Gammelmodig

Jeg er oppvokst i nynorskland. Ikke nærmeste nabo med Ivar Aasen, men ikkje så steikje langt unna heller. Følgelig hadde jeg nynorsk på skolen de ni første årene. Man kunne velge bokmål hvis man ville, men jeg er glad foreldrene mine valgte nynorsk.

Jeg liker nynorsk. I poesi er nynorsken uslåelig. Nynorsk lukter mold, høy, vind og hav. Mine spede forsøk på diktskriving og prosa ender derfor ofte opp i nynorskens drakt. Men bokmål er hovedmålet mitt til daglig. På jobb og på blogg trives jeg best med bokmål.

Nå leser jeg Frode Grytten. Jeg har sansen for Grytten. Flimre hadde et morsomt innlegg om forfatteren for et par dager siden. Dessuten hadde han en fantastisk fremføring av barneboken Hull og Sønn på Bjørnsonfestivalen for noen år siden. Men det en ting med Gryttens tekster som får nynorsklesemuskelen min til å stritte; hans bruk av verbet å gjøre i stedet for å gjere. Au! Og så kom jeg på et ord til; bare i stedet for berre. Au au!

Når noen bare skal gjøre noe i en nynorsk-tekst forstyrrer det leseropplevelsen min faktisk. Kanskje det har med at det ligger så langt fra dialekten min. Eller, nei. Jeg tror heller det er fordi det klinger som det reneste riksmål i mine ører. Jeg får lyst til å sette store røde streker under.

Det er sikkert jeg som er gammelmodig.

Jeg sitter med et kart i hendene

...og vet ikke helt hvilken vei jeg skal ta. Jeg har gått meg bort før, og det er da ikke uopprettelig, jeg vet da det. Bare ekstra arbeid og ekstra utgifter. For den som orker å gjøre noe med det, riktignok. For slike som meg betyr det bare at man med ujevne mellomrom gremmer seg over at man valgte feil.

Jeg skal ikke ut i terrenget. Nei, dette skal foregå innomhus. Det er et fargekart jeg sitter med i hendene. For fem år siden gjorde jeg tabben med å plukke ut en farge fra et annet underlag enn det jeg skulle ha den på selv. Noe som medførte at fargen ble helt annerledes, og plutselig var den ikke fin lenger. Den var irriterende kjedelig. Og det er den fortsatt. For jeg har ikke malt stua på nytt. Selv om jeg har tenkt på det maaange ganger.

Nå er det et annet rom som skal males. Jeg funderer og spekulerer, men dette er sannelig ikke lett. Noe som er helt sikkert er at Jotuns fargevelger ikke er til hjelp i det hele tatt. Selv om det kan være morsomt å leke seg.

Nei, man får utstyre seg med en loddbok og albue seg inn i fremmede hus for å se hvordan de har malt veggene sine. Men det er vel sjelden man kommer lenger enn til entréen på den måten.

Bildet har jeg lånt fra Jotun.

Poesi med melodi til

Mor inviterer på konsert. Vi skal høre poesi med melodi til.
Kanskje får jeg nyte Arnt Birkedals fine "Gla i deg"?

eg ska aldrig trampa graset
eller tråkka i salaten
eg ska aldrig banna høglydt
eller raba itte maten
eg ska aldrig spenna dørå inn
eller tøffa meg med bilen min
når eg e med deg
eg ska tåligt blåsa løvetannfallskjermar
når du ligge i der i korte skjortearmar
eg ska dryssa lette kvitde prestekragar
eg ska hviska deg forsiktig adle dagar
eg e gla’ i deg

eg ska aldrig sykla fra deg
eller ta fra deg aviså
aldrig sei eg vil’kje ha deg’eller synga sista viså
eg ska aldrig merr sei, hørr nå her
du kan’kje gå i sånne kler
når du e med meg
eg ska blåsa bobler te deg gjønå loftå
eg ska festa blomsten så du fant i koftå
eg ska vinka te deg når eg ser du komme
eg ska takka deg for kver dag så e omme
eg e gla’ i deg

Teksten har jeg lånt fra Vamps hjemmeside.

Når man skal trykke på knappen

Aiaiai. Jeg sliter.

Jeg må trykke på knappen, men jeg vegrer meg. For tenk hvis. Hva om? Enn hvis så fremt!?

