Nostalgifeber

Jeg begynner å bli en voksen dame, og et sikkert tegn på at man har nådd skjells år og alder er at man begynner å se vel så mye bakover som framover. Vel, helt parkert er jeg vel ikke ennå, men jeg blir blidspent når slike godbiter som det dere ser på bildet dukker opp innerst inne i et skap.

Dette er nattbordslampen til fars gamle tanter. Den kostet den nette sum av kr 28,- i sin tid. Bryteren var ødelagt og kontakten var av det gamle slaget uten jording. Men med en handyman i hus ble dette fikset lett som bare det, og nå har jeg verdens søteste lampe hengende på kjøkkenveggen.

Liker.

Gleder

Gleder er viktig, og de kan gjerne være små. Kunsten er å få øye på dem, plukke dem opp og suge på dem som søte drops mens man kjenner hvor godt de gjør for sjelen.

Noen gleder jeg har hatt i det siste:

• Mannen som ringte apoteket og lurte på om de var vi som førte slike hjertestansere?
• Stockholmstur med gode kolleger. Fin by, god mat og fine folk.
• Røykeavvenningskurset jeg holder. Kjempeinspirerende!
• Å nyte synet av mine skakke, egenproduserte strikkevotter. Klarte helt selv!
• TV-programmet "Hver gang vi møtes". Feelgood på sitt beste.
• Synet av årets første hestehov. En vinter har alltid en ende.
• Familien. Alltid familien.

ctrl alt del

Jeg holder på å lære meg et nytt datasystem. For en gammalost som meg, som har microfiche'n og defektkortene friskt i minnet føles det fantastisk at vi snart kan vinke farvel til papirreseptene og ønske velkommen e-reseptene.

Men først var det altså dette nye datasystemet da. Nå er det en uke til migrering og det vil være en overdrivelse å hevde at jeg kan nysystemet ut og inn. Men med tålmodige kunder og en anelse pågangsmot bør det kunne gå.

Etterhvert blir det e-resepter. Kanskje blir det vemodig? Ingen krøllete papirlapper med kafferinger og blodflekker. Ingen resepter med kråketær umulig å tyde for andre enn spesialister på hieroglyfer. Ingen skakke kunder med verdens mest uskyldige blikk og en falsk resept i neven. Ingen bortkomne resepter i frakkelommer og gamle lommebøker. Ingen diskusjoner med hardnakkede påstander om at jo, jeg la igjen resepten her på apoteket, og det var minst tre ganger igjen på den!

Jeg tror vemodet skal bli til å leve med.

Hallingkast og sprø kjerringer

Det er vinter. Ikke fimbulvinter, får vi tro, men likefullt vinter med alt den fører med seg. Her omkring vil det for tiden si at det er temmelig glatt å bevege seg langs veier og fortau. Noen sandkorn finnes her og der, men man bør ikke føle seg for trygg likevel. Brått gjør man et hallingkast og lander på skinka og slår den både gul og blå.

Hvis man er heldig.

For en skinke med blåflekker kommer seg igjen. Det er verre når man hører lyden av et lite tørt knekk og innser at noe gikk av et sted der inne i kroppen. Mye tyder på at hvis man over 50 år og knekker håndleddet ved fall fra egen ståhøyde, har man beinskjørhet (osteoporose). Dette kan være det første tegnet på at noe er galt med beintettheten. Senere i livet ryker gjerne lårhalsen når man gjør et rundkast på glattisen, og det er sannelig ikke bare bare. Det tar lang tid før man er frisk igjen, hvis man i det hele tatt blir det, og det koster samfunnet store summer. Både den enkelte og samfunnet har derfor alt å vinne på å forebygge.

Da er det to innfallsvinkler; forebygge fall og forebygge beinskjørhet. De fleste ulykker skjer i hjemmet, sies det, og det stemmer i høyeste grad når det gjelder fall hos eldre.
Derfor:

• rydd bort tepper som man kan snuble i
• bruk stødige innesko, eventuelt sokker med antisklisåle
• ikke prøv å klare alt selv, kanskje er det lurt å be noen om hjelp til å klatre i gardintrapper

Men ute er det som tidligere nevnt glatt, så:

• bruk isbrodder når det er glatt
• ikke hent posten i tøfler
• bruk stav, krykke eller stokk hvis du er litt ustø eller svimmel
• fest ispigg til stokken/krykken

Dersom man er beinskjør og har økt falltendens, bør man i tillegg vurdere bruk av Wonderhip. Denne ser ut som en truse, men har puter på hver side som demper støt ved fall og beskytter mot hoftebrudd.

