Jeg dikter opp ting. Drømmen er at jeg skal klare å dikte opp ting som noen er villig til å betale for å lese. Disse historiene skulle i så tilfelle befunnet seg i papirform mellom stive permer. Men dit er det langt opp og frem. Hvis jeg i det hele tatt når dit.
Så mens jeg venter på god tid og overveldende pågangsmot, skriver jeg litt. Jeg inspireres av så mangt; noe jeg leser, forskjellig jeg har sett og opplevd, mennesker jeg har møtt. Jeg bruker små biter av dette og spinner så videre. Nå er det jo slik, som alle vet, at virkeligheten overgår fantasien. Og det er her mitt dilemma kommer inn. Noen historier er bare så gode at de burde vært skrevet ned. Men hvis man forandrer dem for mye, forsvinner poenget. Hvis man derimot ikke forandrer dem så mye at poenget forsvinner, risikerer man at folk kjenner seg igjen.
Enkelte hadde muligens sett på dette som en ære, andre hadde blitt dødelig fornærmet. Forfatteren Hanne Ørstavik fikk på pukkelen av en tidligere venninnne som følte seg misbrukt i en roman. Jeg føler jeg er for pysete til dette. Nå ville vel sannsynligvis de fem leserne av mitt kreative kammers ta dette med stoisk ro dersom jeg skulle forsøke meg på noe gjenkjennbart, men man vet aldri.
I dag møtte jeg en mann som bare skriker etter å bli brukt litterært. Men jeg vil jo ikke misbruke ham på noe vis.
Hvor går grensen?
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Innlegg
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar