at gullklumpen kan få oppdage at mamma er et eget individ og ikke bare mamma?
Det er mulig det er jeg som er sær, men det syns jeg faktisk.

dssn: 1 kunstverk 3 ganger daglig

Kunst demper smerte, melder VG. Vi tåler mer når vi ser på noe vi mener er vakkert. Ikke noe underlig i det. Kanskje virker den blomsterbuketten vi kommer med til en pasient på sykehuset som den reneste medisin?

Utsmykningen jeg forbinder med sykehus er tresnitt. Jeg sliter virkelig med å like tresnitt. I tillegg til sykehus er det gamle støvete skoler jeg forbinder med slik kunst. Slikt som dette virker ikke smertestillende på meg, så mye kan jeg si.

For mange år siden var jeg på Museet for samtidskunst. Mye interessant å se, mye snålt å se - og mye jeg ikke forsto det døyt av. Men jeg forelsket meg. Totalt. For der, oppe i andre etasje fant jeg Liten filosof på kommode. Bildet gjorde dypt inntrykk. Jeg elsket det.

Jeg festet meg ikke ved navnet til kunstneren den gangen. Men jeg har tenkt mye på bildet. Noen år senere havnet jeg på en arbeidsplass der de arrangerte utlodding av kunst en gang i året. En komité kjøpte inn bilder, så var det bare å satse på lykken. Hvert år pleide de å ha med et bilde av Ørnulf Opdahl. Det var alltid min favoritt. Siden den gang har jeg ønsket meg et Ørnulf Opdahl-bilde - og i år fikk jeg det. Eller vi som det heter når det er en bryllupspresang...

Først i dag oppdaget jeg at det var den samme Opdahl som sto bak den lille filosofen også! Min kunstsmak satte seg tidlig, tydeligvis.

Jeg vil ha Ørnulf Opdahl som smertestillende.

Sjel i nesa?

Pengene mine vil jeg helst skal gå til morsomme ting - noe de sjelden gjør, riktignok. Men parkering må vel være noe av det minst morsomme, så derfor prioriterer jeg heller noen minutters gange fremfor å fore en automat med 85 sure kroner om ettermiddagen.

Den lille trimturen innebærer å krysse et gravsted, et temmelig bratt sådant. Under trekronene, på grusveien mellom støttene, står lufta tett med små insekter. En slags flue, små - som står i tjukke svermer på samme sted. I dag fikk jeg det for meg; kanskje det er små sjeler dette? Som trør lufta og vet ikke helt hvor de skal ta veien? Ikke godt å si?

Jeg vil helst ikke svelge disse små skapningene. Det er vel noe som heter åndelig føde, men det får da være måte på. Så jeg kniper munnen igjen og går på med krum hals. Nesa er temmelig tett for tiden - en utrolig langvarig forkjølelse gjør hva den kan for å fylle hodet med unevnelige seige greier, bakken er bratt også, så innen jeg når porten er jeg svimmel av oksygenmangel. Men jeg står han da av.

I dag trodde jeg en slik liten en hadde forvilla seg inn i nesa. Noe klødde, jeg vet ikke hva det var. Men et par mil innover veiene nøys jeg noe skikkelig. Så enten surrer stakkarn rundt inne i bilen ennå, eller så har den forsvunnet ned i mitt mørke indre.

Håper det ikke har noe å si.

Mørk melankoli

Det begynner å bli mørkt om kveldene. Jeg var ute og gikk en tur i går kveld. Da jeg nærmet meg huset mitt, kom jeg til å tenke på en kommentar jeg hørte for mange år siden. Noen få ord som sa så uendelig mye. En ørliten avsløring som ga meg et glimt inn i ensomheten.

Jeg er sjelden alene - og nærmest aldri ensom. Men jeg har vært det. Nok til at jeg har fått kjenne på følelsen. Alene er greit, fint til og med noen ganger, men ensomhet er hverken greit eller fint. Alle kjenner til uttrykket alene, men ikke ensom. Man kan like gjerne snu det og si ensom, men ikke alene. For slik er det.

Damen som kom med den lille kommentaren den gangen for lenge siden var nok både alene og ensom. Jeg jobbet en periode som omreisende vikar, reiste rundt og var en uke eller to der behovet var størst. Jeg fikk kjenne på både ensomhet og alenetid i den perioden. Det var før mobiltelefonen var allemannseie og kontakten med venner og familie ble derfor sporadisk og liten. Kanskje var det derfor damens betroelse gjorde slik inntrykk?

Jeg skulle være en uke hos en arbeidsgiver som hadde gjort diverse krumspring ang oppsigelse av personale. Han hadde gått på tvers av alt som het ansiennitet, og skulle derfor møte sine tidligere ansatte i retten. Han tok ikke sjansen på nyansettelser i denne perioden, naturlig nok, så han hadde leid inn noen eldre damer som egentlig hadde gått av med pensjon. Dessuten var det en rykende nyutdannet jente der. Vi skulle holde skuta flytende mens arbeidsgiveren prøvde å overbevise retten om at ansiennitet ikke var noe å bry seg om (nor han forøvrig ikke klarte).

