lørdag 31. januar 2009

Fine ord

Jeg leser mine dikt og tekster. Gamle konsulentuttalelser og avslag på grått papir. Prøver å mobilisere pågangsmot og inspirasjon til å jobbe mer med dem. Jeg vet ikke - vi får se.

I mens koser jeg meg med ord jeg liker:

Parkas
Bislag
Eldhus
Sotteseng
Klunger

fredag 30. januar 2009

Hus treng folk

Oljegrusen i innkjørselen er full av mose. En enslig lampe lyser opp trappen. Ellers er det mørkt. Og stille.

Malingen er bleket av solen. Gamle blondegardiner trukket for vinduene, man kan skimte de tomme rommene gjennom dem når billysene sveiper forbi.

Her er det ingen sko i hulter til bulter i gangen. Ingen små føtter som løper over gulvet mens glade barnestemmer fyller huset, rommene, hagen. Ingen matos som siver fra kjøkkenet og inn på stua. Ingen rykende kaffekopper og ferske aviser. Ingen som krøller seg sammen på sofaen og strekker seg etter fjernkontrollen. Ingen hektiske morgener med matpakker, utedresser og ransler. Refleksvester og hadet-kos.

Bare stillhet.

Men det kunne vært slik. Huset kunne fått nye strøk med maling, kanskje ny bordkledning på værveggen. Buskene i hagen kunne vært temmet, plenen slått. Lyd, leven og liv kunne flyttet inn.

Hva er det som holder igjen? Kanskje er det for å opprettholde den tynne lille strengen tilbake til barndom og foreldre som ikke er her lenger. Kanskje er det nostalgi. Kanskje er det vegring mot å avslutte, vende om til neste kapittel. Kanskje er det andre grunner.

I mens fortsetter forfallet.



(Kari Bremnes synger Folk i husan)

onsdag 28. januar 2009

Hakk i plata

Du har sikkert møtt dem. Kanskje du har vært invitert hjem til dem, eller vært i samme selskap. Sittet lår mot lår i en trang sofa og kjent andres privatliv bli tredd nedover hode og humør. Utvist en formidabel innsats som diplomat som er en riksmeklingsmann verdig. Men du har mest lyst hjem. Eller at de skal gå.

For de er så slitsomme. Disse parene som alltid må hakke på hverandre i andres nærvær. Som aldri kan omtale partneren sin med respekt. Som har lagt seg til en bitende sarkastisk måte å snakke til hverandre på. Som veier innsats i familielivet på gramvekt og syns at sosiale settinger er det absolutt rette stedet å gjøre opp status for slikt.

De som gjerne vil gifte seg, men de har ikke funnet den rette ennå. Sier de. Mens de ler høyt og støyende.

Slutt med det.

Dere hakker bort det fine. Limet som holder dere sammen.

Dessuten er det en lidelse å høre på.

Når man blogger om blogging

da blir det fort vel mye navlelo i omløp. Men jeg skal fatte meg i korthet.
Jeg har lest en del blogger det siste halvåret. Sveipet innom både dette og hint, små og store saker. Masse god underholdning har jeg funnet, og like mye av det motsatte. Alt er som de skal være.

Men en ting undrer jeg meg over; hvorfor gjør dere teksten deres så vanskelig tilgjengelig, dere bloggere? Hvit skrift på lys bakgrunn - det er jo klin umulig å lese! Kanskje står det mye interessant der. Hva vet jeg, for jeg gir opp og klikker meg videre. Så er det mikroskriften. En tøff font som tar seg aldeles strålende ut - hvis det var meningen at den skulle være til pynt. Men det er det vel ikke?

Jeg er ikke synshemmet, bare så det er sagt. Bare ørlitegrann nærsynt.

Vær så snill - ikke la utseendet på bloggen skygge over teksten. Hva med ja takk, begge deler? For dem som får det til. Jeg prøver ikke å fremstå som noen bloggdesignguru, det er bare å se seg rundt, men jeg håper dere klarer å lese hva som står her. Uten overanstrengelse.

tirsdag 27. januar 2009

Når kaffekoppen skifter farge og jeg får nye verv

Jeg har fått mitt første styreverv i dag. Det har ikke vært drevet valgkamp, dette er en plass man får før eller senere okke som. Så nå var det min tur. Siden jeg skriver blogg, ble jeg sekretær. Logisk det sikkert.

