onsdag 27. august 2008

En stk kolera til meg, takk!

Av og til havner jeg opp i slike pest eller kolera-diskusjoner. På spiserommet på jobben er det sjelden vi føler at enkelte temaer er for ekle til at de kan kombineres med mat. Vi er ganske hardhudet sånn. Men nå snakker vi teori. Det hadde nok vært noe annet hvis vi måtte bruke sanser som syn og lukt i tillegg.

Her en dag var skolestart og nytt barnehageår, med alt det innebærer av smittepress, temaet. Nesene har jo allerede begynt å renne, så det er ikke interessant. Men hva med slike snyltere som liker å bo på/i oss. Som velter seg i blod og tarminnhold og koser seg bare verre? Ja, jeg snakker om hodelus og småmark (også kjent som barnemark). Hva er å foretrekke å få i hus? Hvis man kunne velge, altså (noe man selvsagt ikke kan, men det bryr vi oss ikke om i slike pest eller kolera-diskusjoner).

Min kollega gikk for småmarken, mens jeg foretakk lusa. Takke meg til udyr jeg kan se. Så vet jeg hva jeg har å forholde meg til. Småmarkegg, mikroskopisk små, virvlende rundt i støvet i heimen. Nei, usj! Så langt har heldigvis dette vært en hypotetisk problemstilling. Men hvem vet?

Snart kommer lusa og marken til et sted nær deg...

Nå er det kanskje på sin plass å minne om Nasjonal kampanje mot hodelus 29.-31. august. Så frem med lusekammen i helga, folkens!

mandag 25. august 2008

Spytt ikkje på golvet


Hva er det med unge gutter og spytting? Har de utviklet en slags defekt i svelget slik at all spyttproduksjon ikke kan passere men må sendes ut i det fri? I hyppige klyser med stor fart, gjerne silt mellom tennene på en, antakeligvis, kul måte?
Jeg bare spør.
I hine hårde dager kunne man finne skilt som forklarte hvordan man skulle oppføre seg i det offentlige rom. Ikke så lett å vite slikt. Det var riktignok tuberkulosen man var redd, den er ikke så utbredt i Norge i dag. Men altså, allerede i 1915 hadde man fått med seg at spytting var uhygienisk.
Det er det fortsatt. Æsj og æsj. Jeg er ikke interessert i å måtte forsere fortau jumpende mellom seige klyser lik en fjellvandrer fra stein til stein over en elv. Takke meg til å plumpe ned i iskaldt fjellvann da, i forhold til tyktflytende mucus hentet fra innerste kroken i bihulene. Hvis man skal trekke sammenligningen helt til mål, mener jeg.
Slutt med den spyttingen! Og det straks!
Ellers kommer jeg med paraplyen under armen og dæljer til dere med håndveska mi.
Hilsen tante Sofie.

søndag 24. august 2008

Kjekt å ha


Jeg har hatt Øystein Sundes sang surrende i hodet hele dagen. Årsaken kan dere se på bildet her. Vi har tatt et dypdykk i kjelleren - og gjett hva vi fant? Vi fant opptil flere ting vi ikke hadde bruk for, gitt.

Bildet viser en liten del av alle skoparene som finnes i dette huset. De fleste av disse ble ikke kastet i dag, faktisk. Noen har vi definitivt tenkt å bruke igjen, andre må bare lagres litt til før vi kaster dem. For det er slik det er. Kasting er noe vi bare tyr til i nødens stund. Og nå var det nød. Lagringsplassen var oppbrukt, vi kunne ikke lenger finne igjen de skoene vi hadde tenkt å bruke engang.

Den observante leser kan se av skoparet nederst til høyre at vi ikke tar slike opprydninger hvert år. Mokasiner med dusk. En gang et must. Blir rent nostalgisk av disse. Vel, egentlig ikke. Jeg likte ikke slike den gangen de var in heller. Men visstnok utrolig gode å gå i, ifølge eieren. Nu vel, i dag ble de parkert for godt. Det var ikke skoa jeg falt for, for å si det sånn. Ikke bilen heller, men det får vi ta en annen gang.