Min midlertidige kollega var en hyggelig, eldre dame. Bodde for seg selv i eget hus. Hun tok gladelig på seg noen arbeidsdager for å hjelpe sin tidligere sjef ut av en knipe. Godt å komme seg ut litt. "Noen ganger, når det er mørkt, går jeg ut og ser hvor koselig jeg har det," sa hun. "Ser på lysene i vinduet - det ser ganske koselig ut."

Man kan jo tenke slik. Når man går en tur i mørket og ser inn i alle de opplyste stuene. Der ser det koselig ut. Se, der brenner det i peisen. Så koselige gardiner de hadde der, da! Og se der, de har tent stearinlys. Observere, se hygge som kanskje ikke finnes der?

Det er sjelden man går ut for å se etter hyggen hos seg selv. Derfor gjorde den uskyldige lille betraktningen meg så trist. For ensomhet er en snodig sak. Når den er selvvalgt finnes det ikke noe deiligere, men når den ikke er det, kan den ta motet fra den tapreste.

Er det noen du bør ringe til i dag? Kanskje stikke innom med et wienerbrød til kaffen?
Slik at hyggen kommer inn - og ikke bare vises utenfra.

En definisjonssak

Storesøs har fått i ukelekse å lage en bok. Tema er fritt, helt opp til forfatteren. Noe de fleste forfattere blir glade for, vil jeg tro. Men ikke så med denne skribent. Nei, huff a meg og sukk&stønn. Alt hun hadde tenkt på var opptatt. Som for eksempel? spør mor, vel vitende om at det kun er ni elever i klassen. Dermed skulle det vel være ett og annet tema ledig, sett i den store sammenhengen.

Men man snakker ikke om store sammenhenger når man er åtte år - i allefall ikke i dag (ofte ellers, særlig når mørket siger innover både soverom og sinn...). Jo, marihøner - de var opptatt. Og så trucker (nytt interessefelt, meg bekjent). Donald kan man ikke skrive om, for det er herming. Samme med Emil og Pippi. Vitseboka kan heller ikke skrives av. Forkastet, forkastet.

Middagen gikk med til gode forslag, og forsøk på å gjøre dette prosjektet lystbetont. Siden lesing og skriving er damens sterkeste interesser, mente jeg at dette måtte være en ypperlig oppgave for henne. Nei. Håpløst å finne noe å skrive om. Men så. En lysning i den svarte tunnelen.

Ordbok! Damen vil skrive en ordbok.

Fagbok altså. Da kom iveren, da løsnet det. Krumbøyd over skrivebordet ble det produsert forside, flott tegning av kortvokst astronaut, samt to sider med ordforklaringer.

Jeg gir dere et utdrag fra "Ord-bok, lær litt mer om ord! forfatar: Storesøs" :
Kjeks: Noko du gnaskar på.
Tålmodighet: Noko du må vente på og få.
Plante: Noko som veks i hagen din.
Brudgom: Noko du har med deg i kjyrka når du skal gifte deg.

Den siste der er antagelig stjålet fra vitseboka. Jeg syns den var ganske så morsom, forholdsvis nygift som jeg er.

Bra start for fagbok-forfatteren.

Glimt fra glanstiden

Denne likte jeg godt. Jeg liker den fortsatt kjenner jeg.

Tøff.

Skjult kompetanse

Her om dagen slumpet jeg til å se en halv episode av House. Noe som for så vidt holder i massevis, en skikkelig tullete serie. Likefullt, der satt jeg, og så på denne Guds gave til legevitenskapen, dopet og medtatt, likevel lynklar i hodet - med løsningen på det meste. For ordens skyld, det er fortsatt House jeg snakker om , ikke meg selv.

Den godeste dr House hadde en disputt med en herremann i hvit frakk. Dette var en pharmacist, oversatt som apotekansatt. Hva er det for noe? Det er ingen som kaller en lege eller sykepleier for sykehusansatt?

Dette sier meg tre ting:

1. Oversetteren vet ikke hva pharmacist betyr.
2. Oversetteren antar at ingen seere vet hva en farmasøyt er.
3. Vi farmasøyter er for dårlige til å markedsføre oss og vår kompetanse.

Punkt 1 er allerede forkastet. Jeg har kommet frem til at det må være en blanding av punkt 2 og 3. Der punkt 2 er en naturlig følge av punkt 3.

Og det er ille. For oss, men også for dem som kunne hatt god bruk for fagkunnskapen vår og ikke vet hvor lett tilgjengelig den er.

For vi farmasøyter er jo ofte ansatt i apotek. Sammen med apotekteknikere, og av og til sykepleiere. Farmasøyter er legemiddeleksperter og du trenger ikke timebestilling for å snakke med oss. Lurer du på om medisinen du fikk påvirker p-pillene dine? Kan du drikke alkohol under kuren? Hva med bivirkninger? Det står svelges hele, men kan tabletten knuses likevel? Hva er blå resept? Hvem får det?

Alt dette, og mere til, kan vi svare på.

Uten timeavtale.

Myk på midten

Jeg var et sånt pipestilkbarn. Knærne var det tykkeste punktet mellom hofter og tær, og jeg var lang for alderen (det er jeg fortsatt - lang altså). Jeg ble ungdom, og helsesøster rundet av oppover da vi hadde helsesjekk slik at jeg skulle nå den magiske 50-grensen jeg også. Så der sto jeg, flatbrystet og med smale hofter, veid til ca 50 kg med klær og godvilje, sammen med mine klassevenninner - som var fullt utstyrt med både pupper og lår. Noe jeg også ønsket meg. De lårene jeg hadde, klarte ikke å fylle ut stretchbuksa engang.

Det var da.

Slik er det ikke nå. Tre små personer har hatt meg som bolig. Jeg syns mat er til for å nytes, ikke bare stille sulten. Treningen jeg bedriver består stort sett av å løpe etter de før nevnte små personene, holde nogenlunde orden i hus og heim, samt lunte en og annen turen i nærmiljøet. Alt dette tilsammen har gjort meg ganske myk på midten, kan man si. Det er liksom noe der som ikke vil være flatt. Dette vet jeg om. Jeg har et forholdsvis avslappet forhold til det også, faktisk.

Men så er det jo slik, at sånne myke mager kan jo minne om slike babymager, du vet. Fort gjort å ta feil. Damen kan jo være et par, tre måneder på vei. Det er ikke godt å si? Det er en ting med graviditeter som er veldig greit å vite for alle dem som ikke har fått det med seg. Det kommer for en dag, før eller senere. Og hvis det ikke gjør det, er det ikke noe dere trenger å kommentere uansett. Så hvis man er i tvil, går det helt fint å drøye kommentarene litt.

Jeg har fått mange, jeg. Og jeg tar det med godt humør. En kollega av meg har det på samme måte. For noen dager siden var hun ute og gikk tur. En mann, litt oppe i åra, men likevel sprek, nådde henne igjen. "Det går fortere med deg,"sier kollegaen min. "Ja, men så har jo du litt ekstra å dra på også, da,"presterer gubben å si. Hvabehager?! Godt man har alder og selvironi å støtte seg på.

Er det virkelig greit å kommentere eventuelle svangerskap før den eventuelt gravide nevner det selv? Nå snakker jeg ikke om siste trimester-mager. Jeg snakker om de som bøyer seg litt utover.

Jeg syns ikke det. Jeg syns det er like utidig som å spørre/grave om barneønske hos de som av en eller annen grunn ikke har barn. Dem om det. Det er en privatsak. Ikke noe man trenger å mase om. Du verden, her er det mange sten til byrden som har vært lagt til av ubetenksomme i familie og vennekretser rundt de ganske land. Dette tar jeg muligens for meg senere en gang.

Det er lov å koble inn hodet før man kobler inn munnen.

Struts

I dag har jeg vært vitne til at en struts har vært nødt til å trekke hue opp av sanda, om enn noe motvillig, og forholde seg til sitt eget, slette arbeid. Den ene skrale unnskyldningen etter den andre skramlet rundt ørene mine - jeg holdt på å pådra meg bullshitoverdose der et øyeblikk. Makan til tøv og svada på kort tid er det lenge siden jeg har vært utsatt for. Og, jeg innrømmer det gjerne, jeg ble både provosert og irritert.

Saken gjelder portrettfotografering av en stk håpefull. Siden vi er glade amatører når det gjelder fotografering, ble denne oppgaven satt bort til en proff (vi trodde i allefall det). De fleste gjør det, og for de fleste går dette helt greit. Unntatt når det gjelder den avfotografertes eventuelle vrange vilje - men det skal jeg ikke ta for meg her.

Den aktuelle håpefulle er vår tredje av sorten. De to eldste ble behørig fotografert, av den samme fotograf, i den samme matroskjolen, den måneden de fylte ett år. Så også den siste. Så langt alt vel. Men nå er bildene borte.

Fire skarve bilder er alt han finner på pc'n sin. Bildene ble tatt i januar, vi har spurt etter/mast/purret på disse siden april. Mannen har vært syk, og det er jo ille selvsagt, men helt irrelevant i forhold til bortkomne bilder. Men vi har da gitt ham ekstra god tid til å lete på grunn av disse helseplagene. Men nå er tålmodigheten borte. Nå forlanger vi at det skjer noe!

Forslaget hans er selvsagt å ta nye bilder. Enklere for han det. Kunne sikkert vært en grei løsning, hvis det ikke hadde vært for at søstrene ble fotografert som ett-åringer. Regner med de fleste skjønner at det er litt ekstra stas at det blir likt. Så slipper lillemor å komme om noen år med leppa pent nedrullet og si: "Hvorfor tok dere ikke bilde av meg da jeg var ett år? Hvorfor ventet dere til jeg var stor? Hvorfor hadde ikke jeg matroskjole på?" osv. Alle som har barn vet at likt skal det være. Dessuten har fyren somlet bort noe som er verdifullt for meg og pappan også. Overgangen fra baby til småbarn.

I dag var vi innom, for n'te gang. Han kjente oss igjen tvert - rart da at han ikke hadde ringt slik han lovet. Jeg er ikke av dem som hisser meg opp mest i butikker. Men denne gangen måtte jeg gå langt inn i min gode oppdragelse for å beherske meg. Det gikk, så vidt. Så får vi bare se hva han kommer frem til.

Strutsen.

Synline lager orden i faktorene

Jeg syns ikke alltid ting fungerer optimalt. "Si ikke ting om ting som ikke er ting", sa min norsklærer på gymnaset (jeg vet det het videregående, jeg er ikke så gammel, men vi kalte det gymnaset okkesom) alltid. Pøh, "ting" er bra det. Dekker det meste. Vel, altså, jeg har kommet frem til at enkelte faktorer ikke burde la seg kombinere her i livet. Det hadde gjort min lille navlelofulle bobleverden til et litt enklere/triveligere sted å være.

Jeg snakker om:

• Grått hår og sorte prikker (for ikke å snakke om kviser!) - det skulle vært ti års pause mellom siste kvise før det første grå håret dukket opp. Det syns jeg vi hadde fortjent.
• Sukat og bakverk - hva er det for slags merkelig idé? Putte sukat i en ellers ypperlig julekake? Jeg har fortsatt traumer etter loddsalg i speider'n der vi truet ned nybakt julekake, stinn av sukat, med svett brunost på mens vi smilte tappert under store toppluer. Håpet var mange repetisjonstegn i loddboka, men det var ikke alltid det ble så mange av dem. Mer sukat enn lodd ofte.
• Syke foreldre og syke barn - trenger vel neppe å utdypes noe nærmere. Førstnevnte lar seg knapt kombinere med noe som helst.
• Kontaktlinser og dårlig tid - hastverk er lastverk. Med bare én skarve minus på linsen klarer jeg fortsatt ikke se om den ligger på retten eller vrangen i boksen. Jo dårligere tid jeg har, desto større er sjansen for at jeg setter den i feil vei. Så er det å pirke den ut igjen, fomle og famle. Til nå har jeg nådd bussen, utrolig nok. Til alle medpassasjerer: Jeg har ikke grått, ingenting trist har skjedd. Øvelse gjør mester, men jeg stiller neppe i mesterklassen på en stund ennå.

Det var alt jeg rakk å ordne opp i denne gang. Men det er mer, mye mer.

God idé?

Jeg lurer på om jeg ikke skal sette meg på offentlig sted og snakke dritt om noen. Finne en samtalepartner et par meter unna, slik at jeg må snakke litt høyt, og så velte ut av meg all gammel gruff. Belyse saken grundig og vel - kun fra min side.

Jeg tror ikke jeg gidder å ta det opp med den det gjelder. Mye bedre å få sagt det høyt og tydelig til alle andre. Enten de vil eller ikke.

Det høres ut som en bra idé vel?

---

Ja da - jeg har tatt bussen igjen...

Nei, har du sett!

Jeg har fått en award av Ingvild - det var stas! :)

Alltid hyggelig å bli satt pris på.

RULES FOR THE JAVABLUE AWARD

-the winner can put the logo on their blog

-link the person you received your award from

-nominate at least 5 other blogs

-before listing the nominees, give a brief reasonwhy you choose them

-put links of those blogs on yours

-leave a message on the blogs you have nominated

Da setter jeg igang:

• Jan-Otto Fauske, fordi han er den fødte diplomat. Roer ned gemyttene når det stormer som verst.
• Petronella, fordi hun er så flink til å fortelle historier. Som kommer alt for sjelden til oss her ute i bloggeland, dessverre.
• Sosima, som skriver så fint og stille. Som jeg ikke vet hvor ble av?
• Anathema, som skriver drivende gode innlegg. Både når det gjelder innhold og språk.
• Avil, som beviser at nynorsk er godt å lese hvis skribenten kan sine ting.

Som fersking ute i Bloggeby har jeg ikke klart å orientere meg helt ennå. Derfor ble det flest fra Forfatterbloggen denne gangen. Det er jo der jeg har vært mest frem til nå.

Sett opp frikortgrensen!

Ja, skal man først banne i kirka får man gjøre det skikkelig. Pasientorganisasjoner, kronikere og enkelte politikere reiser nok bust og er sterkt uenig med meg. Men la meg i det minste forklare hva jeg mener før følelser blokkerer videre debatt.

Som de fleste av dere kjenner til, har vi noe som heter blå resept i Norge. Disse var blå også i fargen tidligere, det er de ikke lenger, men det er fortsatt det samme prinsippet som gjelder; Har du en kronisk sykdom som du trenger behandling for i minst tre måneder i løpet av året, kan du ha krav på medisiner på blå resept. Behandlingen trenger ikke å være sammenhengende.

Hvis du har en blå resept, kan du hente ut for inntil 3 måneders forbruk på apoteket om gangen. Du betaler da 36% av det medisinen koster, men aldri over 510 kroner. På et år skulle man da ha 510 x 4, samt et besøk hos legen (ca 200) i utgifter; dvs 2240 kroner. Men så enkelt er det selvsagt ikke. For dette betinger at du har fått alt du trenger på én resept (samme dato fra samme lege). Har du fått resept fra flere leger, eller fra samme lege men på flere forskjellige datoer, må du betale flere egenandeler. VG hadde en sak for noen dager siden som pekte på hvor skjevt dette kan slå ut. Da kan det bli store utgifter på en gang, noe som kan gjøre det vanskelig for pasienter med dårlig økonomi. Til trøst må det nevnes av disse får frikort ganske fort. Men det hjelper ikke at man får frikort noen måneder senere hvis man ikke har penger til å hente ut medisin man er avhengig av i dag! Et råd til alle pasienter med kroniske lidelser blir derfor: Sørg for å få en resept som gjelder for ett års forbruk når du er hos legen, og sørg for at alle medisinene du bruker blir skrevet ut samme dag.