Vi drakk kaffe og spiste kake også. Kostholdet denne uken har bestått av en 50/50 fordeling kake/annen mat, så det spørs hvordan dette går. Jeg mente jeg skjenket i en hvit plastkopp, men da jeg kom til bordet og begynte å drikke av den, oppdaget jeg at koppen var blitt blå og laget av papp. Så da spørs det; Var koppen blå og av papp i utgangspunktet? Har jeg tatt koppen fra noen andre? Har denne "andre" i såfall drukket av koppen (usj)? Er det bare jeg som er tett i pappen?

For mye karbohydrater er aldri av det gode.

mandag 26. januar 2009

I dag har jeg jobbet med skjerf rundt halsen

og i en snasen engelsk topp som det ikke er mulig å løfte armene over hodet i. Men armene skal stort sett befinne seg i tastaturhøyde uansett, så det går seg vel til.

Vi har spist kake og klippet snor. Delt ut gaver og plinget på nytt kølappsystem. Solgt velvære og helse i bøtter og spann. Jeg har stukket en dame i fingeren og klemt ut noen mikroliter blod. Hatt alt for store engangshansker og plundret med kanylebøtter og hånddesinfeksjon. Men det gikk seg til det også.

Et nytt kapittel i yrkeslivet er dermed i gang.

Tror det blir fint jeg.

Jeg har fått noe fint

som jeg ble veldig glad for.

Slikejenter ga meg en utmerkelse. Det er skikkelig lenge siden, tidlig i desember. Teksten som følger med sier: Denne bloggen investerer i og tror på NÆRHET- nærhet i rom, tid og forhold! Disse bloggerne er usedvanlig sjarmerende og søte, og formålet er å finne og å være venner. De er ikke opptatt av utmerkelser og selvhevdelse. Vårt håp er at når båndene på disse utmerkelser er kuttet, vil enda flere vennskap ha forplantet seg. Vær vennlig å gi litt ekstra oppmerksomhet til disse! Gi denne utmerkelsen til åtte bloggere, som igjen må velge seg åtte nye. Inkluder denne teksten på utmerkelsen deres.

Oi oi oi. Det var fine ord. Men jeg syns jo det er så vanskelig å finne ut hvem jeg skal gi slikt videre til. Ikke fordi det ikke finnes gode blogger, men å velge da gitt!

Så fikk jeg Nobelpris i mammablogging av Mammadamen. Hun skriver: Men hvem skal jeg gi "Nobelpris i mammablogging" til? Jo, jeg vil gjerne gi den videre til Synline for bloggen Blek, men fattet. Hennes blogg fortjener en Nobelpris for inspirerende, vittige, underfundige og lettleste tekster om store og små ting livet, noen ganger som mamma, andre ganger ikke.

Man kan jo bli rent innbilsk av mindre. Jeg bukker og takker og gjemmer de fine ordene til dager der selvtilliten trenger en vitamininnsprøytning.
Siden jeg har sånne problemer med å gi utmerkelsene videre, vil jeg derfor overrekke dem til leserne mine. Tusen takk for at dere er innom, det betyr mye.

lørdag 24. januar 2009

Skeivt blikk

Jeg har tidligere delt fine historier fra kundemunn med dere. Men det finnes også mange fine historier der lite blir sagt.

Jeg la merke til mannen med et samme han kom inn døra. Han var høy, tok stor plass. Men det var underordnet. Det vi alle så, var øyet. Det hvite øyet.

Tenk at noe så lite på en stor kropp kan vises så godt. Mannen kom inn døra, og det eneste jeg klarte å se var det hvite feltet der det ene øyet skulle ha vært.

Han kom frem mot skranken og floskelen "tusen ting raste rundt i hodet" fikk en ny mening for meg. Hva f** var det med det øyet? Alt var hvitt, jeg kunne kanskje skimte antydningen av en iris i ytterste øyekrok. Men diskret som jeg er, prøvde jeg å gjøre gode miner til slett spill og opptre profesjonelt.

Men alle som har et blindt øye merker fort hvilket øye samtalepartneren fokuserer på. Mannen tok en liten kunstpause, så kom det; "Har det snudd seg nå?"

Jeg følte meg skikkelig avslørt. Ai ai ai. Men hva skal man si?

"Ja, nå har det snudd seg", sa jeg.

Så tok vi en tur inn på toalettet. Gnukk gnukk. Øyet kom på plass.

Selsomt.

Hva skal vi gjøre når hanen er tom for egg?

Ja, hva i all verden skal man gjøre da?

Neststørstesøster gir oss utfordringer på lørdagskvelden.

onsdag 21. januar 2009

Flinkis

Jeg har fått en utfordring fra Slikejenter. Jeg skal liste opp tre ting jeg er flink til. Så nå har jeg gått i meg selv og tenkt ut hva jeg er virkelig flink til.

