No vil æ færra...

...ikke til Mexico, riktignok. Jeg skal på husmorferie til Tigerstaden, eller konferanse/kurs som det også kalles. Jeg er enkel å glede, så dette lyder som ferie i mine ører.Så nå har det vært pakking og orging med diverse kultur- og sosiale begivenheter.

Pakkingen har avslørt følgende:

• det nyeste skjørtet mitt er verre å stryke enn en bunadsskjorte. Jeg satser på at Oslo-borgerne syns det bare er sjarmerende med litt skrukkete skjørt på gudsord fra landet.
• den nyeste toppen min har vært utsatt for en sløv husmor og blir dermed ikke med til hovedstaden.
• jeg må alltid bruke den største kofferten når jeg skal på tur.
• jeg aner ikke om plastheklekroker er ansett som et våpen som kan brukes til å terrorisere flykapteiner med. Det er ikke godt å si. Jeg går optimistisk for plastheklekrok i håndbagasjen.
• jeg har alt for lite sokker som er anstendige nok til å ta med på tur. Eller ligger de i singlesokkurven på vaskerommet mon tro? Va vet jag.

Da begynner jeg å bli klar for det meste; pølsefester, Russerdisko og asfalt. Blir bra dette.

Inspirerende dilemma

Jeg dikter opp ting. Drømmen er at jeg skal klare å dikte opp ting som noen er villig til å betale for å lese. Disse historiene skulle i så tilfelle befunnet seg i papirform mellom stive permer. Men dit er det langt opp og frem. Hvis jeg i det hele tatt når dit.

Så mens jeg venter på god tid og overveldende pågangsmot, skriver jeg litt. Jeg inspireres av så mangt; noe jeg leser, forskjellig jeg har sett og opplevd, mennesker jeg har møtt. Jeg bruker små biter av dette og spinner så videre. Nå er det jo slik, som alle vet, at virkeligheten overgår fantasien. Og det er her mitt dilemma kommer inn. Noen historier er bare så gode at de burde vært skrevet ned. Men hvis man forandrer dem for mye, forsvinner poenget. Hvis man derimot ikke forandrer dem så mye at poenget forsvinner, risikerer man at folk kjenner seg igjen.

Enkelte hadde muligens sett på dette som en ære, andre hadde blitt dødelig fornærmet. Forfatteren Hanne Ørstavik fikk på pukkelen av en tidligere venninnne som følte seg misbrukt i en roman. Jeg føler jeg er for pysete til dette. Nå ville vel sannsynligvis de fem leserne av mitt kreative kammers ta dette med stoisk ro dersom jeg skulle forsøke meg på noe gjenkjennbart, men man vet aldri.

I dag møtte jeg en mann som bare skriker etter å bli brukt litterært. Men jeg vil jo ikke misbruke ham på noe vis.

Hvor går grensen?

mas, mas, mas - over hele linja

Da jeg var liten tenkte jeg:

En ting er sikkert; jeg skal i hvertfall ikke bli en slik masemamma når jeg blir mor!

Nå vet jeg at det er ingenting som er sikkert her i verden.

Ekkelt

Jeg har mine fobier. Sånne vanlige, kjedelige. Slike som alle har. Denne frøkena, for eksempel, skremte livskiten av meg i fjor sommer.

Jeg måtte faktisk venne meg til å se bildet på PC-skjermen (riktig - det var ikke jeg som tok bildet). Men nå går det greit. Nå er jeg helt avslappet. Til bildet.

Så kommer fobier man ikke ante man hadde. Ikke visste vel jeg at jeg hadde fobi mot snegler i feil vinkel!

Iberiasneglen syns jeg er utrolig ekkel, men skogssneglen har jeg hatt et vennskapelig forhold til. Helt til det klikker totalt inne i det lille, slimete hodet, og fyren (?) gir seg til å åle seg oppover kjøkkendøra mi! Til dere som ikke vet det; skogssnegler er grå på undersiden, og hvis man tråkker på dem får man et glatt, sleipt belegg på huden som er umulig å vaske bort (jeg har prøvd det. Most en snegle, løpende barføtt i halvmørkret. Det anbefales ikke).

