Bonusbabyen fyller år

En tidlig vårmorgen for snart seks år siden oppdaget jeg at 4 skulle bli til 5 og at det faktisk var mulig (som jeg hadde hørt rykter om) å bli gravid uten å planlegge, telle dager samt gjennomgå håp og skuffelser på løpende bånd.

Og for nøyaktig 5 år siden kom hun, minstejenta vår. Enkelte dager minner hun meg veldig om Lotta i Bråkmakergata; oppfinnsom og bestemt, men god som gull. Hipp hurra for bonusbabyen vår!

Illustratøren heter Ilon Wikland, og bildet har jeg lånt her.

Fleskegrisen

Lillesøster på 4 år er en vitebegjærlig dame. Hun spør og hun lurer, men jammen vet hun mye fra før også. Av og til viser det seg at hun har sett sammenhenger som har gått mor hus forbi ...
Her om dagen var vi ute og gikk en tur, og da kom vi i snakk om dyr, hvem spiser vi osv. Mor ville sjekke hva avkommet hadde fått med seg av slikt, og dermed utspant denne dialogen seg:

Mor: Vet du hvor melka kommer fra?
Lillesnupp: Kua!
Mor: Ja, det er riktig. Hvem får vi egg fra da?
Lillesnupp: Høna!
Mor: Ja, det er også riktig. Enn flesk, vet du hvor det kommer fra?
Lillesnupp: Mamma!

Ha ha ha! Takk for den, sier jeg bare.

Girls just wanna have fun

Det er vinterferie. Mor har fem fine fridager sammen med snuppene sine, og vi skal ikke på skiferie. Vi skal være hjemme og late oss og kose oss, og noen skal krangle om småting slik de pleier å gjøre. Likevel, girls just wanna have fun - så vi håper ferien kan by på morsomme saker også.

God ferie til alle dere som starter nå, og ædda bædda til alle dere som er ferdige med vinterferien ;-)

Det står ein friar uti gar'e

Jeg ble sjarmert i kne av denne karen. Han sto utenfor nova her i dag, som dukket opp av løse luften. Stille type, men jeg tror han heter Kalle.
Noen som har møtt han før?

Prosjekt for kresen gane

Når to forholdsvis kresne barn vokser opp, finner hverandre og stifter familie - er det vel ikke stort annet å vente enn at avkommet også kan finne på å rynke på nesen over et og annet som blir servert. Men det får da være måte på, tross alt.

Storesøster har sine sanser, som hun selv uttrykker det. Dette medfører at alt ukjent (bortsett fra snop) er æsj&uff. Nå er hun 10 år, og mor syns det var på tide med en utfordring. Følgende prosjekt ble så klekket ut: Den kresne gane skal utsettes for en ny rett/matvare pr uke. Eieren av ganen skal selv få velge hva dette nye skal være, og etter avsluttet prosjekt vanker det en premie. Denne premien skal ikke være til å spise, det skal være noe hyggelig og morsomt for hele familien. Ukens matvare føres i et skjema, og karakter settes.

Man skal være forsiktig med å evaluere prosjekter før de er ferdige, men jeg oppsummerer litt likevel:

Først; kritikk til prosjektansvarlig (les: mor) - prosjektet gikk over for lang tidsperiode. Premier som vinker langt der fremme i det fjerne blir fjernere og fjernere jo nærmere de kommer, så rart det enn kan høres. Motivasjonen ble så som så etterhvert.

Dernest; prosjektansvarligs tro på frivillighet. Prosjektdeltageren hadde svært lyst til å utsette ukens utfordring til siste frist (aller helst langt over fristen), noe som medførte at mild tvang/nøding måtte til.

Som den observante leser ser av skjemaet; det dreier seg om en usedvanlig kresen gane. Når lakrisbåter og pizza med saus blir sett på som en utfordring, sier det seg selv at et bredt spekter snodige grimaser har vært observert ved middagsbordet denne høsten.

Så til det positive: tacolefse har nå seilet opp som en favoritt, og et norsk A4-hjem uten tacolefse finnes vel knapt. Så nå er hun rustet for fremtidige tacorunder, om ikke annet.
Dessuten, som det sies i skjemaet: drepte meg ikke. Noe som kan være nyttig å tenke på for oss alle når vi skal utfordre oss selv.

En prøvelse for lettrørte

Koret jeg er medlem i har avholdt julekonsert i kveld. Seksåringen ble med, trygt plassert med kåpe og gullveske mellom besteforeldrene. Siste nummer før den obligatoriske Deilig er Jorden som allsang, var Carolas Himlen i min famn.

Ulidelig vakkert, syns den lettrørte førsteklassingen.

Vel hjemme fant vi originalen på youtube, men da rant det over. Vi måtte rett og slett finne frem Flashdance for å roe oss ned igjen.

Derfor spiller jeg sangen for dere i stedet, med ønske om en fin adventstid. Håper dere ikke bryter ut i krampegråt, men at dere heller klarer å kjenne på at det skal bli fint med jul.

Så like som to rosiner

Her ser dere dobbeltgjengeren min. I hvertfall hvis jeg skal tro neststørstesøster på 6 år.
Men kyse har jeg ikke. Og rosiner liker jeg bare rett fra esken.

La meg få slippe rosiner i boller, gløgg, melkesuppe (ekstra ekkelt, ser ut som en vassen, død flue), nøtteblandinger osv ...

Men dobbeltgjengeren til rosinpiken kan jeg godt være :-)

Teite gutter

Av og til kan guttene i klassen være skikkelig irriterende. Så irriterende at du får lyst til å si dem et og annet. Kanskje kan du skrive hva du syns om dem på dine egne fingre...

Men når du er seks år og akkurat har begynt i første klasse kan resultatet bli noe annet enn du har tenkt.
Førsteklassingen påpeker at det som for alles øyne ser ut som en K, faktisk er en F. Det er bare det at F'er er så vriene å få til. Så det så.

Hvordan ta på bokbind, lynkurs

Skolestart kan by på så mangt. Enkelte gjøremål kan sågar avsløre at man har ti tommeltotter og farlig kort lunte; jeg snakker om å kle skolebøker i bokbind. Hvordan var det man gjorde dette da? Jeg har nå oppfrisket kunnskapen fra 70-tallet, og kan derfor by på denne bildeserien til hjelp for ferske førsteklasseforeldre (og andre som strever).
Klipp til et passende stykke. Det bør være 5-7 cm rundt alle kanter.

Klipp til en kile til ryggen. Den må være litt bredere enn bokryggen.

Kilen brettes inn bak bokryggen.

Brett inn kantene. Ikke for stramt ytterst! Når du har brettet ene siden tar du denne opp og holder slik som vist på bildet mens du bretter andre siden. Da unngår du at det blir for stramt slik at boken ikke vil lukke seg (been there, done that).


Se så, verre var det ikke! Man kan selvsagt også bruke tykt, fint gavepapir i stedet for bokbind. Dessuten finnes det ferdigsydde bokbind for dem som ikke er så glad i bretting og taping. Du kan f.eks kjøpe dem her.

Jeg jubilerer i viktig jobb

I dag har jeg vært mamma i 10 år. Det var en jobb/oppgave jeg virkelig ønsket, så dagen i dag har også inneholdt takknemlige blaff av følelsen av å være privilegert.
Bursdagsbarnet selv er på leir og ringer opprømt hjem om nye neglelakker og godterispising. Feiringen gjorde vi unna før skoleslutt (alle vet at bursdag i skoleferien er det kjipeste som finns), så her hjemme er det bare en nostalgisk mor å se (samt resten av familien, men de er ikke så nostalgisk anlagt).

Runde tall maner til ettertanke. Jeg håper jeg har løst mammaoppgaven tilfredstillende.
De neste ti åra vil nok gi svar på om det var godt nok. Dessuten er det heldigvis ikke en oppgave man gjør helt alene. Det kreves en hel landsby for å oppdra et barn, er det ikke slik? Sist, men ikke minst, bursdagsbarnet har fått hode og vilje til å bruke selv.

Jeg har en god følelse.
Den dama der er ikke tapt bak en vogn.

Hurra for storesøster!

Stygt konfirmasjonsminne

I dag er det konfirmasjonsdag i bygda. Det fikk meg til å tenke på den mest kaotiske konfirmasjonsmiddagen jeg noen gang har vært med på. Tre år har gått siden den gang, og barn vokser som kjent, så forhåpentligvis slipper jeg å få en reprise.

Husbonden var fadder til konfirmanten, vi ble derfor plassert ved midten av hesteskoformasjonen. Nær konfirmanten - og veldig synlig for resten av selskapet.

Lillesøster var bare babyen den gang, så vi satte vogna inn til et hjørne og håpet at hun forholdt seg rolig. Jeg hadde derfor en sjuåring på en side og en treåring på den andre. Så kom maten. Sausekjøtt.

Storesøster er noget kresen i matfatet, så der var det ikke snakk om at saus og grønnsaker skulle få besudle kjøttet på noe vis. Kjøtt kan, etter iherdig tygging, gå fra mat til en grå masse som minner om en avart av tyggegummi. Det vet alle som har spist kjøtt de ikke liker. Denne massen lar seg knapt svelge. Hvis man gjør forsøk på slikt vil brekninger fremprovoseres.

Jepp.

Så skulle konfirmantens mor holde tale. Det kan være utfordrende nok å få to småttiser til holde seg rolig under en tale, enda verre blir det når man sitter helt inntil taleren og skal prøve å være minst mulig synlig.

Storesøster begynte å utstøte rare lyder og buktet seg på stolen.
- Hva skjer? Er du kvalm? hvisket jeg.
Samtidig hører jeg en knasprende lyd på andre siden av meg. Jeg snur meg og får se treåringen med et stettglass i hånden der en stor bit av glasset mangler. Den manglende biten befinner seg inne i munnen til damen. Hun hadde tatt en jafs av glasset!

- Spytt ut! hvislet jeg febrilsk.
Treåringen spyttet glassbiter, mens de rare lydene fra storesøster tiltok i styrke bak ryggen min. Jeg fikk ut glasskår, og snudde meg så mot de rare lydene. Det var ikke tvil om at mageinnholdet var farlig nær å havne på duken.

Og konfirmantens mor talte.

Så mye for å være lite synlig; storesøster måtte ut på toalettet. Og det tvert. Vi stresset oss ut i rette øyeblikk, sekundet etter spøy den lille gjesten så det skvatt i doskåla.

Jeg så for meg fullt utbrudd av hissig norovirus blant resten av selskapet. Det var ikke godt å si om det var seigt kjøtt eller iltert virus på ferde. Så det var bare en ting å gjøre; vi dro hjem. Baby, storesøster og mamma.

Glasspiseren og fadderen fikk bli igjen.

Vel hjemme var storesøster frisk som en fisk - og vi hadde ikke noe godt å spise i skapet.

Bløffmaker

Skikkelig gode bløffmakere har stor underholdningsverdi. Lillesøster på 3 år har et temmelig omtrentlig forhold til sannheten, så der triller løgnene ut som erter av en sekk.

Til frustrasjon enkelte ganger, men mest underholdende (enn så lenge).

Før sengetid i dag fikk hun det for seg at hun skulle rydde. Den vesle tøtta bar og lempet leker så det var en fryd. Jeg skrøt veldig under kveldsstellet. Man må rose skikkelig det man helst vil se mer av, såpass har jeg fått med meg av pedagoiske metoder.

- Jeg skal fortelle pappa hvor flink du har vært, sa jeg.

Den effektive rydderen ser meg alvorlig inn i øynene;

- Pappa er dum.

Dette er et ganske vanlig rituale når det kommer til å teste grenser her hos oss. Det er ikke akseptert å kalle noen dum, derfor prøver hun nettopp det for å se hva som skjer.

- Er pappa dum? Hvorfor syns du det? spør jeg.

- Han rydder ikke på rommet sitt.

- Å, sier du det?

- Åsså roter han i veska di!

Ja, det kan du fortelle meg. Syns det har gått hardt utover halslinsene mine i det siste ja. ;-)

Småbarnsgloser

Butt forstrengt - strengt forbudt

Brunost-oppskorar - ostehøvel

Stølver - støvler

Bjan - banan

Kåmelåme - kålåme

Nissepromp - hissigpropp

Rævkrem - rumpesalve

Inspirert av Slikejenters kommentar på et innlegg lenger ned på sida her, fant jeg ut at disse gullkornene bør deles med et større publikum. Alle dere mødre, fedre, tanter, onkler og andre som har gleden av den gode samtale med et barn; jeg er sikker på at dere har en gloseliste som er like god. Del den gjerne med meg i kommentarfeltet her.

Bildet lånte jeg her.

Gnager i hus

Man starter dagen optimistisk og tror man kan gå en liten tur på toalettet uten at ting skjer. Så kommer man inn på kjøkkenet igjen og ser at man er mor til en gnager.

Kjedelige greier?

Bygda har nyåpning av biblioteket. Jeg har tatt med alle de små for å fylle opp bæreposer med nye godsaker. Vi har vært uten bibliotek i flere måneder nå, og det har vært savnet.

Vi kommer inn i de nye lokalene. Det har blitt større, lysere. Barnebøkene har fått rom rundt seg, noen små stoler og et lite bord finner vi også borti kroken. Smådamene er ivrige, koser seg. Storesøster legger bok på bok i bunke på disken. Hun går i fjerde klasse nå, lesehest av dimensjoner.

- Du må plukke ut noen nynorskbøker også, sier jeg.

Nynorskbøkene har en grønn prikk på ryggen. Storesøster går i nynorsk-klasse, men har litt problemer med å få skikkelig dreis på nynorsken likevel. Når man konsumerer uhorvelig mengder lesestoff på bokmål er det så rart med det. Derfor mild tvang fra mor, altså.

Vi drar ut bøkene med grønn prikk fra hylla. Den har hun lest, og den har hun lest. Nei, den vil jeg ikke låne. Selv om det er mange grønne prikker, er det lite som frister.

- Nynorskbøkene er så kjedelige de, konstaterer Storesøster.

Og mor forstår hva hun mener. For det er ikke så spennende å lese om jenta som drakk or bekken med ein sjølvlaga kopp eller guten som sat og høyrde på bestefar sine lange historier om gamledagar (enhver likhet med virkelig litteratur er totalt utilsiktet, red.anm. Men dere forstår tegninga). Når man dessuten vet at nesten all oversatt barnelitteratur havner i bokmålsdrakt, ja da blir man litt motlaus - for å si det på nynorsk.

Jeg er glad i nynorsken. Selv om jeg ikke bruker den i bloggen. Men når jeg skriver på mine små skriveprosjekter er det ofte nynorsken som slår igjennom. Det kommer helt an på hvilken tekst jeg jobber med. Nynorsk er helt ypperlig for understatements etter min mening. For de av oss som har sansen for slik humor. Jeg har det.

Nynorsken har trange kår. Den obligatoriske sidemålsstilen tror jeg kanskje har vært mer til skade enn til gavn når det gjelder å sette pris på nynorsken. Jeg syns at norskundervisningen skal inneholde begge målføre, men den skriftlige delen kunne med fordel vært fokusert på hovedmålet. Det er bedre å bli skikkelig god til å formulere seg skriftlig i ett målføre enn å knote halvgodt på to. Sidemålet kunne vært presentert i tekster, filmer, musikk.

For å oppklare; jeg er ikke av dem som sier norsk og nynorsk når jeg mener hovedmål og sidemål. Jeg er fullstendig klar over at mange har nynorsk som hovedmål, jeg var en av dem i ni år. Og nå er det Storesøster det gjelder.

Gi oss spennende nynorskbøker da, dere forfattere! Og til forlagene: vi leserne vil ha dem! Gode bøker er gode bøker, slik er det bare. Da leser vi bokmål og nynorsk om hverandre og koser oss med godt lesestoff.

Storfint besøk

Det er ikke hver dag man får besøk av en Admiral - og jammen var han flott der han brisket seg i sin flotte uniform. Han slo seg ned på trampolina og poserte både vel og lenge slik at mor fikk tatt bilder og ungene tatt en titt.

Takk for besøket og velkommen igjen!