Her er listen:

1) Jeg er flink til å sette pris på det jeg har.
2) Jeg er flink til å huske historier fra gamle dager (det vil si den gangen jeg var ung).
3) Jeg er flink til å tegne traktor. Selv forståsegpåere i 6-7 års-alderen godkjenner traktoren min (det er den samme jeg tegner hver gang).

Derfor velger jeg traktoren som illustrasjon til denne posten.

Da gjenstår det bare å utfordre tre andre flinkiser. Jeg sender stafettpinnen videre til Ingvild, ogjegbare og Lille søster.

mandag 19. januar 2009

Tegning, form og farge

Tegneprogrammer er egentlig ganske fine greier. Ikke får man flekker på fingrene, og ikke går tusjen tørr før hele kjolen har fått farge. Og så blir det jo flott, ikke sant?

Storesøster har tegnet "Jenta med den magiske blomsten".

Neststørstesøster er kunstneren bak "Lilla engel".


lørdag 17. januar 2009

Hvordan bruke en lørdag

Man kan bruke den til nedpakking av en stk arbeidsplass for eksempel.

Slik ser et nedpakket apotek ut.

Med pizza, brus, sjokolade, kaffe, radio og godt forarbeid gikk det over all forventning.

Nå gleder vi oss til ombygging og reåpning.

Spennende tider!

Den som blir syk neste uke får naturligvis like god hjelp som alltid. Dere andre, som skal ha krem til rynkene, må vente til vi har ryddet ut av kassene igjen. Så da får rynker være rynker enn så lenge. Blir det for ille, får dere forsøke klesklype i nakken.

Finnes det virkelig ikke dumme spørsmål?

Det skal jo visstnok bare finnes dumme svar. Noen ganger blir jeg likevel litt i tvil. Jeg får nok et lett spørrende uttrykk i ansiktet der jeg saumfarer hjernen på jakt etter et klokt svar på (det ikke-dumme) spørsmålet.

Vi selger sko og tøfler på billigsalg. Lageret skal tømmes, vi får inn nye varer som skal få plassen til fottøyet.

Damen prøver tøfler. Deilige tøfler i pusete angora. Hun er en 37, tøflene har str 36/37. Hun vifter med tærne, lurer litt på det der med størrelsen. "Hvor stor er nummer 38 da?" undrer hun.

Hva skal man svare på slikt? Et nummer større? Eller er hun ute etter antall millimeter? Skikkelig God dag mann, økseskaft. Nå var str 38 utsolgt (det er den alltid den størrelsen), så vi fikk aldri vite hvor stor en nummer 38 er.

Så nå tøfler hun rundt i 36/37.

tirsdag 13. januar 2009

Signaler

Det begynner å bli en stund siden sist jeg ble refusert nå, så selvtilliten er klar for å bli vraket igjen. Cappelen Damm gir hvert år ut Signaler, en antologi med tekster av debutanter og etablerte forfattere. Fristen for å levere bidrag er 15. januar. Så rot ned i skrivebordskuffen og send inn!

Jeg har sendt inn i dag.

Man kan ikke vinne hvis man ikke tar lodd.

søndag 11. januar 2009

Geografisk analfabet

Himmelretningene kan jeg. Jeg vet at Oslo befinner seg sørafor og Tromsø nordatil. Alle fylkene har jeg også inne (tror jeg). Men å plassere alle de små byene, det går over min forstand.

Storesøster har fått geografispill til jul, og mor skulle hjelpe til. Men hvor i all verden ligger egentlig Farsund? Enn Stathelle?

Kjære vene, dette var labert.

Nok en svak side er avdekket.

lørdag 10. januar 2009

Må det være lite for å settes pris på?

Jeg har en kveld alene. Noen timer uten at noen vil meg noe, søker meg, snakker til meg. Og jeg liker det. For det er ikke så ofte.
Så jeg sitter og lurer på om jeg klarer å like det når det blir mer av det? Når ungene har flyttet og huset bare har tomme ungdomsrom - som er alt for ryddige. Der avdanka plakater henger på veggene og hyllene er halvtomme. Bare gammelt nips som ingen vil ha står igjen. Vil jeg like alenekvelder da?
Sikkert ikke like godt.

Vi mennesker er vel slik. Vi setter mest pris på det vi har minst av. Da blir det ekstra verdifullt.

Men når jeg tenker meg om liker jeg jammen godt det jeg har mest av også; ikke-alenekvelder.

Det tar aldri lang tid å møte seg selv i døra.

torsdag 8. januar 2009

Hva hvis jeg jobbet i en bank...