Men det skal jeg ha, jeg har skjerpet meg. Morsgjerningen har fått meg til å ta meg kraftig sammen. Jeg har blitt en mester til å gjøre gode miner til slett spill, og av hysteriet vises bare toppen av isfjellet, dvs ca 10%. Så langt er et avkom interessert i kryp av alskens slag, et forholder seg lettere anstrengt til det samme, og minstemor er skeptisk.

Ellers sliter jeg med høyder, amfibier, reptiler og diverse annet snask.

Men meitemarker og åpne plasser går greit. Det er jo en start.

To ting på en gang

Jeg leser fag. Arbeidsdag fra 8-17, så oppvarmet restemat fra i går, deretter nesa i boka. Hjernen min prøver å sove samtidig. Lesing og soving. Det går dårlig med begge deler.

Vik fra meg, Jon Blund! Finn noen søte små heller.

Hårfint

Jeg gjør et lite tankeeksperiment: Sett at jeg var en dame. På, ja, la oss si noen og sytti år. Med perleøredobber, foldeskjørt og fint, grått hår. Så kom jeg på at jeg ville fjonge meg opp litt. Naboen skal jo straks feire 80-årsdagen sin, dessuten er det dans på eldresenteret til uka. Jo, jeg skal sannelig ta en minicolorasjon og friske opp hårfargen litt, tenker jeg.

Så gjør jeg det. Og ender opp med blått hår, eller lys lilla. Eller kanskje til og med grønt?

Hva hadde jeg så gjort? Det er alltid vanskelig å vite hva man hadde gjort i tenkte situasjoner. Men jeg tror bestemt at jeg hadde gjort følgende: Først kommet med et utrop av typen NEIII!!! Så bannet ganske kraftig for meg selv. Dernest ville jeg ringt frisøren min, privat om så det var, og skreket meg til en hastetime påfølgende dag. Så hadde jeg brukt resten av kvelden på å ergre meg noe skikkelig over at jeg hadde funnet på noe så dumt.

Men hva gjør så alle de søte gamle damene som faktisk har blått, lilla og grønt hår? Jo, de går rundt med dette som det var den naturligste ting i verden. Ikke bare naturlig, men rett og slett pent. De tar en ny minicolorasjon når lillafargen begynner å gå ut, attpåtil.

Dette forstår jeg ingenting av. Hei, damer! Grått er hot. Lilla er in det også, men det er virkelig ikke meningen at det er håret som skal ha den fargen. Kjøp et skjerf i stedet.

Musikk til følelsene

Før, da kjærlighetslivet var mer rufsete og hormonene bruste som verst i årene mine, brukte jeg ofte å sette musikk til følelsene.
Denne fantastiske sangen ble brukt opptil flere ganger, og funket som bare rakkern.

Banankasse-eldorado

Man tager noen bananer. Som regel assosieres det med noe spiselig. Men legg til en pappkasse. Da får du en banankasse, og jeg assosierer det ikke lenger med mat. Hvis man attpåtil ser for seg stabler med disse banankassene, da har jeg havnet på biblioteket.

Biblioteket vårt har masse bøker som utgår fra hyllene. De har hatt boksalg et par ganger. Den ene gangen hadde jeg med meg tre søte små, og fikk aldeles for få hender og for lite tålmodighet til å få med meg noe særlig. Den andre gangen var jeg dessverre bortreist. Gremme gremme.

Men lykken står den smukke bi. I dag var jeg innom biblioteket, med de før nevnte søte små, rett før stengetid. Vi fikk raska med oss noen bøker i all hast. Men hva skuer mine lyseblå (eh..ikke så blå da, men...skal ikke hefte meg med det)? Jo, en hylle med bøker for salg. Prisene på biblioteket får Mammutsalget til å fremstå som ren flåing; de forlanger kr 5,- pr bok. Jeg fant noen bøker jeg ville ha, og beklaget meg samtidig for at jeg ikke fikk muligheten til å kjøpe så mange jeg ønsket da de hadde salg.

"Du kan få lete gjennom kassene som står her en dag du har bedre tid", sier den snille snille bibliotekaren. "Hvis du har lyst?"

Om jeg har lyst!? Ho hoi! Jeg gleder meg som en unge til jeg får stikke bustehodet mitt ned i de banankassene. Hvor jeg skal gjøre av alle bøkene jeg kommer til å drasse med meg hjem får jeg finne en løsning på etterhvert.

