Kattepine

Hvordan det står til med Kjetta på Dovre skal være usagt, men pusen her i huset har det ikke helt godt for tiden. Så mye er sikkert. En uke har hun hanglet. Forrige helg dro hun for opptil flere øyelokk, utviklet anoreksi og var såpass sjaber at det så ut som de evige jaktmarker var neste stoppested.
Men så kviknet hun til, og håpet om at et forbigående virus kunne være syndebukken ble tent. Men hvor lenge var Adam i Paradis - snart begynte damen å skvette i tide og utide, så det var ingen vei utenom; veterinæren måtte kontaktes.
Jeg er jo mest vant til mennesker, så jeg mente bestemt at dette var en urinveisinfeksjon som burde behandles fortere enn kvikt med antibiotika. Men så er visst ikke katter skrudd sammen likedan som mennesker (skulle du ha sett), så veterinæren var ikke helt enig i min påståtte diagnose. Likevel, etter å ha overbevist de ansatte på dyreklinikken at å kjøre først hjem etter katten (5 mil), for så å ta med den til undersøkelse (5 mil til) og så dra hjem igjen (enda 5 mil) ikke var den beste løsningen en fredag ettermiddag, fikk jeg med både antibiotika og smertestillende hjem for å prøve å kurere den syke.
Det gikk ganske bra, syns vi. Katten ble roligere og så ut til å bli bedre. Hvis symptomene var borte søndag kveld, slapp vi å komme til undersøkelse. Med litt godvilje syns vi virkelig at så var tilfelle, men nok en gang; Adam gikk på huet ut av Paradis ...
Pusen vil gjerne holde oss med selskap på badet om morgenen, så at hun mjauet og ville inn i dag var ikke noe uvanlig. Døren ble åpnet, og pus slapp inn. Dette takket hun for med å rigge seg til og tømme hele blæra på badegulvet.

Yess!
Bra start på uka altså.

Dermed måtte mor og pus ut på en, ja, la oss si - utfordrende biltur i dag tidlig. Et mjau ca hvert tiende sekund er ikke bra for stressnivået på sjåføren, men dette til tross, vi kom fra det rimelig greit.

Nå er damen diagnostisert med betent blære, muligens utløst av stress. Noe jeg har full forståelse for, jeg blir stresset selv jeg, når lydnivået er på det høyeste. Uten at jeg skvetter på gulvet av det, bare så det er sagt. Puseprinsessa har dessuten fått barbert sveisen fri for tova ulldotter og har fått nytt fôr dyrere enn all mat ungene blir servert i dette huset.

Selv har jeg lettet lommeboka for en anseelig sum. Dermed slipper jeg at pengene hauger seg opp, slik som de har en lei tendens til i mars (to stk årsavgifter og kommunale avgifter - jeg sier ikke mer). Ha ha.

For mange år siden, før jeg fikk barn, hadde jeg også katt. Hun var av den skrudde typen, og i etterpåklokskapens lys kan jeg vel innrømme at jeg var den eneste som så sjarmen i vesenet. Da tok en nabo mannen til side og kom med det udødelige forslaget: Kan dere ikke skaffe dere unger i stedet?

Utvilsomt godt ment.

Bildet har jeg lånt her.