Det er delete-knappen det skal trykkes på. Laptopen er full. Trappende full av mine blinkskudd (noen få) og skeivskudd (adskillig flere). Men mest av alt minner. Barn vokser i rekordfart og dersom jeg ikke hadde hatt bilder av dem som små, hadde jeg aldri i verden husket hvordan de så ut. De er dyrebare de bildene. Det er derfor det er så vanskelig å slette dem.

De er selvsagt kopiert over på ekstern harddisk. Så de er da der, sikret for ettertiden. Så nå gjenstår det bare for meg å trykke på delete-knappen og frigjøre plass.

Hvis jeg tør.

Grinefilmer

Akk, det begynner å bli noe år siden man lot alle hemninger fare og hulket så snørr og tårer drev i skinnsofaen i barndomshjemmet. NRK sendte serier som kunne få ungpikehjerter til å briste. Den staute Patrick Swayze slet med både borgerkrig og ulykkelig kjærlighet. Serien het Nord og Sør, og siste episode fremkalte intense gråtetokter. Godt, egentlig.

Tornefuglene var like heftig. Rachel Ward var jo bare ufattelig vakker. Ulykkelig forelsket i den flotte presten Richard Chamberlain og vice versa. Den godeste Chamberlain, som senere viste seg å være homofil. Ikke i serien, men i sladrepressen. Blir ikke samme svungen over å være alle damers svette drøm da liksom...Nu vel, for meg var han uansett gammel som alle haugene på den tiden. Så han kunne gjerne være i hvilken fil som helst for min del. Bare jeg fikk sippe litt over hans ulykkelige kjærlighet. Og det gjorde jeg. Til gangs.

Men det var ikke bare ulykkelig kjærlighet som kunne gi rødsprengte øyne og et uanstendig forbruk av tørkepapir. Helter som slet for å få endene til å møtes og var villige til å ofre nær sagt liv og helse for sin lille sønn...snufs, jeg blir rent revet med her, gjorde også susen. The Champ inneholdt alt som skulle til.

I går ble temaet grinefilmer tatt opp i ekspertrådet Syklubben. P.S. I Love You ble anbefalt for dem som ønsker en tåre i øyekroken. Selv ble jeg blank i øynene av deUSYNLIGE. Den så jeg på kino, og da legger jeg bånd på meg selv, må jeg innrømme. Ingen høylydt pussing av nesen der altså.

Egentlig er det svært lenge siden jeg har fått til den helt store floden fra tårekanalene på grunn av en film, når jeg tenker etter. Kanskje man skulle rigget seg til på sofaen under et pledd, med låst ytterdør og Kleenexboksen innen rekkevidde og puttet en DVD i spilleren en kveld. Og så virkelig latt det stå til og se hvor mye saltvann man klarer å produsere?

Har du en film å anbefale?

Godlukt

Det var det vi kalte det da vi var barn. Det sto en enslig flaske blant mors toalettsaker, de holdt seg ikke med så mange flasker med godlukt, mødrene på syttitallet. Drømmen var å eie en selv.

Drømmen gikk i oppfyllelse den, utpå åttitallet et sted. Da hadde godlukten skiftet navn til parfyme, og den ble kun handlet på taxfree. Noe annet var helt utenkelig, så horrible priser som det var på denslags. Så vi dæsjet på oss Eau de Toilette, for man skulle ikke lukte for sterkt heller, fønet opp håret og var klar for både det ene og andre.

Nå er skapet fullt av mer eller mindre gode lukter. For det er vel det som er hensikten tross alt. God lukt. Men så har man oppdaget at det som tiltaler ens egen nese ikke nødvendigvis slår like godt an hos andre. Men ikke alle tenker på det i samme grad.

Når jeg må omgås tett noen som har dynket seg kraftig i en, for meg, utålelig parfyme, har jeg mest lyst til å rømme. Så tenker jeg; denne personen har stått på badet (eller vært inne i kjøleskapet, noen tror parfymen har det best der. Men det er lys den tåler dårligst. Sett den inn i et skap eller ned i esken igjen), grepet den fine flakongen, sprayet seg iherdig med det mål for øyet at andre skal like lukten. Gjøre seg mer tiltrekkende rett og slett.

Og så virker det stikk motsatt.

Snille alle sammen. Spar litt på godlukten. Den skal være et lite hint i luften bare.

Sidemannen på bussen, trikken og i kinosalen vil takke dere.

Astmatikerne vil trekke et lettelsens sukk.

World Party

Til glede for nye lyttere. Oppdag World Party!

