Det er noe eget over de troskyldige. De som godtar en forklaring uten å stille spørsmål. De som ikke ser sammenhenger og ironi, og alskens andre forvirrende signaler vi mennesker omgir oss med.
For en god del år siden bodde jeg i kollektiv sammen med tre gutter. De tre var venner, studenter ved NTNU (eller NTH som det het denne gangen) og man skulle tro, rimelige oppegående karer. Huset vi bodde i besto av flere utleie-enheter. Ved siden av oss, i naboleiligheten, bodde det et par. Mannen så ut slik trøndere kan gjøre, hockeynakke og fyldig bart. Han ble derfor sporenstreks døpt Bartolomeussen.
En kveld ringte det på døren hos oss i kollektivet. Jeg satt på badet og forsøkte å ha en nogenlunde privat telefonsamtale (dette var lenge før vi hadde begynt å flotte oss med trådløse telefoner og mobiler). Så min troskyldige kollektivvenn åpnet døren. På trappa sto politiet, i uniform. De ville inn og se seg om, noe de selvsagt fikk, og etter å ha tittet gjennom leiligheten spurte de etter en navngitt person.
Nææ...Vi kjente ikke til det navnet.
"Naboen er det i allefall ikke", sier min troskyldige venn, "for han heter jo Bartolomeussen!"
Akk ja, sann.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Innlegg
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar