tirsdag 30. september 2008

Kua mi

Det har vært høytidelig kåring i bloggeland. Den gyldne Q. Såpass har jeg fått med meg. Jeg skal kikke mer på alle linkene over de nominerte. Sikkert mye interessant å lese/se som jeg ennå ikke har fått med meg, relativt fersk i faget som jeg er.


Det jeg har fått med meg, er kuparaden til Graylady. Etter at jeg hadde laget en riktig så kunstferdig ku, syns jeg selv, så jeg at det var meningen man skulle bruke en bestemt ku-mal. Så da passer nok ikke kua mi så godt i den paraden likevel. Men jeg syns det er litt synd hvis min ku skal dø på bås, nær sagt, så jeg legger den ut her, jeg.


Fin ku vel?

Alle ser vel at hun spiser gress. Blåøyet skyldes skjelven kunstnerhånd.

Tredjeperson

Hvor lenge er det naturlig å omtale seg selv i tredjeperson når man snakker til barna sine? Jeg måtte sant og si gå litt i tenkeboksen i dag. Dette store eksistensielle spørsmålet var noe jeg ikke hadde tatt et bevisst standpunkt til. Og slik kan man jo ikke ha det.

Ubevisst, har jeg forlengst begynt å omtale meg i førsteperson entall til min eldste på åtte år. Jeg vet noen foretrekker vi - kanskje de føler det ligger mer tyngde bak da? Jeg foretrekker entall. Så vet både den jeg snakker med - og jeg selv hvem vi har å forholde oss til. Fireåringen, derimot, må nok forholde seg både til førsteperson og tredjeperson. Dersom jeg gir en beskjed gjelder førsteperson; jeg går og henter posten, mens trøsting skjer i tredjeperson; kom, skal mamma blåse på. Tror jeg. Den minste forholder seg til mamma; kom til mamma.

Så etter egen erfaring går grensen for bruk av tredjeperson om seg selv et sted mellom fire og åtte år på avkommet.

Det var derfor øyenbrynene mine forsvant et sted opp i panneluggen da jeg overhørte en telefonsamtale mellom mor, ca 60 år, og sønn, ca 30 år: "Mamma er i butikken rett over gata. Du kan komme hit og hente meg."

Er det ikke på tide at gullklumpen kan få oppdage at mamma er et eget individ og ikke bare mamma?
Det er mulig det er jeg som er sær, men det syns jeg faktisk.

fredag 26. september 2008

dssn: 1 kunstverk 3 ganger daglig

Kunst demper smerte, melder VG. Vi tåler mer når vi ser på noe vi mener er vakkert. Ikke noe underlig i det. Kanskje virker den blomsterbuketten vi kommer med til en pasient på sykehuset som den reneste medisin?

Utsmykningen jeg forbinder med sykehus er tresnitt. Jeg sliter virkelig med å like tresnitt. I tillegg til sykehus er det gamle støvete skoler jeg forbinder med slik kunst. Slikt som dette virker ikke smertestillende på meg, så mye kan jeg si.

For mange år siden var jeg på Museet for samtidskunst. Mye interessant å se, mye snålt å se - og mye jeg ikke forsto det døyt av. Men jeg forelsket meg. Totalt. For der, oppe i andre etasje fant jeg Liten filosof på kommode. Bildet gjorde dypt inntrykk. Jeg elsket det.

Jeg festet meg ikke ved navnet til kunstneren den gangen. Men jeg har tenkt mye på bildet. Noen år senere havnet jeg på en arbeidsplass der de arrangerte utlodding av kunst en gang i året. En komité kjøpte inn bilder, så var det bare å satse på lykken. Hvert år pleide de å ha med et bilde av Ørnulf Opdahl. Det var alltid min favoritt. Siden den gang har jeg ønsket meg et Ørnulf Opdahl-bilde - og i år fikk jeg det. Eller vi som det heter når det er en bryllupspresang...

Først i dag oppdaget jeg at det var den samme Opdahl som sto bak den lille filosofen også! Min kunstsmak satte seg tidlig, tydeligvis.

Jeg vil ha Ørnulf Opdahl som smertestillende.

torsdag 25. september 2008

Sjel i nesa?

Pengene mine vil jeg helst skal gå til morsomme ting - noe de sjelden gjør, riktignok. Men parkering må vel være noe av det minst morsomme, så derfor prioriterer jeg heller noen minutters gange fremfor å fore en automat med 85 sure kroner om ettermiddagen.