Tenk på et dyr

Alle har vel vært borti eksperimentet. Tenk på et dyr. Tenk på hva som helst - bare ikke en isbjørn.

Hva er det da som dukker opp for ens indre blikk?

Ja, nettopp.

Med denne kunnskapen om hvordan den menneskelige hjerne fungerer burde man klare å unngå visse problemer. Men dengang ei. Man går i isbjørn-fella med brask og bram.

Derfor sier man altså til toåringen: "ikke tegne på bordet!". Hva blir så resultatet av det? Grønne og blå blyantstrek hist og her på bordplata.

Som bestilt nærmest.

Bildet har jeg lånt fra Nettavisen

Årets første

Et herlig vårtegn; årets første hestehov i en butt barnehånd.

Nytt & Unyttig

Storesøster har gått gjennom hele Nytt&Nyttig-katalogen og krysset ut det hun ser på som helt unyttige saker, samt det som går under nyttig. Kanskje det hadde vært et bedre navn på katalogen? Nyttig&Unyttig? De hadde sikkert solgt vel så mye (u)nyttige varer likevel.

Jeg merker meg at hun betrakter den unike bukseblokkeren som et unyttig hjelpemiddel. Si ikke det, storesøster! Jeg kunne mang en gang ønsket meg en person som kunne gå ut nyvaskede dongeribukser for meg slik at birisen (vomma) ikke fikk så trange kår. Nu vel, støresøster har ikke det problemet, la det være et mål for flere av oss.

Mens jeg var innom tildels unyttige saker oppi hodet mitt kom jeg til å tenke på noe enda rarere enn både bukseblokkere og fotgynger. Nemlig reklameartikler.

Vi farmasøyter er ikke like attraktive å smøre som legene, men en og annen kulepennen har jeg da fått. Og det bruker jeg i det daglige, så takk for det alle legemiddelfirmaer! En sjelden gang får vi også andre reklameartikler. Jeg har bl.a fått en ryggvirvel i plast beregnet for å sette fra seg den før nevnte kulepennen i - penneholder altså. Snedig sak.

Men selve rosinen i pølsa, eller hva man nå skal kalle det, fikk jeg for en del år tilbake. To såpestykker formet som prostatakjertler, fint dandert i en såpekopp.

Jeg kunne så gjerne tenkt meg å være flue på veggen oppe i hodet til den som knekket ut noe så nyttig...Dette kommer til å slå an, liksom.

Bildet har jeg lånt fra Nytt&Nyttig

Hva 8. mars er for meg

8. mars er for meg en trist dag. En dag med minner og vemod. En dag som minner meg om hvor skjørt livet er og hvor lett det kan endres.
Og endes.

Selvfølgelig er 8. mars også kvinnedagen i bevisstheten min. Jeg gjør meg mine tanker om kvinner og kvinnesak, rettigheter og urettferdighet. Men mest av alt er 8. mars dagen da bestevenninnen min døde.

Det er lenge siden, det skjedde i 1982. Men jeg husker det meste av den forferdelige ettermiddagen da alt forandret seg.

Vi var elleve år og gikk i samme klasse. Det var vår i luften. Veiene var bare og syklene var tatt frem. Mange i byggefeltet skulle i bursdag til en jente som var noen år yngre enn meg. Jeg skulle ikke dit, ikke venninnen min heller. Men jeg husker når denne jenta har bursdag fortsatt. For det er på samme dag som venninnen min døde.

Jeg møtte en gutt nede i veien. "Har du hørt at venninnen din er påkjørt?" sa han. Jeg kunne ikke tro det. Kunne det ikke være en annen jente med langt lyst hår? Nei, han påsto hardnakket at det var henne. Dette var ikke til å forstå. Jeg gikk hjem og holdt meg på rommet mitt. Så hørte jeg mor snakke i telefonen i gangen rett utenfor døren. "Ja, hun er visst død."

Hun hadde stått ved veikanten med sykkelen sin og ventet på at det skulle bli trygt å sykle ut i hovedveien. Men sidesynet hadde antagelig ikke vært brukt godt nok. Hun så ikke at traileren hadde en henger på slep. Hengeren traff henne. Et lite dytt, sjåføren merket det ikke en gang, og den snille gode bestevenninnen min var ikke mer.
Livet mitt gjorde en vending den dagen. Bestevenninnen min var en av disse lojale vennene. En slik en som sto ved din side selv om andre syns du var teit. En som tenkte selv og sto imot gruppepress. En som var til å stole på.

