Fotogåte

I dag kom et nytt redskap i hus. Er det noe som vet hva dette er?

Jeg kan gi et hint; det er ikke et kjøkkenredskap.

Den gangen kunden tok feil

Kunden har alltid rett, sies det. Det er en sannhet med visse modifikasjoner, men vi som jobber med service i høysetet strekker oss langt for at kunden i det minste skal oppleve det slik. At han har rett, altså.

Men en og annen gangen må også kunder bite i sure epler og innrømme at hmm, der tok jeg visst feil gitt.

For mange år siden kom det inn en kunde med et tablettglass i neven. Han ville klage, her måtte det være noe galt! Tablettene hadde løst seg opp, påsto han. Det var pussig, det var både vi og kunden enig om. Tablettboksen ble åpnet, og vi fikk se på elendigheten. Og ganske riktig, boksen inneholdt ikke tabletter lenger. Bare et hvitt pulver. Ikke så mye som en snipp av en tablett igjen.

Meget pussig. Faktisk så pussig at det umulig kunne være riktig. Tabletter er ganske holdbare. Etter mange år kan de nok bli noe løsere i kantene, men å transformere seg til en haug med pulver - den er for drøy.

Vi var litt i villrede. Hva var dette for noe? Kunden sto på sitt. Tablettene hadde løst seg opp! Da tok apotekeren en sjanse jeg neppe hadde tatt; han stakk fingeren ned i boksen, fikk opp litt pulver som han smakte forsiktig på.

Vi så spente på han. Kom han til å falle om? Det kunne jo være rottegift i boksen for alt vi visste. Apotekeren smattet litt og utbasunerte så på klingende nordlandsdialekt: Det her e jo salt det! Vanlig koksalt!

Kunden hadde brukt tablettboksen som saltkar. Ups! Det var en temmelig flat og flau kunde som lusket ut av apoteket med saltet sitt.

Moralen i visa er - og den er dønn seriøs - merk all emballasje tydelig med hva innholdet er. I dette tilfellet var det ikke farlig, men sett meg ikke i gang med lynol på brusfasker osv ...

Huff!

Tungpustet pariakaste

Mer eller mindre selvpåførte sykdommer innehar varierende status i samfunnet. Har du spist på deg en hjerte- karlidelse er dette greit nok, men har du røyka på deg KOLS bør du nesten skamme deg litt.

Særlig hvis du fortsetter å røyke etter at du har fått diagnosen.

Hvor dum går det an å bli, liksom.

For meg virker det noe unaturlig å fokusere så voldsomt på skyldspørsmålet i folks sykdom. Vel har man kanskje ikke levd så sunt og smart som man burde, men hvem gjør vel det på alle områder?

Hvorfor skal det være forskjell på hvordan vi møter mennesker med diabetes, hjerte/karlidelser, fedme, trafikkskader, kreft og KOLS - for å nevne noe. De fleste av disse blir møtt med forståelse, men noen bør altså skamme seg litt. Virker det som.

KOLS er en forferdelig sykdom. Lungene brytes ned, og sykdommen lar seg ikke helbrede. Når man har kunder innom som hiver etter pusten bare de skal snakke, kan man ane hvor tungt dette må være å leve med. Mange av KOLS-pasientene er også veldig tynne. De må bruke energi både når de puster inn og ut, mens vi andre bare bruker energi til å trekke pusten. Utpusten går av seg selv.

Medisiner kan lette og hjelpe, men ikke kurere. Det som hjelper aller best er røykeslutt. Stumper man røyken kan man bremse utviklingen av sykdommen kraftig. Men de av oss som har røykt vet at dette ikke nødvendigvis er det enkleste å gjøre noe med. Røykeslutt er en utfordring - og utfordringer kan bli unødvendig store når man har fått en alvorlig diagnose på kjøpet.

Men det finnes legemidler også til dette formålet. Men de dekkes ikke på blå resept. Ikke så mye som et lusent lite bidrag fra staten får man til røykeavvenningsmidler. Selv om røykeslutt beviselig er det som fungerer best. Alle andre medisiner KOLS-pasientene trenger får de på blå resept. Hvor rart er ikke det? Fortjener de ikke støtte siden de er skyld i elendigheten selv?

Karl Erik Lund, Forskningsleder ved Statens institutt for rusmiddelforskning (SIRUS) og Eli Heggen, lege ved Klinikk for forebyggende medisin, Ullevål Universitetssykehus har skrevet en interessant kronikk i Dagens Medisin om dette.

Jeg står her inne i bloggen min og nikker og applauderer.

Uten at jeg på noen måte

vil røpe hva jeg har tenkt å stemme i morgen (benytter søndagen til samfunnsnyttig gjerning), ønsker jeg å la Terences gamle släger fylle lørdagsnatten.

Godt valg. Husk å bruke stemmeretten!

Jungelord

Gamle jungelord og ordtak kan være gode å ty til i nødens stund. Og ellers. Men må de nødvendigvis være gamle? tenkte jeg. Kanskje på tide med noen nye, som kan brukes på hittil udekkede områder?

Jeg syns jungelord og ordtak fungerer best på nynorsk. Så, vær så god, her er noen rykende ferske - sterkt inspirert av diverse begivenheter i heimen den siste tiden:

Det er plass til mange vasskoppar, sjølv på små kroppar.

Når sjuke kranglar, er bedringa på veg.

Kvifor krangle om store ting, når verda er full av bagatellar?

Ein lyt bli svett skal det bli reint.

Har ein nok lyst på raudvin, kan også kvitvin brukast.

God helg, folkens!

Når man lærer noe nytt, eller at verden går baklengs

I går så jeg innslaget om Ålesund Biblioteks nye bokavdeling "Mest for menn" på fjernsynet. Biblioteksjef Mariann Schjeide tror at menn ikke har følt seg så velkomne, og at dette er noe man må ta på alvor. Derfor denne bokkroken altså. Bøkene disse stakkars uvelkomne mennene får kose seg med i mannekroken er bl.a fotball-, bil- og fiskebøker, samt noe annet pjask - får man anta.

Dette er en nisje, ble det hevdet.

Nisje?! Når ble kjønn en nisje?
Jeg er målløs.

Hvordan blir det når disse mennene roter rundt i andre avdelinger av biblioteket. Blir de uglesett? Blir de stemplet som feminine? Dette er så tøvete at man kan bli helt forsagt. Hva er galt med en egen avdeling for fiske- og fangstbøker f.eks? Så kan de som interesserer seg for slikt finne bøkene de er på jakt etter.

Samtidig får man vite at kvinnene nå har fått sitt eget forlag, Silke. Dette har Kristine og Caterina sagt sitt om i sine respektive blogger. Silke forlag satser på skjønnlitteratur, krim, erotikk og faktabøker om forhold, sex, kvinnekroppen og kvinners livsfaser.

Fri og bevare meg vel.

Noen ganger føler man seg helt kjønnsløs.
Det må da være en nisje.

Gnager i hus

Man starter dagen optimistisk og tror man kan gå en liten tur på toalettet uten at ting skjer. Så kommer man inn på kjøkkenet igjen og ser at man er mor til en gnager.