Den lille trimturen innebærer å krysse et gravsted, et temmelig bratt sådant. Under trekronene, på grusveien mellom støttene, står lufta tett med små insekter. En slags flue, små - som står i tjukke svermer på samme sted. I dag fikk jeg det for meg; kanskje det er små sjeler dette? Som trør lufta og vet ikke helt hvor de skal ta veien? Ikke godt å si?

Jeg vil helst ikke svelge disse små skapningene. Det er vel noe som heter åndelig føde, men det får da være måte på. Så jeg kniper munnen igjen og går på med krum hals. Nesa er temmelig tett for tiden - en utrolig langvarig forkjølelse gjør hva den kan for å fylle hodet med unevnelige seige greier, bakken er bratt også, så innen jeg når porten er jeg svimmel av oksygenmangel. Men jeg står han da av.

I dag trodde jeg en slik liten en hadde forvilla seg inn i nesa. Noe klødde, jeg vet ikke hva det var. Men et par mil innover veiene nøys jeg noe skikkelig. Så enten surrer stakkarn rundt inne i bilen ennå, eller så har den forsvunnet ned i mitt mørke indre.

Håper det ikke har noe å si.

onsdag 24. september 2008

Mørk melankoli

Det begynner å bli mørkt om kveldene. Jeg var ute og gikk en tur i går kveld. Da jeg nærmet meg huset mitt, kom jeg til å tenke på en kommentar jeg hørte for mange år siden. Noen få ord som sa så uendelig mye. En ørliten avsløring som ga meg et glimt inn i ensomheten.

Jeg er sjelden alene - og nærmest aldri ensom. Men jeg har vært det. Nok til at jeg har fått kjenne på følelsen. Alene er greit, fint til og med noen ganger, men ensomhet er hverken greit eller fint. Alle kjenner til uttrykket alene, men ikke ensom. Man kan like gjerne snu det og si ensom, men ikke alene. For slik er det.

Damen som kom med den lille kommentaren den gangen for lenge siden var nok både alene og ensom. Jeg jobbet en periode som omreisende vikar, reiste rundt og var en uke eller to der behovet var størst. Jeg fikk kjenne på både ensomhet og alenetid i den perioden. Det var før mobiltelefonen var allemannseie og kontakten med venner og familie ble derfor sporadisk og liten. Kanskje var det derfor damens betroelse gjorde slik inntrykk?

Jeg skulle være en uke hos en arbeidsgiver som hadde gjort diverse krumspring ang oppsigelse av personale. Han hadde gått på tvers av alt som het ansiennitet, og skulle derfor møte sine tidligere ansatte i retten. Han tok ikke sjansen på nyansettelser i denne perioden, naturlig nok, så han hadde leid inn noen eldre damer som egentlig hadde gått av med pensjon. Dessuten var det en rykende nyutdannet jente der. Vi skulle holde skuta flytende mens arbeidsgiveren prøvde å overbevise retten om at ansiennitet ikke var noe å bry seg om (nor han forøvrig ikke klarte).

Min midlertidige kollega var en hyggelig, eldre dame. Bodde for seg selv i eget hus. Hun tok gladelig på seg noen arbeidsdager for å hjelpe sin tidligere sjef ut av en knipe. Godt å komme seg ut litt. "Noen ganger, når det er mørkt, går jeg ut og ser hvor koselig jeg har det," sa hun. "Ser på lysene i vinduet - det ser ganske koselig ut."

Man kan jo tenke slik. Når man går en tur i mørket og ser inn i alle de opplyste stuene. Der ser det koselig ut. Se, der brenner det i peisen. Så koselige gardiner de hadde der, da! Og se der, de har tent stearinlys. Observere, se hygge som kanskje ikke finnes der?

Det er sjelden man går ut for å se etter hyggen hos seg selv. Derfor gjorde den uskyldige lille betraktningen meg så trist. For ensomhet er en snodig sak. Når den er selvvalgt finnes det ikke noe deiligere, men når den ikke er det, kan den ta motet fra den tapreste.

Er det noen du bør ringe til i dag? Kanskje stikke innom med et wienerbrød til kaffen?
Slik at hyggen kommer inn - og ikke bare vises utenfra.

mandag 22. september 2008

En definisjonssak

Storesøs har fått i ukelekse å lage en bok. Tema er fritt, helt opp til forfatteren. Noe de fleste forfattere blir glade for, vil jeg tro. Men ikke så med denne skribent. Nei, huff a meg og sukk&stønn. Alt hun hadde tenkt på var opptatt. Som for eksempel? spør mor, vel vitende om at det kun er ni elever i klassen. Dermed skulle det vel være ett og annet tema ledig, sett i den store sammenhengen.