Det har vært T-skjorte-temperatur her et par dager igjen, noe mor har feiret med å pådra seg høstens første forkjølelse. Vel vel, det gjelder å øve seg før svineinfluensaen slår til. Men T-skjorte eller ei, høsten er her, og blomsterprakten avtar. Nå har det aldri vært direkte trangt mellom hageblomstene her på farmen, men likevel.

Lillesøster snuste inn duften (og kanskje et par bladlus) av hagens siste rose. Og med det ønsker jeg alle lesere av bloggen en riktig fortryllende fredagskveld :)

Give peach a chance

Det er ikke alltid så lett å krølle tungen riktig. Storesøster er ivrig på engelske gloser og suger dem til seg som (fersken)nektar. Men den uttalelsen, den er ikke bare bare.

Men fred er like søtt som fersken, er det ikke?

Blåbærturen

...der var det bare blått i blått så langt du kunne se.
Nei, det var ikke det akkurat. Men litt fikk vi da i koppen. Dessuten var været strålende, og selskapet hyggelig. Tendenser til sure barn ble overhørt og oversett så godt det lot seg gjøre.

Mor mistet mobiltelefonen i lyngen, men takket være en årvåken venninne ble den med hjem igjen.

Men det er ikke bare blåbær å se når man er på tur. En stilig billemann satt og koste seg på toppen av en blåknapp. Et nyforelsket sommerfuglpar danset også rundt oss. Sommerfugldamen syns nok kanskje beileren ble vel innpåsliten, for hun satte seg pent ned ved føttene våre. En liten pause i svermeriet må være godtatt.

Bildene ble tatt med mobilkameraet, og kvaliteten deretter. Men et lite glimt fra en sommerdag ble det like fullt.

Tullmus

Jeg har fått vann i musa. Og slikt kan man bli aldeles opprådd av. Men slik kan det gå når man kombinerer opprettholdelse av normal væskebalanse og pc-bruk med våkne barn.

Det er varmt om dagen. Jeg er ute i sola til huden bukter seg og ber om nåde. Ungene er oppe alt for lenge, og jeg får satt meg ned for meg selv alt for sent. Dermed skulle jeg prøve meg med aldri så lite nettsurfing mens de håpefulle spiste kveldsmat. Utstyrt med en glass vann (fy! første feil) logget jeg meg på. Skoene sparket jeg av meg (feil nr to) og snart var jeg på nettet.

Men så var det å sitte i ro ved bordet da. Det er umulig visstnok. I sidesynet ser jeg noen sydenfletter smyge seg under bordet. "Hva er det nå da, sett deg ned og spis!" (passe sur mor).
"Jeg ville bare gi deg en klem" kommer det sukkersøtt. Ja, da må man jo bare smelte og ta imot klemmen. Lillesøster vil da selvfølgelig også klemme i stedet for å sitte å tygge på den kjedelige brødskiva. Hun kommer fykende, snubler i skoene mine, slår ut med hendene - og velter hele vannglasset ut over skrivepult, mus og tastatur.

Så nå har jeg fått en spinnvill tullmus. Tastaturet og laptop'en ellers ser ut til å leve, enn så lenge.

*river meg i håret og minner meg selv på at vann og elektronikk ikke hører sammen*

Ut på tur, aldri sur

bare kvalm. Ørlite kvalm ja.

Vi har brukt pinsen til lang biltur, trivelig barnedåp og lang biltur igjen. Jeg har alltid sagt at mine barn plages ikke av bilsyke. Men nå vet jeg at det finnes unntak fra den regelen også.

Så derfor, med denne erfaringen frisk i minne, vil jeg gi følgende råd til barnefamilier som har tenkt seg på biltur i sommer:

Dette bør være lett tilgjengelig i bilen:
- Plastpose, gjerne flere. Til søppel, oppkast og annet som kan komme brått på.
- Våtservietter. Hva skulle man gjort uten dem.
- Håndkle. Våtservietter kan ikke klare store jobber.
- Klesskift. Vi snakker om topp til tå.

Ellers finnes det også reisesyketabletter å få kjøpt. Noen kan til og med kjøpe dem på egen arbeidsplass men har av optimisiske grunner valgt å ikke gjøre det. Denne noen kan muligens ombestemme seg på akkurat dette punktet ved en senere anledning.