Frikortgrensen for 2008 er på 1740,-. Enkelt sagt gjelder dette utgifter til lege, reise til legeundersøkelse og medisiner på blå resept. De offentlige utgiftene til legemidler på blå resept øker og øker. Det har vært satt inn til dels harde tiltak de senere år for å bremse denne kurven. Ordningen med byttbare legemidler har vært alt annet enn populær, men har vært effektiv for å presse ned prisene. Jeg tror de fleste innerst inne er glad for at vi har en prisregulering på legemidler, dette kommer både Staten og pasientene til gode.

Med eldrebølge i vente, er det lite sannsynlig at det offentlige får mindre legemiddelutgifter å hanskes med i fremtiden. Man bør derfor se også på andre tiltak som kan bremse dette. Jeg er av den oppfatning at det skal være tatt høyde for fire uttak på blå resept, samt et legebesøk i året uten at man dermed skal ha frikort. Slik frikortgrensen er nå, er det lagt opp til at mange oppnår frikort på tampen av året. De har da kanskje bare behov for ett uttak til på resepten sin før nytt kalenderår med ny opptjening starter. Hva gjør de så? Jo, de hamstrer. Vi apotekansatte prøver å demme opp så godt som mulig etter det lovverket vi har å forholde oss til. Noen pasienter sier det rett ut: "Jeg tenkte jeg skulle utnytte frikortet nå når jeg har det".

Så her er det altså to punkt:

1. Frikortgrensen harmonerer ikke med et normalt forventet forbruk av legemidler på et år. Er det virkelig meningen at alle som bruker (dyre) medisiner på blåresept skal ha frikort før året er omme? Det legges jo opp til dette fra Staten.
2. De som får frikort sent på året, fristes til å hamstre medisiner for å få minst mulig utgifter en del måneder fremover. Noe som man vel kan forstå, alle ønsker jo å spare penger. Det er bare det at disse pengene må komme fra et sted...

Mitt forslag er derfor: Øk frikortgrensen til 4 x maks egenandel + ett legebesøk.

Hattkaill

I dag måtte jeg kjøre bil til jobben. Jeg er en slik som liker å kjøre buss. Med et dobbeltsete helt for meg selv, ingen bak meg heller, slik at setet kan slås helt ned (for den som er i tvil; det er ikke god folkeskikk å slå setet rett i fanget på den bak deg - ikke hvis de satte seg først. Hvis de kommer etter deg, og setet allerede ligger nede, blir det en annen sak. Se så, litt god pendlerkutyme, aldeles gratis for dere mer uerfarne bussere). I dette dobbeltsetet kan jeg da enten sove, lese, høre musikk eller bare late meg. Fint.

Men dette skulle handle om bilkjøring, ikke buss. Etter min beskrivelse av bussturen, skjønner de fleste at jeg bor i de mer grisgrendte strøk av landet. Siden staten ikke helt har sett nytten av å holde veikanter fri for kratt og olderskog, fremstår pendlerveien mer og mer som en grønn korridor, nærmest fri for sikt. Når man attpåtil er litt pysete med hensyn til forbikjøringer, kan det bli få muligheter til å komme seg forbi enkelte medtrafikanter. For det er ikke så grisgrendt at man ikke møter motgående trafikk, tross alt.

I dag havnet jeg altså bak en hattkaill. Uten hatt for anledningen, men pigmentene hadde forlatt hårstråene, så noen ungdom var det ikke. Tydeligvis hadde endel av reaksjonsevnen forlatt hodet også, for 80-sone var ikke noe for denne karen. Noe jeg i og for seg har respekt for. Man skal ikke kjøre fortere enn man føler man har kontroll over. Jeg hadde tålmodighet en stund. Kjørende bak en hattkaill i den grønne korridor. Kanskje kunne jeg komme meg forbi i 50-sona? Men i 50-sona ville han tydeligvis ta inn tapt tid, for der gikk det i 60. Lappen er jeg så avhengig av, at noen forbikjøring i slikt tempo kom ikke på tale.

Så der lå vi da. I kolonnekjøring bak en ledebil uten øye for det som foregikk bak seg. For dere skjønner det, kjære hattkailler (ikke det at jeg tror noen av dem er inne og leser denne bloggen. Men man kan aldri vite. Ikke med hattkailler heller); det henger noe blankt noe i frontruta. Det er ikke bare et stativ for Wunder-baum, det kan brukes til å følge med trafikken bak deg. Speil, kalles det. Bruk det! Slipp meg forbi!

Takk.

Nå skal jeg lære dere en lekse

Jeg er student, må vite. Som enhver trebarnsmor med respekt for seg selv. Vel, egentlig handler det om kunnskap som glapp, men det trenger man ikke si så høyt. Selvrealisering høres flottere og mer moderne ut.

Det er jo ikke så stort studium det dreier seg om dette. 60 studiepoeng, noe som skulle tilsvare 1/6 dels stilling omtrent - hvis jeg har forstått den nye benevnelsen rett. Det het vekttall i gamle dager, da jeg gikk på skolen. Nok om det. Det var ikke dette jeg ville si noe om.