Selv kvittet jeg meg med så godt som alle mine brune skopar. Med snøring, med sløyfe og med borrelås (ja, det var jobbsandaler da - ta det med ro ;) ) 90-tallet passerte i revy. En ganske traurig revy på skofronten. Hadde jeg virkelig så treige sko? Satser på at de snasne ble brukt så mye at jeg slet dem ut. Mener å huske at jeg hadde noen riktig så spenstige. Fortsatt brune, men med skyhøye hæler. Noe bestemorstøvelaktige greier. Hvor ble de av tro? Dessuten hadde jeg Pretty Woman-støvletter. Svarte, semskede. Opp til knærne. De hadde paddeflate plastikksåler, svinaktig glatte. Man risikerte å oppleve byen både i loddrett og vannrett stilling i dem. Ja, misforstå meg rett; dette handler om å gå på ratata på asfalten. Andre måter å havne i vannrett stilling etter en bytur blir ikke tatt opp i dette blogginnlegget.

Så, hvor var jeg? Kjekt å ha? I allefall utrolig deilig å bli kvitt. Kaoskontroll i kjelleren og 90-tallsmimring - to fluer i en smekk. Bra dag.

Jeg har flyttet på hybel

Jeg har tenkt på det lenge. Veid for og imot. Blir det for ensomt? Kanskje det er best å være der man er? Kanskje ingen gidder å stikke innom?

Etter å ha tilbrakt litt over et år på Forfatterbloggen, lest masse interessant og morsomt - og en god del svada, fått bloggvenner, samt ergret meg gul og grønn over teknikken der inne, fant jeg ut at tiden var moden. Jeg måtte finne meg en hybel. Være min egen herre. Nå har jeg gjort det, og som ferske hybelboere flest, kjenner jeg skrekkblandet fryd.

Det er flere grunner til flyttingen. For det første; den tidligere nevnte teknikken. Nå er ikke jeg noe teknisk vidunderbarn, det skal jeg være den første til å innrømme. Men det er tydeligvis flere som sliter. Hva er vitsen med en blogg hvis man verken får lest eller kommentert? Forfatterbloggen har hatt ustabile dager. Man trykker og banner, uffer og huffer. Det hjelper like lite der som ellers i verden. Like elendig er det. Dette blir man lei av. Ting som ikke virker som de skal er egnet til å påføre selv den mest tålmodige stressrelaterte lidelser.

Så er det oppbygningen. Enkelte dager er man bare SÅ talatrengt! Men hvis man poster flere innlegg på Forfatterbloggen, skyver man andre bloggere ned i det store intet. De forsvinner fra forsiden, og glimrende innlegg (og alle de mindre glimrende også) blir umulige å finne igjen. Og det er jo synd. Man vil jo ta hensyn - og selv bli tatt hensyn til. Derfor ønsket jeg meg et sted der jeg bare konkurrerte med meg selv. På godt og vondt.



Derfor denne hybelen altså. Det fine med hybler er at man kan være litt for seg selv, men hvis det blir for stusslig, tar man seg bare en tur hjem igjen. Som dere ser er det nettopp stusslig det er her inne. Lite stæsj og bimbam. Men jeg håper å få det litt mer hjemmekoselig etterhvert.




Så nå gjenstår det bare å si velkommen hit! Håper mange besøker meg, så det ikke blir så ensomt dette hybellivet. Jeg kommer nok fortsatt til å skrive om lesing og skriving. Men siden dette er en friere blogg, vil også temaene flyte over i andre ting også, kjenner jeg meg rett. Egne tekster vil også bli lagt ut. Vi får snakkes! Nå skal jeg re opp senga her på hybelen, krype under den billige dyna og prøve og kjenne på godfølelsen. Den følelsen man har når man flytter for seg selv for første gang.