Grinefilmer

Akk, det begynner å bli noe år siden man lot alle hemninger fare og hulket så snørr og tårer drev i skinnsofaen i barndomshjemmet. NRK sendte serier som kunne få ungpikehjerter til å briste. Den staute Patrick Swayze slet med både borgerkrig og ulykkelig kjærlighet. Serien het Nord og Sør, og siste episode fremkalte intense gråtetokter. Godt, egentlig.

Tornefuglene var like heftig. Rachel Ward var jo bare ufattelig vakker. Ulykkelig forelsket i den flotte presten Richard Chamberlain og vice versa. Den godeste Chamberlain, som senere viste seg å være homofil. Ikke i serien, men i sladrepressen. Blir ikke samme svungen over å være alle damers svette drøm da liksom...Nu vel, for meg var han uansett gammel som alle haugene på den tiden. Så han kunne gjerne være i hvilken fil som helst for min del. Bare jeg fikk sippe litt over hans ulykkelige kjærlighet. Og det gjorde jeg. Til gangs.

Men det var ikke bare ulykkelig kjærlighet som kunne gi rødsprengte øyne og et uanstendig forbruk av tørkepapir. Helter som slet for å få endene til å møtes og var villige til å ofre nær sagt liv og helse for sin lille sønn...snufs, jeg blir rent revet med her, gjorde også susen. The Champ inneholdt alt som skulle til.

I går ble temaet grinefilmer tatt opp i ekspertrådet Syklubben. P.S. I Love You ble anbefalt for dem som ønsker en tåre i øyekroken. Selv ble jeg blank i øynene av deUSYNLIGE. Den så jeg på kino, og da legger jeg bånd på meg selv, må jeg innrømme. Ingen høylydt pussing av nesen der altså.

Egentlig er det svært lenge siden jeg har fått til den helt store floden fra tårekanalene på grunn av en film, når jeg tenker etter. Kanskje man skulle rigget seg til på sofaen under et pledd, med låst ytterdør og Kleenexboksen innen rekkevidde og puttet en DVD i spilleren en kveld. Og så virkelig latt det stå til og se hvor mye saltvann man klarer å produsere?

Har du en film å anbefale?

Halvsentimentalt

Det ligger en bunke med konvolutter på kjøkkenbordet mitt, og jeg håper at Posten for en gangs skyld kan holde mer enn de lover. For det var vel i dag det var siste frist for å få ut de julehilsningene. Sånn egentlig.

Listen over hvem som skal få og hvem som ikke får endrer seg litt hvert år. Noen faller fra, mens andre kommer til. Slikt er naturlig. Ja, jeg mener ikke falle fra på den døde måten (selv om det i høyeste grad er naturlig). Mer at man aldri snakkes ellers i året, og at det er mange år siden man hadde kontakt utenom de årlige julekortene. Da ramler noen ut av lista mi, for det føles så rart å ha dem der etterhvert.

Men så er det noen som allerede har ramlet ut, kanskje for et par år siden, men som man syns er litt trist at man ikke hører fra lenger. Hvordan går det egentlig med dem? Har de det bra? Jobber de på samme sted? Har de samme mannen, eller har de single funnet en partner? Jeg blir litt halvsentimental av den julebrevlisten min. Av den ut-ramlede delen, kan man si.

Kan man sende en sms når årene har gått og kontakten har vært null? Blir ikke det litt snålt? Kanskje jeg blir en slik dame som ringer på hos gamle kjente og ber meg selv på kaffe. Min mor gjør det med fjerne slektninger. Hun får komme inn hver gang.

Noe å tenke på når det blir mer fritid og mindre hurra-meg-rundt.