Hus treng folk

Oljegrusen i innkjørselen er full av mose. En enslig lampe lyser opp trappen. Ellers er det mørkt. Og stille.

Malingen er bleket av solen. Gamle blondegardiner trukket for vinduene, man kan skimte de tomme rommene gjennom dem når billysene sveiper forbi.

Her er det ingen sko i hulter til bulter i gangen. Ingen små føtter som løper over gulvet mens glade barnestemmer fyller huset, rommene, hagen. Ingen matos som siver fra kjøkkenet og inn på stua. Ingen rykende kaffekopper og ferske aviser. Ingen som krøller seg sammen på sofaen og strekker seg etter fjernkontrollen. Ingen hektiske morgener med matpakker, utedresser og ransler. Refleksvester og hadet-kos.

Bare stillhet.

Men det kunne vært slik. Huset kunne fått nye strøk med maling, kanskje ny bordkledning på værveggen. Buskene i hagen kunne vært temmet, plenen slått. Lyd, leven og liv kunne flyttet inn.

Hva er det som holder igjen? Kanskje er det for å opprettholde den tynne lille strengen tilbake til barndom og foreldre som ikke er her lenger. Kanskje er det nostalgi. Kanskje er det vegring mot å avslutte, vende om til neste kapittel. Kanskje er det andre grunner.

I mens fortsetter forfallet.



(Kari Bremnes synger Folk i husan)