Hurra for meg som fyller mitt år

Litt selvdigging må til i dag, bursdag og greier. Men det aller morsomste er at jeg har fått akkurat det jeg ønsket meg!

Nå skal jeg ta meg en burk pils og bla andektig mens hodet fylles av lure tanker (sikkert).

Ut på tur, aldri sur

bare kvalm. Ørlite kvalm ja.

Vi har brukt pinsen til lang biltur, trivelig barnedåp og lang biltur igjen. Jeg har alltid sagt at mine barn plages ikke av bilsyke. Men nå vet jeg at det finnes unntak fra den regelen også.

Så derfor, med denne erfaringen frisk i minne, vil jeg gi følgende råd til barnefamilier som har tenkt seg på biltur i sommer:

Dette bør være lett tilgjengelig i bilen:
- Plastpose, gjerne flere. Til søppel, oppkast og annet som kan komme brått på.
- Våtservietter. Hva skulle man gjort uten dem.
- Håndkle. Våtservietter kan ikke klare store jobber.
- Klesskift. Vi snakker om topp til tå.

Ellers finnes det også reisesyketabletter å få kjøpt. Noen kan til og med kjøpe dem på egen arbeidsplass men har av optimisiske grunner valgt å ikke gjøre det. Denne noen kan muligens ombestemme seg på akkurat dette punktet ved en senere anledning.

Akkurat det tenkte jeg

Det var den strenge buss-sjåføren. Han med det litt gamle fjeset under den litt unge hårfargen. Han som går sakte gjennom bussen og formaner hver enkelt om å feste sikkerhetsbeltet.
Jeg leste ut boken min og tenkte at slutten, det er slutten på en bok som må være det vanskeligste å skrive. Det er så ofte den ikke klarer å innfri forventningene til leseren, den føles som en litt slapp punktering av og til. Luften siver bare sakte ut, og så er det ikke mer. Slik tenkte jeg, mens jeg egentlig var ganske fornøyd med leseropplevelsen denne gangen.
Jeg tittet ut av vinduet og der så jeg lupiner. Mange lupiner. De som før var ganske eksotiske og som folk gikk på hagesenter og betalte penger for å få tak i. Nå er det så mange av dem for Veivesenet har sådd uten å tenke seg om, og nå må de begynne å fjerne dem igjen før de tar over hele floraen i veikantene. Slik kan det gå, tenkte jeg, når lure tanker ikke er så lure likevel. Og det skjer temmelig ofte, og ikke bare i Veivesenet.
Bussen humpet gjennom bygda som heter det samme som en farge, men nå har alle bygder fargen grønn og det liker jeg. Jeg lukket øynene et øyeblikk og tenkte på at jeg liker ganske godt å kjøre buss egentlig. Bare den skal langt og jeg får sitte i fred. Busskjøring er så beroligende og avslappende, jeg tenkte at nå er jeg så trøtt at jeg kunne sovnet på flekken og så lot jeg hjernen flyte fritt noen minutter uten at jeg sovnet helt.
Så skulle jeg av og trykket på knappen, og den strenge buss-sjåføren slapp meg av uten å være streng og jeg begynte å gå opp bakkene. Der fikk jeg øye på årets første blåklokke. Nå er det sommer, tenkte jeg. Nå skulle tiden gått mye saktere slik at man fikk nyte hvert et sekund, tenkte jeg og visste at jeg tenker det samme hvert år.
Lenger oppe dukket en prestekrage opp også. Det var bare en knopp, men nå er det like før man kan nappe kronblader og si elsker-elsker ikke, men det er jo ikke nødvendig, for jeg vet svaret. Og det er jeg så glad for. Det ligger dypt inni meg som noe fast, urokkelig.

Akkurat det tenkte jeg før jeg gikk inn døra og var hjemme.

Leger til salgs for knapper og glansbilder?

Man blir påvirket av reklame, slik har det vært til alle tider, helt fra vi sto på markeder og torg og bød frem våre varer. Men så blir man herdet etterhvert, tror man. Reklamepåvirkningen er så massiv og konstant at vi ser den ikke lenger. Slik trodde i det minste jeg at det var.