Jeg er sikker på at vi hadde vært venner den dag i dag dersom hun hadde fått leve.

Denne bloggposten er for alle som har mistet livet i trafikken.
Vi savner dere.

Dyregreier

Katta var ikke helt i strøk. Mannen la resepten på disken og jeg tok et kjapt overblikk.

- Er det dyregreier det der?

Litt snodig spørsmål, tenkte jeg med det samme. Mannen hadde jo vært hos dyrlege, og det var da vitterligen katta som var syk. Men det hender jo at dyr får medisin som er beregnet på mennesker, så han ville sikkert bare ha en bekreftelse på at dette var veterinærmedisin. Ressonerte jeg meg frem til.

- Ja, dette her er til dyr, ja. Svarte jeg i en bekreftende tone. I en du-trenger-ikke-å-bekymre-deg-for-at-katta-får-medisin-som-ikke-er-beregnet-på-dyr-tone.

- Nei, dyre greier! Jeg mener, er det dyrt!?

Å ja, sånn ja.

Var det noen som snakket om treg i toppen?

En Mammut tråkker over landet

Og jeg blir som en unge i godtebutikken. I går kom jeg hjem med en godtepose med temmelig assortert utvalg. Mer er på vei i posten.

Her er noe av det jeg skal kose meg med fremover:

• Marisha Pessl "Utvalgte emner i katastrofefysikk"
• Mattis Øybø "Ingen er alene"
• Cora Sandel "Kranes konditori"
• Tom Egeland "Paktens voktere"
• Frode Grytten "Rom ved havet, rom i byen"

Har jeg noe å se frem til?

Noen av disse bøkene har jeg lest varme omtaler av i diverse blogger rundt omkring. Tom Egeland har jeg fulgt på Forfatterbloggen fra den tiden jeg skrev der inne. Cora Sandel føler jeg at jeg bør lese. Som en del av dannelsen, nærmest.

Nå er det bare bokhyllen som er misfornøyd. Den er full allerede, og savner en kollega fra IKEA som kunne avlastet litt. Vi får se om det kan ordnes etterhvert.

Må bare ha D

Hvor mange tablettbokser skrur du opp om morgenen? Hvor mange kapsler trykkes ut av blisterpakningen og skylles ned halsen i håp om bedre helse, både i dag og i fremtiden? Eller er du så flink at kostholdet ditt dekker alt du trenger? Kanskje er du av dem som gir blaffen i hele greia?

Ja, jeg snakker om vitaminer. Mineraler, sporstoffer og fettsyrer. Kosttilskudd, naturlegemidler og helsekost. Vi dytter i oss slike preparater for milliarder hvert år. Markedet er stint av aktører som gjerne vil ha sin del av kaka. Og det er ikke måte på hva du kan bli kurert for - tilsynelatende. Enkelte i bransjen er ikke så nøye på om påstandene holder seg innenfor lovverket. Du kan abonnere på omega-3 og få det i postkassen din og du kan bli praiet på gaten av glatte, unge herremenn som prater deg i senk om deres produkts fortreffelighet.

Hvor jeg syns man bør kjøpe sine kosttilskudd er selvsagt, men jeg sier det likevel; i apotek. Her får du balansert og faglig begrunnet veiledning. For den som bryr seg om den slags.

Hvis man lever nogenlunde sunt og spiser nogenlunde variert trenger man ikke all verdens tilskudd i tablettform. Dersom man heller ikke har så mange risikofaktorer å ta hensyn til kan man, etter min mening, gjøre det hele temmelig enkelt. Sørg for å ta inn tilstrekkelig omega-3 og vitamin D, så går det deg vel og du vil leve lenge i landet. Mitt stalltips.

Men pass på, drikk ikke for mye Möllers Tran! Selv om den inneholder både vitamin D og omega-3. For i tillegg får du vitamin A, og den bør du absolutt ikke ha for mye av. Da risikerer du å utvikle beinskjørhet, og det er ikke noe særlig å ha. D-vitamin er viktig for å unngå samme sykdom, så dette er sannelig ikke enkelt.

Nå har forskere antydet at vitamin D også er viktig for immunsystemet og kan forebygge luftveisinfeksjoner som forkjølelse og influensa. Muligens er dette vitaminet fint for mye annet også. Artikkelen på forskning.no er både interessant og spennende. Vitamin D får vi nok høre mye mer om i årene som kommer.

Må bare ha D!