Hvordan ser en typisk romjulskunde ut?

Jo - litt som en hamster.
Nå håper jeg at alle har fått (ut)nyttet frikortet sitt tilstrekkelig, for nå er det bare en dag igjen av dette året. Jeg skal ikke si så mye mer om det, men konstaterer at enkelte har uhorvelig store medisinskap.

I løpet av 2010 kommer ordningen med automatisk frikort. Det vil forhåpentligvis frigjøre ressurser både hos pasient, NAV og oss på apoteket. Noen tror nemlig at frikortet fungerer som et slags trumfkort som det gjelder å holde skjult lengst mulig.

Til neste gang; det er fint om vi på apoteket får vite at du har frikort så tidlig som mulig under ekspedisjonen. Det blir mye oppretting ellers.

Vel vel, fra juni 2010 er dette problemet ute av verden.
Deilig at problemer kan havne der. Ute av verden.

For oss andre, som befinner oss i verden, ønsker jeg at 2010 skal bli et år man kan minnes med glede.

Godt nytt år, alle sammen!

Bildet lånte jeg her.

Hvis man kunne få en nøtt eller tre

Hva skulle så i tilfelle denne nøtten inneholde? Jeg ønsker meg ingen prins, for jeg har allerede en. I grunnen har jeg det meste jeg trenger ellers også, så mitt private ønske for julen må derfor bli ro og tid til avslapning. Men også sosialt samvære med familie og venner. Mye glede og masse tullprat.
Det hadde vært fint for meg.

Hvis jeg skal gløtte litt over min egen navle, er det mye mer man kunne ønske seg av magiske nøtter. Jeg tror ikke jeg skal gape så høyt at fred i alle verdenshjørner er det jeg vil trekke frem først. Selv om det utvilsomt ville vært fint.

Jeg vil ønske noe mer gjennomførbart.

Derfor kommer mine tre nøtteønsker for julen her:

1. Jeg ønsker at alle som inntar alkohol i julen kan beskytte barn mot fyll.
2. Jeg ønsker at alle kan prøve å tolke litt flere ting i beste mening. Ikke noe er så effektivt mot konflikter.
3. Jeg ønsker at ingen skal sitte alene i julen.

God jul til alle mine lesere. Håper dere får en høytid full av glede, humor og humør :)

Hva er deres ønsker for julen?

Begeistring

Jeg prøver å variere litt når jeg plukker ut hvilke bøker jeg skal lese. Jeg leser nytt og gammelt, klassikere og debutanter, bokmål og nynorsk, krim og annen skjønnlitteratur, kjente og til dels ukjente forfattere - og ikke nødvendigvis den boken som bokklubben prøver å pushe på meg.

Dette har medført at jeg har lest både tørt og interessant, morsomt og trist, kjedelig og spennede - og en del totalt likegyldig saker.

Men sånn skikkelig begeistret, det er en stund siden sist jeg har vært. Nå er det kanskje slik at den begeistringen man kunne føle for en bok i de gyldne åra på videregående ikke så lett lar seg tenne lenger. Man blir mer blasert med årene. Men bevares, gode leseropplevelser har jeg da fortsatt.

Da jeg var yngre hendte det rett som det var at jeg kunne bryte ut i latter over en bok jeg leste. Noen bøker fikk jeg aldeles tullflir'n av (krampelatter som det heter i ordboka). De siste åra har det blitt så som så med høylydte latterutbrudd. Jeg begynte å tro at evnen var borte.

Men det var nok bøkene jeg valgte som var hovedårsaken.

For etter å ha fått mange anbefalinger om Ragnar Hovland, somlet jeg meg omsider til å plukke med meg en bok av ham sist jeg var på biblioteket. 1964 ble det, og hvilken herlig bok. Når man åpner en bok og kjenner smilet krølle seg i munnviken allerede i første kapittel, gjør det noe med humør og sinn. Jeg satt og nikoste meg på pendlerbussen og hadde min fulle hyre med å unngå fjollete kniseanfall. For noen figurer Hovland lager, skakke og rare, men likevel godt gjenkjennbare. Og det er vel sikkert derfor det blir så ustyrtelig morsomt.

Men bare moro er det ikke. Alvoret ligger der, slik som i livet ellers. Det kommer så fint og stille tuslende der i teksten, alvoret. Treffer meg midt i latterkulene.

Hovedpersonen Rolf er ute i snøen sammen med kameratene Erling og prestesonen. Da kommer Kåre fra klassen forbi, han kom frå en dårleg heim, som det står i teksten.

