tirsdag 30. september 2008

Tredjeperson

Hvor lenge er det naturlig å omtale seg selv i tredjeperson når man snakker til barna sine? Jeg måtte sant og si gå litt i tenkeboksen i dag. Dette store eksistensielle spørsmålet var noe jeg ikke hadde tatt et bevisst standpunkt til. Og slik kan man jo ikke ha det.

Ubevisst, har jeg forlengst begynt å omtale meg i førsteperson entall til min eldste på åtte år. Jeg vet noen foretrekker vi - kanskje de føler det ligger mer tyngde bak da? Jeg foretrekker entall. Så vet både den jeg snakker med - og jeg selv hvem vi har å forholde oss til. Fireåringen, derimot, må nok forholde seg både til førsteperson og tredjeperson. Dersom jeg gir en beskjed gjelder førsteperson; jeg går og henter posten, mens trøsting skjer i tredjeperson; kom, skal mamma blåse på. Tror jeg. Den minste forholder seg til mamma; kom til mamma.

Så etter egen erfaring går grensen for bruk av tredjeperson om seg selv et sted mellom fire og åtte år på avkommet.

Det var derfor øyenbrynene mine forsvant et sted opp i panneluggen da jeg overhørte en telefonsamtale mellom mor, ca 60 år, og sønn, ca 30 år: "Mamma er i butikken rett over gata. Du kan komme hit og hente meg."

Er det ikke på tide at gullklumpen kan få oppdage at mamma er et eget individ og ikke bare mamma?
Det er mulig det er jeg som er sær, men det syns jeg faktisk.

7 kommentarer:

  1. He-he.... Mor og sønn vettu, noe helt spesielt det. Men enig med deg, det var litt drøyt!

    SvarSlett
  2. Helt enig, den var drøy ja! har faktisk tenkt litt på dette selv, og sønnen min er bare 7! føler nesten det begynner å bli litt rart å bruke ordet mamma til han..herregud så fort de vokser til!

    SvarSlett
  3. Det finnes jo de som liker å benytte seg av tredjeperson. Sponheimen for eksempel. Men, for hans del kan det også være en nødløsning de gangene han ikke klarer velge mellom eg, jeg, ei, ek, i, æ, e...

    SvarSlett
  4. Ingvild: Jeg har bare jenter, kanskje det er derfor jeg syns dette ble litt rart? ;)

    Bente Karine: Jeg skal ikke påstå at jeg ALDRI bruker "mamma" til storesøster, men det er ikke så ofte lenger. Tror jeg...

    Frøken Øien: Dialektforvirring kan få de merkeligste utslag ;)

    SvarSlett
  5. Legg merke til at gutter på et eller annet tidspunkt heller foretrekker å kalle moderopphavet for muttern'n fremfor mamma. Det er sjelden man hører jenter si muttern.

    SvarSlett
  6. Jaja, mannen min sier "gamlå" til mor si..;o)

    SvarSlett
  7. Gjesten: "Muttern" er ikke så utbredt her omkring, men jeg ser poenget ditt.
    Tror ikke det nødvendigvis har noe med kjønn å gjøre, selv har jeg ikke sagt mamma til min egen mor på mange år. Kjært barn har mange navn, sies det. Mams, moderen og mor blir brukt om en an.

    Bente Katrine: Høres kanskje ikke så pent ut, men det er nok godt ment! :)

    SvarSlett