Julekveld på forskudd!

Hvordan har du det egentlig?

Mimikkløs med snøvlende tale. Et forbruk av beroligende tabletter som ville slått bena under de aller fleste. Den omtåkede hjernen din klarer å tolke hva jeg sier til deg; du betaler din sum og går.

Stivt. Bena subber mot utgangen. Haken henger litt, ryggen en anelse lut.

Hvem skal trøste Knøttet, og hvem skal trøste deg?

Jeg føler meg fanget. Det jeg gir deg gjør deg ikke bedre. Legen du går til gjør deg heller ikke bedre. Du er også fanget; i ditt eget misbruk. Du kommer ikke til å gjøre noe for å komme ut av det. Du tror du må ha de tablettene, kroppen din tror det også.

Hvordan har du det egentlig?

Jeg aner bare konturene.

Frekk flue

Jeg er plaget. Av et ørlite vesen som følger etter meg. Innpåsliten fyr (eller frøken, hva vet jeg), frekk som f. Jeg vet ikke helt hvem jeg har med å gjøre, men det dreier seg om noe lite, svart noe. Med vinger.

Jeg har vært på jakt. Fektet, klapset og slått. Truffet også, så den ørlille har falt død til bakken. Bare for å reinkarneres i et komplett identisk vesen, surrende rett foran nesa mi.

Argh! Hvordan blir jeg kvitt disse elendige småfluene? Har noen et godt råd som ikke innebærer kjemisk krigføring? De holder ikke til i plantene mine, men bor mest på kjøkkenet. Jeg har en mistanke om kobling flue - frukt, de er glade i mat i allefall.

Hvem er ikke det.

Kor som helst

Jeg synger i kor. Blandakor, såkalt. Blandingen er 1:3 sånn cirka, men menn gjør mer av seg (i korklang i det minste) slik at vi er fornøyd med de kara vi har. De høres. Og det er poenget.

Likevel - det er plass til flere. Menn og kvinner. Hvorfor er det ikke flere som vil synge i kor? Gudene skal vite at det er nok av folk som vil synge. De melder seg på Idol og andre talentkonkurranser, både med og uten sangstemme. Men i kor vil de ikke.

Det er ikke noe galt i å være individualist til tider. Men når det gjelder sang kan kanskje flere komme mer til sin rett i et kor. Og så er det så trivelig, vet du! Vi drikker kaffe også. Med en kjeks til. Prater tull, og litt alvor. Utvider bekjentskapskretsen vår slik at vi omgås andre mennesker enn bare dem som er mest like oss selv. Det kan være nyttig.

Sang er sunt også, det. Man trenger ikke å være spesielt heftig og begeistret for å være med heller. De fleste kor har ikke nedre aldersgrense 60 år (selv om det av og til kan se slik ut, jeg innrømmer det). Denne bloggposten er derfor en oppfordring til alle som liker å synge og har vært inne på tanken om å melde seg inn i et kor. Gjør det! Du vil ikke angre.

Så vakkert kan det låte:

Visjonær?

Skolefaglig rådgiver utlyser konkurranse om å lage den optimale visjonen for skolen i kommunen. Tredjeklassingen er tatt med på råd, og mors små grå har sakte begynt å jobbe.

En ting er sikkert; ordet optimal skal ikke være med. Mye brukt, og temmelig innholdsløst etter mitt skjønn. Hva er egentlig optimalt? Optimalt for meg, kanskje for deg? Nei, det duger ikke. Jeg må prøve å komme opp med noe mer konkret enn som så.

Dette hadde vært morsomt å få til. Ikke først og fremst å vinne konkurransen, men å klare å lage en visjon som kan brukes til noe. Den skal være et verktøy, et mål for hvordan skolen skal være. Slik at man kan stoppe opp underveis og se på denne visjonen; er vi på vei dit? Enkelte skoler i kommunen har slitt en del de siste åra, med hærverk, uro og dårlig læremiljø. Derfor er det ekstra viktig å snu den negative trenden. Nå er mye gjort på det området allerede, men jeg tror ikke at jobben er ferdig av den grunn.

Hmm, jeg kjenner inspirasjonen trenge seg på (vel..). Jeg har noen ord på blokka, skal se hva jeg får ut av dem. Frist for innsending allerede på fredag. Jeg har en følelse av at det ikke blir så voldsomt mange forslag skolefaglig rådgiver får å boltre seg i. Men det er mulig jeg tar feil.