- Er det de, karar? sa han med eit slags smil. - Eg er ute og syklar, eg.

- Bra du fortalde oss det, sa Erling, - elles ville vi aldri ha gjetta det.

Erling kasta for sikkerheits skyld ein snøball til, som trefte han i bakhovudet.

- De kastar snøball, kjenner eg, ropte Kåre.

Eg lurte på korleis det ville gå med Kåre. Truleg ikkje særleg bra. Så begynte eg å lure på korleis det ville gå med oss alle, og kjende eg blei litt trist.

Det at teksten er på nynorsk gir historien et ekstra løft, slik jeg ser det.
Nynorskhumor ligner den britiske understatement-humoren.

Slikt ler jeg av. Høyt.

Jakten på julestemningen

Nå er det altså jakttid for den store julestemningen. Ikke så lett å finne i disse klimatider, men i år ser det ut til at et hvitt dryss kan ventes før høytiden er over oss. Men det holder ikke med snø alene. Roen må man ha - og musikk.

Jeg titter over til Sverige for å finne den ultimate julesalmen. Ingen over, ingen ved siden.
Jussi, det er tenoren sin det.

Jeg, en prøvekanin?

Apotek er en faghandel. Vi som jobber der kan noe om varene våre. Spør du oss, får du faglige og velbegrunnede råd. Det er slik det skal fungere (gudene skal vite at jeg har vært innom nok butikker som ikke fungerer på samme vis).

Men enkelte kunder mener tydeligvis at dette ikke er nok.

Som før fortalt, driver vi en del med generisk bytte på apoteket. Det vil si at kunden får tilbud om å kjøpe et rimeligere preparat som er likeverdig det preparatet legen har skrevet ut. Dette tilbudet blir mottatt svært forskjellig, følelsesregisteret spenner fra takknemmelighet til mistenksomhet/aggresjon. Noen blir nysgjerrige, og vil vite mer om disse byttegreiene.

En mann kom inn med resept på sovemedisinen Imovane. Jeg informerte om at det fantes et rimeligere alternativ, ville han bytte til dette?

- Er det det samme det altså? ville han vite.

Ja, jeg forklarte at innholdsstoffet var det samme, og styrken likeså. Så dette var et helt likeverdig preparat.

- Ja ha. Har du prøvd det?

Nei, måtte jeg innrømme, jeg hadde nok ikke det.

- Jeg har ikke testet ut hele varelageret vårt, sa jeg.

- Det burde du. Det er jo bare sovetabletter! Sa mannen.

Vel. Akkurat der har vi nok litt forskjellig syn på saker og ting, kunden min og jeg. For det første sovner jeg stort sett greit om kvelden, så en eventuell test av likeverdige sovetabletter hadde nok vært temmelig bortkastet. Jeg hadde sikkert sovnet av et kamferdrops.

Dessuten får jeg nokså rare bilder i hodet når jeg ser for meg testingen av resten av varelageret.

Bildet har jeg lånt fra flickr.

Dør eller ikke dør, det er spørsmålet

I dag har jeg hatt en kald arbeidsdag. Vi har byttet inngangsdør på apoteket. Fra dør man må skyve eller trykke på en knapp for å få opp, til en hypermoderne skyvedør må vite. Dette har medført god gjennomlufting kan man si. Heldigvis står som kjent lykken alltid den smukke bi, så vi var beæret med plussgrader i stedet for minusgrader som nok er (var) mer typisk for årstiden.

Uansett. Hustrig var det. For det var ikke så mange plussgrader det dreide seg om.
Men nå blir det bra. Ny dør er bra for alle, og særlig dem som går på hjul.

Jeg har vært med på dørskifte før jeg. Også den gangen gikk vi fra dør med pumpe (som kan være ganske tung å få opp) til elektrisk skyvedør. Det apoteket jeg da jobbet på hadde hatt den samme døra i 25 år før dørskiftet skjedde. Enkelte kunder hadde nok også fulgt apoteket like lenge. Samt døra.

For hva gjør man når man har trasket på samme apotek i 25 år og har skjøvet opp den samme tunge døra år ut og år inn? Jo, man forsetter med det. Å skyve døra, altså. Selv om den nå har blitt elektrisk og går opp av seg selv.

Resultatet ble en stk mannehånd i klem i dørkarmen så blodet skvatt. For man slipper jo ikke taket selv om døra plutselig går til sides av seg selv! Nei da, man gjør ikke det serru.

Jeg håper det går bedre med ny dør denne gangen. Hvis ikke så har vi rikelig med plaster på lager.