Alex-hår

Jeg er av dem som er blottet for talent når det kommer til fiksing av hår. Min egen såte får for tiden leve sitt eget liv, og da ser det ut som om åttitallet har gjenoppstått. Men det har det ikke, etter kommentarer jeg får på byen å dømme. Vel, det får så være. Håret kommer ut av skallen på den måten, åttitall eller ikke. Så da så.

Men med tre søte små i hus, burde jeg nok øve litt på dandering og fiksing. Med den eldste er det ikke noe problem; hun hater (åtteåringer enten hater eller elsker, greie slik) kam og børste, og noe dilldall i håret skal hun ha seg frabedt.

Minstemor er også enkel i sveisen. Der er det heller tynt, så de fjonene som er, ordner seg selv.

Men så var det Dronninga på fire da. Hun er alle klisjeene du har hørt om småjenter. Elsker (fortsatt kun elske/hate) å gå i skjørt, gjerne rosa, lipgloss er et must når man skal på besøk, og håret bør gjerne har en tre-fir-fem-seks klemmer.

Som den gode mor jeg er (!), forsøkte jeg derfor å flette dette fjoneriet av et hår her en kveld. Veldig vanskelig! Snuppa satt tålmodig i stolen og ventet tappert på et vakkert resultat. Men nei, håpløst å stokke mors fingre såpass at det ble noe greie på det. Så da ga jeg opp, og gikk for en og annen småfletta hist og her. Vi ble enige om at flettene skulle ut neste morgen, for jeg ville selvsagt ikke at hun skulle gå i barnehagen og vise mine manglende talenter for all verden...

Neste morgen plukket vi ut flettene, og flashback fra syttitallets Alex-hår steg raskt opp for mitt indre (for ikke å snakke om åttitallets krepphår!). Dronninga var storligen fornøyd. Et lurt smil krøllet seg i ene munnviken mens hun betraktet seg selv i speilet: "Jeg er nesten for fin!"

De er fornøyde med så lite, de små-Dronningene. Enn så lenge.

Hårfint

Jeg gjør et lite tankeeksperiment: Sett at jeg var en dame. På, ja, la oss si noen og sytti år. Med perleøredobber, foldeskjørt og fint, grått hår. Så kom jeg på at jeg ville fjonge meg opp litt. Naboen skal jo straks feire 80-årsdagen sin, dessuten er det dans på eldresenteret til uka. Jo, jeg skal sannelig ta en minicolorasjon og friske opp hårfargen litt, tenker jeg.

Så gjør jeg det. Og ender opp med blått hår, eller lys lilla. Eller kanskje til og med grønt?

Hva hadde jeg så gjort? Det er alltid vanskelig å vite hva man hadde gjort i tenkte situasjoner. Men jeg tror bestemt at jeg hadde gjort følgende: Først kommet med et utrop av typen NEIII!!! Så bannet ganske kraftig for meg selv. Dernest ville jeg ringt frisøren min, privat om så det var, og skreket meg til en hastetime påfølgende dag. Så hadde jeg brukt resten av kvelden på å ergre meg noe skikkelig over at jeg hadde funnet på noe så dumt.

Men hva gjør så alle de søte gamle damene som faktisk har blått, lilla og grønt hår? Jo, de går rundt med dette som det var den naturligste ting i verden. Ikke bare naturlig, men rett og slett pent. De tar en ny minicolorasjon når lillafargen begynner å gå ut, attpåtil.

Dette forstår jeg ingenting av. Hei, damer! Grått er hot. Lilla er in det også, men det er virkelig ikke meningen at det er håret som skal ha den fargen. Kjøp et skjerf i stedet.

Bad hair day

Alle kan vi vel ha dager der hårtustene ikke samarbeider, men helst ser ut til å leve sitt eget liv. Mye kan fikses med hard bruk av varme og diverse produkter, mer eller mindre egnet til formålet. Det har vært gjort. Med vekslende hell.

Det har seg slik at jeg fra naturens side er utstyrt med krøller. Det dreier seg ikke om fall i håret - vi snakker sau. Dette har jeg vært vekselsvis glad og irritert over. Jeg hadde min glanstid på 80-tallet, det var da alle skulle se ut som pudler, og det gjorde jeg definitivt. Tony Harnell i TNT hadde den ultimate puddelsveisen. Joey Tempest i Europe var slettes ikke borte vekk, han heller. Forbilder, rent hårlig sett. Og jeg var jaggu ikke langt unna, om jeg så må få si det selv. Men så begynte jeg å ligne mer og mer på vokalisten i Return, og da innså jeg at det var på tide å gi seg.

Etter det har manken vært både kort og lang. Rettetanga kom som manna fra himmelen. Den har vært omfavnet og iherdig brukt. Det er ikke få kilowattimer som har vært brukt for å få kontroll på stålulla. Jeg sliter nå på mitt åttende eller niende eksemplar, tror jeg det er. Men så blir man lei av å stå der og strekke. For dem som ikke vet det, kan jeg opplyse om at fuktig vær får glattet hår til å bøye seg. Etter en tur i barnehagen i duskregn, følger man plutselig hårmoten for menn i Galilea for et par tusen år siden. Heldigvis er jeg så gammel at dette ikke knuser selvfølelsen totalt, men det er likevel ikke slik jeg ønsker å se ut.

Nå for tiden befinner jeg meg i et slags ingenmannsland. Jeg har latt krøllene komme frem igjen, men ligner vel mest på en krysning mellom Madam Mim og Lille Persille hvis jeg skal være helt ærlig - og det bør man være har jeg hørt. Når det gjelder stylingprodukter er det komplett umulig å finne et som passer perfekt. Dersom man skulle være så heldig å finne noe som man liker ganske godt, kan du være sikker på at det holder på å gå ut av markedet. Ja, ja, slik går nu dagan.

Noe må gjøres snart, det er det eneste som er sikkert.