Dere skal få ferdige skole-visjoner på bloggen etterhvert. Både min og vinnerens.

Dette er en melding til...

Mine assosiasjonsrekker er av og til så kronglete at jeg mister tråden selv. Ikke aner jeg hvorfor tankene faller inn i hodet mitt. Men de dukker da opp. Og tenkes på.

I dag har jeg sittet noen timer i bil. Radioen har stått på, slik den gjerne gjør når jeg er på biltur. Da plutselig kom et minne fra gamledager, fra den tiden jeg var ung. De kalde, skrekkelige meldingene på radioen; "Dette er en melding til Grete Hansen som befinner seg et sted på Sørlandet på ferietur. Hennes mor er død."

Du skal være stødig bilist for å holde deg på veien etter en slik melding. Tenk å få servert en slik opplysning på riksdekkende radio rett etter Ni-timen! Mens du kjører avsted på vei til campingliv og pølsegrilling.

Akkurat på det punket syns jeg verden har gått fremover. Mobiltelefon og tilgjengelighet kan være å foretrekke. Selv på ferietur.

Kundeveiledning

• Uparfymerte produkter har ingen spesiell duft. Det er derfor de heter uparfymert. Det er derfor ingen særlig vits i å skru av lokket for å lukte.
• Hvis øret ditt er døvt er det ingen vits i å vende det mot meg når jeg snakker til deg. Se på munnen min og kroppsspråket mitt. Jeg prøver å kommunisere!
• Vareprøver er laget for at kunden skal få prøve produktet. Hvis du likte produktet, kan du få kjøpt større bokser. Fint, ikke sant?
• Selv om jeg har hvit frakk kan jeg ikke bytte bandasje på deg. Jeg setter heller ikke på gnagsårplaster selv om hælen din er veldig vond.

Et land fullt av idioter?

Mannen roter rundt i tobakkspungen sin, finner frem bankkortet blant rusk og gamle sneiper og kjører det inn i terminalen. Feil vei.

- Du må snu kortet ditt andre veien, sier jeg.

Han rister lett på hodet, slipper et oppgitt sukk.

- Det er det jeg sier; jeg bor i et land fullt av idioter.

Javel? Hva er det forventet at man skal svare på sånt?
Mener han at han selv er unntaket som bekrefter regelen? Hører jeg til blant idiotene? Kanskje er vi idioter alle mann?

- Ja ha..??

- Ja, det måtte da gå an å ordne et felles system for slike betalingsterminaler. Så vi slipper å stå her og dra og trykke det kortet alle veier!

Jo da, kanskje det. Ble alle i landet idioter så lett?

Bli med på kammerset

Jeg har laget meg et kammers til tekstene mine. Der kan de få være for seg selv, i fred for alt mitt andre tøv og fjas.

Velkommen inn!

Kreativt kammers

Dagens poetiske

Jeg har planer om å legge ut noen av mine tekster/dikt her inne etterhvert. Det beste hadde vel vært å skille disse ut i en egen blogg. Vi får se.
Enn så lenge skal dere få en liten smakebit.


Initialar

Eg stryk
handa
bortetter bjørkeleggene

leitar
etter initialane mine
rissa inn

Du seier dei skal vere her
Men eg finn dei ikkje

Kanskje var det ikkje
kniv

du brukte

Saknar du osten?

Enkelte uttalelser setter seg i vår familie. De blir et sitat som kan brukes i mange høve. Så begynner de å leve sitt eget liv, løsrevet fra historien de opprinnelig hørte til. Det er min mor som er opphavet til sitatet i overskriften.

Mor hadde bestemt seg for å bake ostekake. Når kakebakinga vel var igang viste det seg at hun hadde glemt å kjøpe ost. Men som den drevne husmora hun er, lot hun ikke det stoppe seg. Så hun bakte ostekake uten ost. Resultatet ble en slags fromasjkake. Den så bra ut, og smakte også helt utmerket.

Bror var midt i en munnfull da det legendariske sitatet kom; "saknar du osten?"

Savne osten i ostekake? Jo, det kan man alltids. Men ofte er det greit å fokusere på det positive - kaka var god den!