Så var det forebygging av beinskjørhet. Beinmassen når sitt maksimum i 20-30 årsalderen, så det gjelder å bygge opp så mye man kan frem til da. Etterpå handler det om å begrense tap:

• Sørg for å få i deg nok kalsium og vitamin D, ofte er det nødvendig med tilskudd.
• Fysisk aktivitet er viktig for å styrke skjelettet.
• Unngå røyking og stort alkoholforbruk

Enkelte er mer utsatt for å utvikle beinskjørhet. Dette gjelder bl.a:

• Kvinner
• Eldre
• Røykere
• Alkoholmisbrukere
• Undervektige
• Fysisk inaktive
• En del medisinske tilstander
• Brukere av Prednisolon (over 6 måneders behandling)

En ting til som kan være greit å merke seg er at unge jenter som bruker p-sprøyte ødelegger for oppbyggingen av skjelettet i viktige år. Dette er nok ikke alle klar over.

Selv har jeg kjøpt meg et par nye isbrodder i dag. Heldigvis har fornuften blandet seg med forfengeligheten. Derfor går jeg trygt mine trimturer, selv på glatt føre.

Bildet lånte jeg her.

Samme plata

I gamle dager, da jeg var ung (iflg mine barn), fantes det dukker med en plate i ryggen. Denne plata kunne byttes slik at man fikk variert noen av de setningene dukkebabyen liret av seg. Likevel, det gikk stort sett i samme maset.

Slik er det med meg også.

Jeg har kommet frem til at det er to setninger jeg gjentar og gjentar og gjentar og gjentar ...

På jobb: Du må snu kortet ditt andre veien, med chipen fra deg.

Hjemme: Lukk igjen døra til gangen!

Begge setningene virker på den måten at de utløser en engangseffekt, men neste gang er det på samme viset.

Hakk i plata, med andre ord.

Sukk

Bildet har jeg lånt her.

Barndommens lesegleder

Jeg var et slikt barn som glatt sto over runder på bakglatte ski og heller foretrakk en tur inn i bøkenes verden. Nå er det slik at jeg fått en akseptabel dose av både frisk luft og utetid i barndommen likevel, så helt fortapt i fantasiland har jeg ikke vært. Men jeg har likt å lese, og gjør det fortsatt.

Mine ni første år på skolen hadde jeg nynorsk som målform. Lesestoff på nynorsk har det aldri vært overflod av, så jeg og min bror fikk derfor abonnement på Norsk Barneblad. Og jeg likte Norsk Barneblad altså! Vitser og gåter, gode historier - og Smørbukk, i sin røde strikkegenser med svarte lus. Men aller best likte jeg historiene til Arvid Hanssen om Johannes og eg. Disse historiene skulle jeg gjerne lest igjen. Så hvis noen har boka Han Johannes og eg, utgitt på Norsk Barneblad Forlag i 1972 , liggende så kjøper jeg den gjerne.

En bokserie jeg også har gode minner om, er Mitt Skattkammer. Bestemor og bestefar hadde hele serien i hylla, og det er ikke få timer jeg har sittet med nesa ned i bøkene mens det duret i ovnen og klokka på veggen tikket seg sakte frem til middagstid. Disse bøkene har vi lånt på biblioteket til egne barn, og de fenget fortsatt.

Hva er deres beste leseminne fra barndommen?

Bonusbabyen fyller år

En tidlig vårmorgen for snart seks år siden oppdaget jeg at 4 skulle bli til 5 og at det faktisk var mulig (som jeg hadde hørt rykter om) å bli gravid uten å planlegge, telle dager samt gjennomgå håp og skuffelser på løpende bånd.

Og for nøyaktig 5 år siden kom hun, minstejenta vår. Enkelte dager minner hun meg veldig om Lotta i Bråkmakergata; oppfinnsom og bestemt, men god som gull. Hipp hurra for bonusbabyen vår!

Illustratøren heter Ilon Wikland, og bildet har jeg lånt her.