...ville kundene da brøytet seg frem til kassa mens jeg var opptatt med en annen kunde som skulle opprette en konto? Lent seg frem og krevd oppmerksomhet? Tatt en titt på kontoutskriften til kunden min og sagt at jasså, du har såpass på konto'n ja?

De ville vel ikke det vel?

onsdag 7. januar 2009

Alex-hår

Jeg er av dem som er blottet for talent når det kommer til fiksing av hår. Min egen såte får for tiden leve sitt eget liv, og da ser det ut som om åttitallet har gjenoppstått. Men det har det ikke, etter kommentarer jeg får på byen å dømme. Vel, det får så være. Håret kommer ut av skallen på den måten, åttitall eller ikke. Så da så.

Men med tre søte små i hus, burde jeg nok øve litt på dandering og fiksing. Med den eldste er det ikke noe problem; hun hater (åtteåringer enten hater eller elsker, greie slik) kam og børste, og noe dilldall i håret skal hun ha seg frabedt.

Minstemor er også enkel i sveisen. Der er det heller tynt, så de fjonene som er, ordner seg selv.

Men så var det Dronninga på fire da. Hun er alle klisjeene du har hørt om småjenter. Elsker (fortsatt kun elske/hate) å gå i skjørt, gjerne rosa, lipgloss er et must når man skal på besøk, og håret bør gjerne har en tre-fir-fem-seks klemmer.

Som den gode mor jeg er (!), forsøkte jeg derfor å flette dette fjoneriet av et hår her en kveld. Veldig vanskelig! Snuppa satt tålmodig i stolen og ventet tappert på et vakkert resultat. Men nei, håpløst å stokke mors fingre såpass at det ble noe greie på det. Så da ga jeg opp, og gikk for en og annen småfletta hist og her. Vi ble enige om at flettene skulle ut neste morgen, for jeg ville selvsagt ikke at hun skulle gå i barnehagen og vise mine manglende talenter for all verden...

Neste morgen plukket vi ut flettene, og flashback fra syttitallets Alex-hår steg raskt opp for mitt indre (for ikke å snakke om åttitallets krepphår!). Dronninga var storligen fornøyd. Et lurt smil krøllet seg i ene munnviken mens hun betraktet seg selv i speilet: "Jeg er nesten for fin!"

De er fornøyde med så lite, de små-Dronningene. Enn så lenge.

mandag 5. januar 2009

Det beste med hele jula...

...er å hive den ut! Å, så deilig! Det står et ribbet juletre på verandatrappa og jeg kjenner at nå går det mot lysere tider. Mental rens det der å rydde bort julestæsjet.

Våren må vi riktignok vente litt på ennå, men den kommer. I mens kan man finne alle de positive sidene ved vinteren. Snø er jo utrolig morsomt å leke i, selv for slike som meg som aldri har ski på bena. Akebrett, snøhuler og snølykt. Kalde, røde kinn og varm kakao i bare stillongsen når man kommer inn igjen.

Ellers kan man også sette seg ned og nyte Ingrid Olavas versjon av Jokkes fantastiske "Her kommer vintern".

Nå skal det bli lettere å angre

Så var angrepillen på plass i butikken. Jeg har vært innom temaet før her i bloggen, så jeg skal ikke ta en lang leksjon i bruk av nødprevensjon i dag.

Så gjenstår det bare å se om aborttallene går ned.

Magefølelsen min er veldig i tvil, men man kan jo håpe.

fredag 2. januar 2009

Detaljisten

Julen er tiden for å treffe gamle kjente. Man treffer dem på gaten, i butikken og på fest. For alle er jo hjemme i julen. Da mener jeg hjem-hjem, der gamle pikerom blir redd opp på ny og hvis man har gått hen og familisert seg kan man jaggu ende opp på gjesterommet. I dobbeltseng.

Det var en solid avsporing. Jeg skal ikke inn på pikerommene, jeg skal ut på gaten og inn i butikkene.

Der er det vi treffes, vi gamle kjente. Så sier vi neimen hallo, er det deg? God jul og godt nytt år! Så det er mannen din, ja. Barn? Gamle? Mange? Ja, du verden som tiden går og GPP (generelt pisspreik) bortetter så det ikke er måte på. Så runder man av og går hvert til sitt. Tenker at hun var det jammen lenge siden jeg har sett. Så koselig (i beste fall).

Men så treffer man Detaljisten. Som tror at GPP er noe man ikke kan få overdose av. Som tror at gamle kjente har behov for en grundig oppdatering på alt hva livet har bydd på siden sist. Med datoer, årstall og klokkeslett. Som ikke runder av.

Smalltalk er en kunst det også. Det er ikke for alle.