Mimikkløs med snøvlende tale. Et forbruk av beroligende tabletter som ville slått bena under de aller fleste. Den omtåkede hjernen din klarer å tolke hva jeg sier til deg; du betaler din sum og går.
Stivt. Bena subber mot utgangen. Haken henger litt, ryggen en anelse lut.
Hvem skal trøste Knøttet, og hvem skal trøste deg?
Jeg føler meg fanget. Det jeg gir deg gjør deg ikke bedre. Legen du går til gjør deg heller ikke bedre. Du er også fanget; i ditt eget misbruk. Du kommer ikke til å gjøre noe for å komme ut av det. Du tror du må ha de tablettene, kroppen din tror det også.
Hvordan har du det egentlig?
Jeg aner bare konturene.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Innlegg
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar