Gammelmodig

Jeg er oppvokst i nynorskland. Ikke nærmeste nabo med Ivar Aasen, men ikkje så steikje langt unna heller. Følgelig hadde jeg nynorsk på skolen de ni første årene. Man kunne velge bokmål hvis man ville, men jeg er glad foreldrene mine valgte nynorsk.

Jeg liker nynorsk. I poesi er nynorsken uslåelig. Nynorsk lukter mold, høy, vind og hav. Mine spede forsøk på diktskriving og prosa ender derfor ofte opp i nynorskens drakt. Men bokmål er hovedmålet mitt til daglig. På jobb og på blogg trives jeg best med bokmål.

Nå leser jeg Frode Grytten. Jeg har sansen for Grytten. Flimre hadde et morsomt innlegg om forfatteren for et par dager siden. Dessuten hadde han en fantastisk fremføring av barneboken Hull og Sønn på Bjørnsonfestivalen for noen år siden. Men det en ting med Gryttens tekster som får nynorsklesemuskelen min til å stritte; hans bruk av verbet å gjøre i stedet for å gjere. Au! Og så kom jeg på et ord til; bare i stedet for berre. Au au!

Når noen bare skal gjøre noe i en nynorsk-tekst forstyrrer det leseropplevelsen min faktisk. Kanskje det har med at det ligger så langt fra dialekten min. Eller, nei. Jeg tror heller det er fordi det klinger som det reneste riksmål i mine ører. Jeg får lyst til å sette store røde streker under.

Det er sikkert jeg som er gammelmodig.

Jeg sitter med et kart i hendene

...og vet ikke helt hvilken vei jeg skal ta. Jeg har gått meg bort før, og det er da ikke uopprettelig, jeg vet da det. Bare ekstra arbeid og ekstra utgifter. For den som orker å gjøre noe med det, riktignok. For slike som meg betyr det bare at man med ujevne mellomrom gremmer seg over at man valgte feil.

Jeg skal ikke ut i terrenget. Nei, dette skal foregå innomhus. Det er et fargekart jeg sitter med i hendene. For fem år siden gjorde jeg tabben med å plukke ut en farge fra et annet underlag enn det jeg skulle ha den på selv. Noe som medførte at fargen ble helt annerledes, og plutselig var den ikke fin lenger. Den var irriterende kjedelig. Og det er den fortsatt. For jeg har ikke malt stua på nytt. Selv om jeg har tenkt på det maaange ganger.

Nå er det et annet rom som skal males. Jeg funderer og spekulerer, men dette er sannelig ikke lett. Noe som er helt sikkert er at Jotuns fargevelger ikke er til hjelp i det hele tatt. Selv om det kan være morsomt å leke seg.

Nei, man får utstyre seg med en loddbok og albue seg inn i fremmede hus for å se hvordan de har malt veggene sine. Men det er vel sjelden man kommer lenger enn til entréen på den måten.

Bildet har jeg lånt fra Jotun.

Poesi med melodi til

Mor inviterer på konsert. Vi skal høre poesi med melodi til.
Kanskje får jeg nyte Arnt Birkedals fine "Gla i deg"?

eg ska aldrig trampa graset
eller tråkka i salaten
eg ska aldrig banna høglydt
eller raba itte maten
eg ska aldrig spenna dørå inn
eller tøffa meg med bilen min
når eg e med deg
eg ska tåligt blåsa løvetannfallskjermar
når du ligge i der i korte skjortearmar
eg ska dryssa lette kvitde prestekragar
eg ska hviska deg forsiktig adle dagar
eg e gla’ i deg

eg ska aldrig sykla fra deg
eller ta fra deg aviså
aldrig sei eg vil’kje ha deg’eller synga sista viså
eg ska aldrig merr sei, hørr nå her
du kan’kje gå i sånne kler
når du e med meg
eg ska blåsa bobler te deg gjønå loftå
eg ska festa blomsten så du fant i koftå
eg ska vinka te deg når eg ser du komme
eg ska takka deg for kver dag så e omme
eg e gla’ i deg

Teksten har jeg lånt fra Vamps hjemmeside.

Når man skal trykke på knappen

Aiaiai. Jeg sliter.

Jeg må trykke på knappen, men jeg vegrer meg. For tenk hvis. Hva om? Enn hvis så fremt!?

Det er delete-knappen det skal trykkes på. Laptopen er full. Trappende full av mine blinkskudd (noen få) og skeivskudd (adskillig flere). Men mest av alt minner. Barn vokser i rekordfart og dersom jeg ikke hadde hatt bilder av dem som små, hadde jeg aldri i verden husket hvordan de så ut. De er dyrebare de bildene. Det er derfor det er så vanskelig å slette dem.

De er selvsagt kopiert over på ekstern harddisk. Så de er da der, sikret for ettertiden. Så nå gjenstår det bare for meg å trykke på delete-knappen og frigjøre plass.

Hvis jeg tør.

Grinefilmer

Akk, det begynner å bli noe år siden man lot alle hemninger fare og hulket så snørr og tårer drev i skinnsofaen i barndomshjemmet. NRK sendte serier som kunne få ungpikehjerter til å briste. Den staute Patrick Swayze slet med både borgerkrig og ulykkelig kjærlighet. Serien het Nord og Sør, og siste episode fremkalte intense gråtetokter. Godt, egentlig.

Tornefuglene var like heftig. Rachel Ward var jo bare ufattelig vakker. Ulykkelig forelsket i den flotte presten Richard Chamberlain og vice versa. Den godeste Chamberlain, som senere viste seg å være homofil. Ikke i serien, men i sladrepressen. Blir ikke samme svungen over å være alle damers svette drøm da liksom...Nu vel, for meg var han uansett gammel som alle haugene på den tiden. Så han kunne gjerne være i hvilken fil som helst for min del. Bare jeg fikk sippe litt over hans ulykkelige kjærlighet. Og det gjorde jeg. Til gangs.

Men det var ikke bare ulykkelig kjærlighet som kunne gi rødsprengte øyne og et uanstendig forbruk av tørkepapir. Helter som slet for å få endene til å møtes og var villige til å ofre nær sagt liv og helse for sin lille sønn...snufs, jeg blir rent revet med her, gjorde også susen. The Champ inneholdt alt som skulle til.

I går ble temaet grinefilmer tatt opp i ekspertrådet Syklubben. P.S. I Love You ble anbefalt for dem som ønsker en tåre i øyekroken. Selv ble jeg blank i øynene av deUSYNLIGE. Den så jeg på kino, og da legger jeg bånd på meg selv, må jeg innrømme. Ingen høylydt pussing av nesen der altså.

Egentlig er det svært lenge siden jeg har fått til den helt store floden fra tårekanalene på grunn av en film, når jeg tenker etter. Kanskje man skulle rigget seg til på sofaen under et pledd, med låst ytterdør og Kleenexboksen innen rekkevidde og puttet en DVD i spilleren en kveld. Og så virkelig latt det stå til og se hvor mye saltvann man klarer å produsere?

Har du en film å anbefale?

Godlukt

Det var det vi kalte det da vi var barn. Det sto en enslig flaske blant mors toalettsaker, de holdt seg ikke med så mange flasker med godlukt, mødrene på syttitallet. Drømmen var å eie en selv.

Drømmen gikk i oppfyllelse den, utpå åttitallet et sted. Da hadde godlukten skiftet navn til parfyme, og den ble kun handlet på taxfree. Noe annet var helt utenkelig, så horrible priser som det var på denslags. Så vi dæsjet på oss Eau de Toilette, for man skulle ikke lukte for sterkt heller, fønet opp håret og var klar for både det ene og andre.

Nå er skapet fullt av mer eller mindre gode lukter. For det er vel det som er hensikten tross alt. God lukt. Men så har man oppdaget at det som tiltaler ens egen nese ikke nødvendigvis slår like godt an hos andre. Men ikke alle tenker på det i samme grad.

Når jeg må omgås tett noen som har dynket seg kraftig i en, for meg, utålelig parfyme, har jeg mest lyst til å rømme. Så tenker jeg; denne personen har stått på badet (eller vært inne i kjøleskapet, noen tror parfymen har det best der. Men det er lys den tåler dårligst. Sett den inn i et skap eller ned i esken igjen), grepet den fine flakongen, sprayet seg iherdig med det mål for øyet at andre skal like lukten. Gjøre seg mer tiltrekkende rett og slett.

Og så virker det stikk motsatt.

Snille alle sammen. Spar litt på godlukten. Den skal være et lite hint i luften bare.

Sidemannen på bussen, trikken og i kinosalen vil takke dere.

Astmatikerne vil trekke et lettelsens sukk.

World Party

Til glede for nye lyttere. Oppdag World Party!