Siden det kan føles noe ensomt å være nettstudent, fant jeg ut at jeg ville dele litt av min nyervervede kunnskap med dere. Faget det dreier seg om er fysiologi, læren om kroppens funksjoner. Akkurat nå fordyper jeg meg i respirasjonssystemet, dvs pusting og sånt.

Hvorfor driver vi så på med denne pustingen? Enkelt sagt: kroppen trenger å få oksygen inn og slippe karbondioksid ut. En voksen person drar inn omtrent 500 ml luft i hvert åndedrag. Bare 350 ml av dette når helt ned i den delen av lungene der utskiftningen av oksygen og karbondioksid foregår. Resten blir stående i dødrommet. Dødrommet har kroppen tatt høyde for. Vi er såpass viselig innrettet, heldigvis. Men så har vi den fantastiske innretningen som heter snorkel. Så i dag skal dere få høre historien om lille Snorre.

Lille Snorre var en heldig fyr. Han hadde fått flott dykkermaske og fin snorkel på bursdagen sin han. Hele familien var på stranda, endelig skulle Snorre få prøve snorkelen. Men det Snorre og foreldrene ikke visste, var at en snorkel forlenger dødrommet. Med en snorkel i munnen må man puste dypere (mer luft ut/inn pr åndedrag) for å få skiftet ut like mye gass i lungene som ellers. Hvis ikke puster man inn samme luft som man puster ut.

De andre i familien hadde knapt fått satt seg ned, før lille Snorre var ute i vannet med det nye utstyret sitt. Snart var han i full gang blant tangklasene, ivrig speidende etter krabber og små fisk. Mamma og pappa var ikke så bekymret for Snorre. Han var nesten som en fisk selv, han. Så trygg i vannet at. Da var det verre med lillesøster Stine, henne kunne man ikke slippe øyene av et sekund.

Den rene idyll rådet. Stine plasket rundt, og mamma og pappa drakk kaffe og koset seg med avisa. Lille Snorres badebukse duppet mellom tangklasene, ellers så de bare en lys hårtust og en knallgrønn snorkel som stakk opp av vannet. Et og annet plasket fra føttene, men lille Snorre prøvde å ligge så stille som mulig. Han ville jo ikke skremme de små fiskene!

Selv om kroppen er en fantastisk konstruksjon, har den visse svakheter. Det har seg nemlig slik, at selv om det suser mindre oksygen rundt i blodet, så vil ikke dette påvirke pusten noe særlig. Det er først og fremst hvis det hoper seg opp med karbondioksid slike mekanismer settes i gang. Men det problemet hadde jo ikke lille Snorre! Han pustet ut sitt karbondioksid i snorkelen, og kroppen ante fred og ingen fare. Det var bare det at det ble så lite oksygen etterhvert. Og det gikk med lille Snorre som med andre som får for lite oksygen; han besvimte. Han fikk ikke et forvarsel en gang, så brått skjedde det.

Hva som skjer med bevisstløse folk som oppholder seg i vann kan dere få lov å tenke ut selv...

Heldigvis for lille Snorre satt Fru Eriksen også på stranda den dagen. Hun likte å sitte og se utover sjøen, hun fikk slik ro i kroppen av det. Lille Snorre var en artig fyr, hun kjente han fra nabolaget. Fru Eriksen fulgte med den lille guttens ivrige jakt etter morsomme sjøvesener. Men, ble han ikke veldig rolig der borte? Fru Eriksen ville nødig oppfattes som hysterisk, hun var jo klar over at hun var litt vel engstelig av seg. Likevel, hun fikk en ubehagelig følelse. Hun kunne jo vasse bort å se hvordan det sto til, kanskje?

Det sto ikke bra til. Ikke i det hele tatt. Det ble en oppstandelse uten like. Men heldigvis igjen, mamma'n til lille Snorre hadde akkurat gjennomgått et oppfriskningskurs i førstehjelp på skolen der hun var assistent. Dermed blåste hun liv i gutten sin igjen (snufs, jeg har en forkjærlighet for happy endings).

Så til alle snille foreldre: snorkel er IKKE et leketøy.

Noe å tenke på til neste års badesesong?

Bad hair day

Alle kan vi vel ha dager der hårtustene ikke samarbeider, men helst ser ut til å leve sitt eget liv. Mye kan fikses med hard bruk av varme og diverse produkter, mer eller mindre egnet til formålet. Det har vært gjort. Med vekslende hell.

Det har seg slik at jeg fra naturens side er utstyrt med krøller. Det dreier seg ikke om fall i håret - vi snakker sau. Dette har jeg vært vekselsvis glad og irritert over. Jeg hadde min glanstid på 80-tallet, det var da alle skulle se ut som pudler, og det gjorde jeg definitivt. Tony Harnell i TNT hadde den ultimate puddelsveisen. Joey Tempest i Europe var slettes ikke borte vekk, han heller. Forbilder, rent hårlig sett. Og jeg var jaggu ikke langt unna, om jeg så må få si det selv. Men så begynte jeg å ligne mer og mer på vokalisten i Return, og da innså jeg at det var på tide å gi seg.

Etter det har manken vært både kort og lang. Rettetanga kom som manna fra himmelen. Den har vært omfavnet og iherdig brukt. Det er ikke få kilowattimer som har vært brukt for å få kontroll på stålulla. Jeg sliter nå på mitt åttende eller niende eksemplar, tror jeg det er. Men så blir man lei av å stå der og strekke. For dem som ikke vet det, kan jeg opplyse om at fuktig vær får glattet hår til å bøye seg. Etter en tur i barnehagen i duskregn, følger man plutselig hårmoten for menn i Galilea for et par tusen år siden. Heldigvis er jeg så gammel at dette ikke knuser selvfølelsen totalt, men det er likevel ikke slik jeg ønsker å se ut.

Nå for tiden befinner jeg meg i et slags ingenmannsland. Jeg har latt krøllene komme frem igjen, men ligner vel mest på en krysning mellom Madam Mim og Lille Persille hvis jeg skal være helt ærlig - og det bør man være har jeg hørt. Når det gjelder stylingprodukter er det komplett umulig å finne et som passer perfekt. Dersom man skulle være så heldig å finne noe som man liker ganske godt, kan du være sikker på at det holder på å gå ut av markedet. Ja, ja, slik går nu dagan.

Noe må gjøres snart, det er det eneste som er sikkert.

Lettet og lat

I dag er jeg glad jeg ikke er noen fjellgeit. Ikke av den mekrende sorten, men av den sorten som farter rundt i fjellheimen kledd i noe vanntett, pustende noe, på jakt etter store naturopplevelser. Jeg syns naturen vår er fin jeg også, det er ikke det. Men jeg trenger ikke å oppleve alt av den selv - vandrende på mine egne bein.

I helgen har jeg riktignok vært i fjellet - og koset meg. Ti damer; godt selskap og god mat. Ingenting å klage på. Vi var på Rondane Spa. Det ligger på Mysuseter, og det er her min glede over å være lat kommer inn.

Lørdag gikk vi nemlig en tur. En liten luntetur til Ranglarhø, som vel kunne passe bra for dette celebre selskap. Dette var en kort tur - og mange hadde gått før oss. Turmålet var valgt i hensyn til oss litt late, og i hensyn til dem med en liten astronaut innabords.

I dag havnet Rondane i nyhetene. En jeger, på utkikk etter rein, befant seg i området. Han fant noe ganske annet. En amerikaner som har vært borte siden i vår dukket opp, inntullet i teltduken sin. Veldig, veldig død.

Stakkars amerikaner og stakkars jeger. Dette var lenger inn i fjellet enn hva vi befant oss, og jeg kan ikke få sagt tydelig nok hvor lettet jeg er for at jeg slapp å finne ham. Selv om jeg selvfølgelig er glad på de etterlattes vegne at han er funnet. Jeg tror aldri jeg hadde blitt meg selv igjen dersom jeg hadde sett noe slikt.

Noen fordeler har man tross alt når man bare lunter korte turer i trafikkerte løyper.

En stk kolera til meg, takk!

Av og til havner jeg opp i slike pest eller kolera-diskusjoner. På spiserommet på jobben er det sjelden vi føler at enkelte temaer er for ekle til at de kan kombineres med mat. Vi er ganske hardhudet sånn. Men nå snakker vi teori. Det hadde nok vært noe annet hvis vi måtte bruke sanser som syn og lukt i tillegg.

Her en dag var skolestart og nytt barnehageår, med alt det innebærer av smittepress, temaet. Nesene har jo allerede begynt å renne, så det er ikke interessant. Men hva med slike snyltere som liker å bo på/i oss. Som velter seg i blod og tarminnhold og koser seg bare verre? Ja, jeg snakker om hodelus og småmark (også kjent som barnemark). Hva er å foretrekke å få i hus? Hvis man kunne velge, altså (noe man selvsagt ikke kan, men det bryr vi oss ikke om i slike pest eller kolera-diskusjoner).

Min kollega gikk for småmarken, mens jeg foretakk lusa. Takke meg til udyr jeg kan se. Så vet jeg hva jeg har å forholde meg til. Småmarkegg, mikroskopisk små, virvlende rundt i støvet i heimen. Nei, usj! Så langt har heldigvis dette vært en hypotetisk problemstilling. Men hvem vet?

Snart kommer lusa og marken til et sted nær deg...

Nå er det kanskje på sin plass å minne om Nasjonal kampanje mot hodelus 29.-31. august. Så frem med lusekammen i helga, folkens!

Spytt ikkje på golvet

Hva er det med unge gutter og spytting? Har de utviklet en slags defekt i svelget slik at all spyttproduksjon ikke kan passere men må sendes ut i det fri? I hyppige klyser med stor fart, gjerne silt mellom tennene på en, antakeligvis, kul måte?

Jeg bare spør.

I hine hårde dager kunne man finne skilt som forklarte hvordan man skulle oppføre seg i det offentlige rom. Ikke så lett å vite slikt. Det var riktignok tuberkulosen man var redd, den er ikke så utbredt i Norge i dag. Men altså, allerede i 1915 hadde man fått med seg at spytting var uhygienisk.

Det er det fortsatt. Æsj og æsj. Jeg er ikke interessert i å måtte forsere fortau jumpende mellom seige klyser lik en fjellvandrer fra stein til stein over en elv. Takke meg til å plumpe ned i iskaldt fjellvann da, i forhold til tyktflytende mucus hentet fra innerste kroken i bihulene. Hvis man skal trekke sammenligningen helt til mål, mener jeg.