Men så viser det seg at leger kan la seg påvirke av kulepennen sin. Med en reklamepenn i hånden kan legen komme til å skrive legemiddelnavnet som står trykt på pennen direkte ned på resepten. Uten å tenke seg om. I allefall hvis vi skal tro artikkelen i Dagens Medisin. Professor Per Hjortdahl uttaler at "når det gjelder de små gavene, som kulepenner eller skriveblokker, er det ofte de små dryppene som er de verste, og som sniker seg inn bakveien".

Jeg, farmasøyten, som tilbringer hele arbeidsdagen med en reklamepenn for legemidler mellom fingrene, syns det hele lukter aprilsnarr lang vei. Effekten har jeg lyst å tro følger med mannen som deler ut reklamemateriellet. For de sender gjerne med noen velvalgte ord på kjøpet, samt en artikkel med fantastiske forskningsresultater. Jeg er ikke så naiv at jeg ikke tror at legene lar seg påvirke, bevisst eller ubevisst, og at dette igjen gjør noe med forskrivningen deres.

Men at det var kulepennen - se, det ante jeg ikke.

Lille hjelper

Det er så lett å være utakknemlig. Man får hjelp, og så er ikke hjelpen helt slik som man ønsker. Ofte er det slik at man helst ikke vil ha hjelp i det hele tatt. Men Lille Hjelper tar ikke slike hensyn, her hjelpes det til over en lav sko.

Så i dag har jeg tenkt å takke fint for hjelpen jeg har fått.

Tusen takk, Lille Hjelper, for at du:

- nappet kronbladene av mine nyplantede sommerblomster. De skal knipes av snart likevel.

- endret litt på sentrifugeringen av siste klesvask. Man sliter alt for mye på klærne med slik hard sentrifugering.

- rev alle sidene ut av billedboken din. Det er så fullt i de bokhyllene - greit med en opprydding.

- slikket ren slippersene mine. De trengte helt sikkert en vask, og tarmsystemet ditt var sikkert klar for å møte nye bakterier.

- vandrer rundt middagsbordet og spiser fra søstrenes tallerkener. De kan være ganske dårlige til å spise opp maten sin, de storesøstrene. Bra at vi slipper å kaste mat.

Men mest av alt vil jeg takke deg for at du er en slik sjarmis som strutter av pågangsmot og livsglede. Et slengkyss fra deg får meg til å glemme all hjelp jeg har fått.

Bildet har jeg lånt fra Donald.no

Brun og lekker?

Solen er her og klærne skal av. Vi som hører til blant de blekeste av befolkningen, syns denne avkledningen kan være så som så. Visst er det deilig å gå i lette sommerklær, men å vise frem den blåhvite kroppen medfører fare for snøblindhet både hos en selv og omgivelsene.

Dette prøver vi selvsagt å bøte på som best vi kan. Mine tanker går til hine hårde dager. Innsmurt i jordnøttolje, glinsende fra tå til isse, lå vi der - og påførte huden skader vi ennå ikke helt forstår rekkevidden av. Huff, verden går da fremover heldigvis.

Nå er det selvbruning som gjelder. Etter noen skjoldete år der leggene så ut som de var angrepet av en mystisk sykdom, har jeg nå landet på bodylotion med litt selvbruning i, såkalt sunkissed. Mye lettere å få til.

Men man kan fortsatt få en og annen overraskelsen. Så i dag har jeg hatt gyldne legger - og brune strek på innsiden av underarmene, altså på det stedet man ikke blir brun, normalt sett. Bærre lekkert.

Læringskurven har ennå ikke flatet helt ut.

Tuber før og nå

Før

kunne man for eksempel mase om at det skulle klemmes bakerst på tannkremtuben og ikke på midten. Så kom plasttubene, og lenge var tubeproblemer borte fra hverdagslivet.

Nå

...blir kaviartuben bitt i stykker mens man rydder inn i kjøleskapet etter frokosten.