Halvsentimentalt

Det ligger en bunke med konvolutter på kjøkkenbordet mitt, og jeg håper at Posten for en gangs skyld kan holde mer enn de lover. For det var vel i dag det var siste frist for å få ut de julehilsningene. Sånn egentlig.

Listen over hvem som skal få og hvem som ikke får endrer seg litt hvert år. Noen faller fra, mens andre kommer til. Slikt er naturlig. Ja, jeg mener ikke falle fra på den døde måten (selv om det i høyeste grad er naturlig). Mer at man aldri snakkes ellers i året, og at det er mange år siden man hadde kontakt utenom de årlige julekortene. Da ramler noen ut av lista mi, for det føles så rart å ha dem der etterhvert.

Men så er det noen som allerede har ramlet ut, kanskje for et par år siden, men som man syns er litt trist at man ikke hører fra lenger. Hvordan går det egentlig med dem? Har de det bra? Jobber de på samme sted? Har de samme mannen, eller har de single funnet en partner? Jeg blir litt halvsentimental av den julebrevlisten min. Av den ut-ramlede delen, kan man si.

Kan man sende en sms når årene har gått og kontakten har vært null? Blir ikke det litt snålt? Kanskje jeg blir en slik dame som ringer på hos gamle kjente og ber meg selv på kaffe. Min mor gjør det med fjerne slektninger. Hun får komme inn hver gang.

Noe å tenke på når det blir mer fritid og mindre hurra-meg-rundt.