Slutt med den spyttingen! Og det straks!

Ellers kommer jeg med paraplyen under armen og dæljer til dere med håndveska mi.

Hilsen tante Sofie.

Kjekt å ha

Jeg har hatt Øystein Sundes sang surrende i hodet hele dagen. Årsaken kan dere se på bildet her. Vi har tatt et dypdykk i kjelleren - og gjett hva vi fant? Vi fant opptil flere ting vi ikke hadde bruk for, gitt.

Bildet viser en liten del av alle skoparene som finnes i dette huset. De fleste av disse ble ikke kastet i dag, faktisk. Noen har vi definitivt tenkt å bruke igjen, andre må bare lagres litt til før vi kaster dem. For det er slik det er. Kasting er noe vi bare tyr til i nødens stund. Og nå var det nød. Lagringsplassen var oppbrukt, vi kunne ikke lenger finne igjen de skoene vi hadde tenkt å bruke engang.

Den observante leser kan se av skoparet nederst til høyre at vi ikke tar slike opprydninger hvert år. Mokasiner med dusk. En gang et must. Blir rent nostalgisk av disse. Vel, egentlig ikke. Jeg likte ikke slike den gangen de var in heller. Men visstnok utrolig gode å gå i, ifølge eieren. Nu vel, i dag ble de parkert for godt. Det var ikke skoa jeg falt for, for å si det sånn. Ikke bilen heller, men det får vi ta en annen gang.

Selv kvittet jeg meg med så godt som alle mine brune skopar. Med snøring, med sløyfe og med borrelås (ja, det var jobbsandaler da - ta det med ro ;) ) 90-tallet passerte i revy. En ganske traurig revy på skofronten. Hadde jeg virkelig så treige sko? Satser på at de snasne ble brukt så mye at jeg slet dem ut. Mener å huske at jeg hadde noen riktig så spenstige. Fortsatt brune, men med skyhøye hæler. Noe bestemorstøvelaktige greier. Hvor ble de av tro? Dessuten hadde jeg Pretty Woman-støvletter. Svarte, semskede. Opp til knærne. De hadde paddeflate plastikksåler, svinaktig glatte. Man risikerte å oppleve byen både i loddrett og vannrett stilling i dem. Ja, misforstå meg rett; dette handler om å gå på ratata på asfalten. Andre måter å havne i vannrett stilling etter en bytur blir ikke tatt opp i dette blogginnlegget.

Så, hvor var jeg? Kjekt å ha? I allefall utrolig deilig å bli kvitt. Kaoskontroll i kjelleren og 90-tallsmimring - to fluer i en smekk. Bra dag.

Jeg har flyttet på hybel

Jeg har tenkt på det lenge. Veid for og imot. Blir det for ensomt? Kanskje det er best å være der man er? Kanskje ingen gidder å stikke innom?

Etter å ha tilbrakt litt over et år på Forfatterbloggen, lest masse interessant og morsomt - og en god del svada, fått bloggvenner, samt ergret meg gul og grønn over teknikken der inne, fant jeg ut at tiden var moden. Jeg måtte finne meg en hybel. Være min egen herre. Nå har jeg gjort det, og som ferske hybelboere flest, kjenner jeg skrekkblandet fryd.

Det er flere grunner til flyttingen. For det første; den tidligere nevnte teknikken. Nå er ikke jeg noe teknisk vidunderbarn, det skal jeg være den første til å innrømme. Men det er tydeligvis flere som sliter. Hva er vitsen med en blogg hvis man verken får lest eller kommentert? Forfatterbloggen har hatt ustabile dager. Man trykker og banner, uffer og huffer. Det hjelper like lite der som ellers i verden. Like elendig er det. Dette blir man lei av. Ting som ikke virker som de skal er egnet til å påføre selv den mest tålmodige stressrelaterte lidelser.

Så er det oppbygningen. Enkelte dager er man bare SÅ talatrengt! Men hvis man poster flere innlegg på Forfatterbloggen, skyver man andre bloggere ned i det store intet. De forsvinner fra forsiden, og glimrende innlegg (og alle de mindre glimrende også) blir umulige å finne igjen. Og det er jo synd. Man vil jo ta hensyn - og selv bli tatt hensyn til. Derfor ønsket jeg meg et sted der jeg bare konkurrerte med meg selv. På godt og vondt.



Derfor denne hybelen altså. Det fine med hybler er at man kan være litt for seg selv, men hvis det blir for stusslig, tar man seg bare en tur hjem igjen. Som dere ser er det nettopp stusslig det er her inne. Lite stæsj og bimbam. Men jeg håper å få det litt mer hjemmekoselig etterhvert.

Så nå gjenstår det bare å si velkommen hit! Håper mange besøker meg, så det ikke blir så ensomt dette hybellivet. Jeg kommer nok fortsatt til å skrive om lesing og skriving. Men siden dette er en friere blogg, vil også temaene flyte over i andre ting også, kjenner jeg meg rett. Egne tekster vil også bli lagt ut. Vi får snakkes! Nå skal jeg re opp senga her på hybelen, krype under den billige dyna og prøve og kjenne på godfølelsen. Den følelsen man har når man flytter for seg selv for første gang.