Myk på midten

Jeg var et sånt pipestilkbarn. Knærne var det tykkeste punktet mellom hofter og tær, og jeg var lang for alderen (det er jeg fortsatt - lang altså). Jeg ble ungdom, og helsesøster rundet av oppover da vi hadde helsesjekk slik at jeg skulle nå den magiske 50-grensen jeg også. Så der sto jeg, flatbrystet og med smale hofter, veid til ca 50 kg med klær og godvilje, sammen med mine klassevenninner - som var fullt utstyrt med både pupper og lår. Noe jeg også ønsket meg. De lårene jeg hadde, klarte ikke å fylle ut stretchbuksa engang.

Det var da.

Slik er det ikke nå. Tre små personer har hatt meg som bolig. Jeg syns mat er til for å nytes, ikke bare stille sulten. Treningen jeg bedriver består stort sett av å løpe etter de før nevnte små personene, holde nogenlunde orden i hus og heim, samt lunte en og annen turen i nærmiljøet. Alt dette tilsammen har gjort meg ganske myk på midten, kan man si. Det er liksom noe der som ikke vil være flatt. Dette vet jeg om. Jeg har et forholdsvis avslappet forhold til det også, faktisk.

Men så er det jo slik, at sånne myke mager kan jo minne om slike babymager, du vet. Fort gjort å ta feil. Damen kan jo være et par, tre måneder på vei. Det er ikke godt å si? Det er en ting med graviditeter som er veldig greit å vite for alle dem som ikke har fått det med seg. Det kommer for en dag, før eller senere. Og hvis det ikke gjør det, er det ikke noe dere trenger å kommentere uansett. Så hvis man er i tvil, går det helt fint å drøye kommentarene litt.

Jeg har fått mange, jeg. Og jeg tar det med godt humør. En kollega av meg har det på samme måte. For noen dager siden var hun ute og gikk tur. En mann, litt oppe i åra, men likevel sprek, nådde henne igjen. "Det går fortere med deg,"sier kollegaen min. "Ja, men så har jo du litt ekstra å dra på også, da,"presterer gubben å si. Hvabehager?! Godt man har alder og selvironi å støtte seg på.

Er det virkelig greit å kommentere eventuelle svangerskap før den eventuelt gravide nevner det selv? Nå snakker jeg ikke om siste trimester-mager. Jeg snakker om de som bøyer seg litt utover.

Jeg syns ikke det. Jeg syns det er like utidig som å spørre/grave om barneønske hos de som av en eller annen grunn ikke har barn. Dem om det. Det er en privatsak. Ikke noe man trenger å mase om. Du verden, her er det mange sten til byrden som har vært lagt til av ubetenksomme i familie og vennekretser rundt de ganske land. Dette tar jeg muligens for meg senere en gang.

Det er lov å koble inn hodet før man kobler inn munnen.