Men man snakker ikke om store sammenhenger når man er åtte år - i allefall ikke i dag (ofte ellers, særlig når mørket siger innover både soverom og sinn...). Jo, marihøner - de var opptatt. Og så trucker (nytt interessefelt, meg bekjent). Donald kan man ikke skrive om, for det er herming. Samme med Emil og Pippi. Vitseboka kan heller ikke skrives av. Forkastet, forkastet.

Middagen gikk med til gode forslag, og forsøk på å gjøre dette prosjektet lystbetont. Siden lesing og skriving er damens sterkeste interesser, mente jeg at dette måtte være en ypperlig oppgave for henne. Nei. Håpløst å finne noe å skrive om. Men så. En lysning i den svarte tunnelen.

Ordbok! Damen vil skrive en ordbok.

Fagbok altså. Da kom iveren, da løsnet det. Krumbøyd over skrivebordet ble det produsert forside, flott tegning av kortvokst astronaut, samt to sider med ordforklaringer.

Jeg gir dere et utdrag fra "Ord-bok, lær litt mer om ord! forfatar: Storesøs" :
Kjeks: Noko du gnaskar på.
Tålmodighet: Noko du må vente på og få.
Plante: Noko som veks i hagen din.
Brudgom: Noko du har med deg i kjyrka når du skal gifte deg.

Den siste der er antagelig stjålet fra vitseboka. Jeg syns den var ganske så morsom, forholdsvis nygift som jeg er.

Bra start for fagbok-forfatteren.

lørdag 20. september 2008

fredag 19. september 2008

Skjult kompetanse

Her om dagen slumpet jeg til å se en halv episode av House. Noe som for så vidt holder i massevis, en skikkelig tullete serie. Likefullt, der satt jeg, og så på denne Guds gave til legevitenskapen, dopet og medtatt, likevel lynklar i hodet - med løsningen på det meste. For ordens skyld, det er fortsatt House jeg snakker om , ikke meg selv.

Den godeste dr House hadde en disputt med en herremann i hvit frakk. Dette var en pharmacist, oversatt som apotekansatt. Hva er det for noe? Det er ingen som kaller en lege eller sykepleier for sykehusansatt?

Dette sier meg tre ting:
  1. Oversetteren vet ikke hva pharmacist betyr.
  2. Oversetteren antar at ingen seere vet hva en farmasøyt er.
  3. Vi farmasøyter er for dårlige til å markedsføre oss og vår kompetanse.

Punkt 1 er allerede forkastet. Jeg har kommet frem til at det må være en blanding av punkt 2 og 3. Der punkt 2 er en naturlig følge av punkt 3.

Og det er ille. For oss, men også for dem som kunne hatt god bruk for fagkunnskapen vår og ikke vet hvor lett tilgjengelig den er.

For vi farmasøyter er jo ofte ansatt i apotek. Sammen med apotekteknikere, og av og til sykepleiere. Farmasøyter er legemiddeleksperter og du trenger ikke timebestilling for å snakke med oss. Lurer du på om medisinen du fikk påvirker p-pillene dine? Kan du drikke alkohol under kuren? Hva med bivirkninger? Det står svelges hele, men kan tabletten knuses likevel? Hva er blå resept? Hvem får det?

Alt dette, og mere til, kan vi svare på.

Uten timeavtale.

onsdag 17. september 2008

Myk på midten

Jeg var et sånt pipestilkbarn. Knærne var det tykkeste punktet mellom hofter og tær, og jeg var lang for alderen (det er jeg fortsatt - lang altså). Jeg ble ungdom, og helsesøster rundet av oppover da vi hadde helsesjekk slik at jeg skulle nå den magiske 50-grensen jeg også. Så der sto jeg, flatbrystet og med smale hofter, veid til ca 50 kg med klær og godvilje, sammen med mine klassevenninner - som var fullt utstyrt med både pupper og lår. Noe jeg også ønsket meg. De lårene jeg hadde, klarte ikke å fylle ut stretchbuksa engang.

Det var da.

Slik er det ikke nå. Tre små personer har hatt meg som bolig. Jeg syns mat er til for å nytes, ikke bare stille sulten. Treningen jeg bedriver består stort sett av å løpe etter de før nevnte små personene, holde nogenlunde orden i hus og heim, samt lunte en og annen turen i nærmiljøet. Alt dette tilsammen har gjort meg ganske myk på midten, kan man si. Det er liksom noe der som ikke vil være flatt. Dette vet jeg om. Jeg har et forholdsvis avslappet forhold til det også, faktisk.

Men så er det jo slik, at sånne myke mager kan jo minne om slike babymager, du vet. Fort gjort å ta feil. Damen kan jo være et par, tre måneder på vei. Det er ikke godt å si? Det er en ting med graviditeter som er veldig greit å vite for alle dem som ikke har fått det med seg. Det kommer for en dag, før eller senere. Og hvis det ikke gjør det, er det ikke noe dere trenger å kommentere uansett. Så hvis man er i tvil, går det helt fint å drøye kommentarene litt.

Jeg har fått mange, jeg. Og jeg tar det med godt humør. En kollega av meg har det på samme måte. For noen dager siden var hun ute og gikk tur. En mann, litt oppe i åra, men likevel sprek, nådde henne igjen. "Det går fortere med deg,"sier kollegaen min. "Ja, men så har jo du litt ekstra å dra på også, da,"presterer gubben å si. Hvabehager?! Godt man har alder og selvironi å støtte seg på.

Er det virkelig greit å kommentere eventuelle svangerskap før den eventuelt gravide nevner det selv? Nå snakker jeg ikke om siste trimester-mager. Jeg snakker om de som bøyer seg litt utover.

Jeg syns ikke det. Jeg syns det er like utidig som å spørre/grave om barneønske hos de som av en eller annen grunn ikke har barn. Dem om det. Det er en privatsak. Ikke noe man trenger å mase om. Du verden, her er det mange sten til byrden som har vært lagt til av ubetenksomme i familie og vennekretser rundt de ganske land. Dette tar jeg muligens for meg senere en gang.

Det er lov å koble inn hodet før man kobler inn munnen.

mandag 15. september 2008

Struts

I dag har jeg vært vitne til at en struts har vært nødt til å trekke hue opp av sanda, om enn noe motvillig, og forholde seg til sitt eget, slette arbeid. Den ene skrale unnskyldningen etter den andre skramlet rundt ørene mine - jeg holdt på å pådra meg bullshitoverdose der et øyeblikk. Makan til tøv og svada på kort tid er det lenge siden jeg har vært utsatt for. Og, jeg innrømmer det gjerne, jeg ble både provosert og irritert.

Saken gjelder portrettfotografering av en stk håpefull. Siden vi er glade amatører når det gjelder fotografering, ble denne oppgaven satt bort til en proff (vi trodde i allefall det). De fleste gjør det, og for de fleste går dette helt greit. Unntatt når det gjelder den avfotografertes eventuelle vrange vilje - men det skal jeg ikke ta for meg her.

Den aktuelle håpefulle er vår tredje av sorten. De to eldste ble behørig fotografert, av den samme fotograf, i den samme matroskjolen, den måneden de fylte ett år. Så også den siste. Så langt alt vel. Men nå er bildene borte.

Fire skarve bilder er alt han finner på pc'n sin. Bildene ble tatt i januar, vi har spurt etter/mast/purret på disse siden april. Mannen har vært syk, og det er jo ille selvsagt, men helt irrelevant i forhold til bortkomne bilder. Men vi har da gitt ham ekstra god tid til å lete på grunn av disse helseplagene. Men nå er tålmodigheten borte. Nå forlanger vi at det skjer noe!

Forslaget hans er selvsagt å ta nye bilder. Enklere for han det. Kunne sikkert vært en grei løsning, hvis det ikke hadde vært for at søstrene ble fotografert som ett-åringer. Regner med de fleste skjønner at det er litt ekstra stas at det blir likt. Så slipper lillemor å komme om noen år med leppa pent nedrullet og si: "Hvorfor tok dere ikke bilde av meg da jeg var ett år? Hvorfor ventet dere til jeg var stor? Hvorfor hadde ikke jeg matroskjole på?" osv. Alle som har barn vet at likt skal det være. Dessuten har fyren somlet bort noe som er verdifullt for meg og pappan også. Overgangen fra baby til småbarn.

I dag var vi innom, for n'te gang. Han kjente oss igjen tvert - rart da at han ikke hadde ringt slik han lovet. Jeg er ikke av dem som hisser meg opp mest i butikker. Men denne gangen måtte jeg gå langt inn i min gode oppdragelse for å beherske meg. Det gikk, så vidt. Så får vi bare se hva han kommer frem til.

Strutsen.

søndag 14. september 2008

Synline lager orden i faktorene

Jeg syns ikke alltid ting fungerer optimalt. "Si ikke ting om ting som ikke er ting", sa min norsklærer på gymnaset (jeg vet det het videregående, jeg er ikke gammel, men vi kalte det gymnaset okkesom) alltid. Pøh, "ting" er bra det. Dekker det meste. Vel, altså, jeg har kommet frem til at enkelte faktorer ikke burde la seg kombinere her i livet. Det hadde gjort min lille navlelofulle bobleverden til et litt enklere/triveligere sted å være.

Jeg snakker om:
  • Grått hår og sorte prikker (for ikke å snakke om kviser!) - det skulle vært ti års pause mellom siste kvise før det første grå håret dukket opp. Det syns jeg vi hadde fortjent.
  • Sukat og bakverk - hva er det for slags merkelig idé? Putte sukat i en ellers ypperlig julekake? Jeg har fortsatt traumer etter loddsalg i speider'n der vi truet ned nybakt julekake, stinn av sukat, med svett brunost på mens vi smilte tappert under store toppluer. Håpet var mange repetisjonstegn i loddboka, men det var ikke alltid det ble så mange av dem. Mer sukat enn lodd ofte.
  • Syke foreldre og syke barn - trenger vel neppe å utdypes noe nærmere. Førstnevnte lar seg knapt kombinere med noe som helst.
  • Kontaktlinser og dårlig tid - hastverk er lastverk. Med bare én skarve minus på linsen klarer jeg fortsatt ikke se om den ligger på retten eller vrangen i boksen. Jo dårligere tid jeg har, desto større er sjansen for at jeg setter den i feil vei. Så er det å pirke den ut igjen, fomle og famle. Til nå har jeg nådd bussen, utrolig nok. Til alle medpassasjerer: Jeg har ikke grått, ingenting trist har skjedd. Øvelse gjør mester, men jeg stiller neppe i mesterklassen på en stund ennå.

Det var alt jeg rakk å ordne opp i denne gang. Men det er mer, mye mer.

lørdag 13. september 2008

God idé?

Jeg lurer på om jeg ikke skal sette meg på offentlig sted og snakke dritt om noen. Finne en samtalepartner et par meter unna, slik at jeg må snakke litt høyt, og så velte ut av meg all gammel gruff. Belyse saken grundig og vel - kun fra min side.

Jeg tror ikke jeg gidder å ta det opp med den det gjelder. Mye bedre å få sagt det høyt og tydelig til alle andre. Enten de vil eller ikke.

Det høres ut som en bra idé vel?

---

Ja da - jeg har tatt bussen igjen...

onsdag 10. september 2008

Nei, har du sett!


Jeg har fått en award av Ingvild - det var stas! :)
Alltid hyggelig å bli satt pris på.
RULES FOR THE JAVABLUE AWARD
-the winner can put the logo on their blog
-link the person you received your award from
-nominate at least 5 other blogs
-before listing the nominees, give a brief reasonwhy you choose them
-put links of those blogs on yours
-leave a message on the blogs you have nominated
Da setter jeg igang:
  • Jan-Otto Fauske, fordi han er den fødte diplomat. Roer ned gemyttene når det stormer som verst.
  • Petronella, fordi hun er så flink til å fortelle historier. Som kommer alt for sjelden til oss her ute i bloggeland, dessverre.
  • Sosima, som skriver så fint og stille. Som jeg ikke vet hvor ble av?
  • Anathema, som skriver drivende gode innlegg. Både når det gjelder innhold og språk.
  • Avil, som beviser at nynorsk er godt å lese hvis skribenten kan sine ting.
Som fersking ute i Bloggeby har jeg ikke klart å orientere meg helt ennå. Derfor ble det flest fra Forfatterbloggen denne gangen. Det er jo der jeg har vært mest frem til nå.

Sett opp frikortgrensen!

Ja, skal man først banne i kirka får man gjøre det skikkelig. Pasientorganisasjoner, kronikere og enkelte politikere reiser nok bust og er sterkt uenig med meg. Men la meg i det minste forklare hva jeg mener før følelser blokkerer videre debatt.

Som de fleste av dere kjenner til, har vi noe som heter blå resept i Norge. Disse var blå også i fargen tidligere, det er de ikke lenger, men det er fortsatt det samme prinsippet som gjelder; Har du en kronisk sykdom som du trenger behandling for i minst tre måneder i løpet av året, kan du ha krav på medisiner på blå resept. Behandlingen trenger ikke å være sammenhengende.

Hvis du har en blå resept, kan du hente ut for inntil 3 måneders forbruk på apoteket om gangen. Du betaler da 36% av det medisinen koster, men aldri over 510 kroner. På et år skulle man da ha 510 x 4, samt et besøk hos legen (ca 200) i utgifter; dvs 2240 kroner. Men så enkelt er det selvsagt ikke. For dette betinger at du har fått alt du trenger på én resept (samme dato fra samme lege). Har du fått resept fra flere leger, eller fra samme lege men på flere forskjellige datoer, må du betale flere egenandeler. VG hadde en sak for noen dager siden som pekte på hvor skjevt dette kan slå ut. Da kan det bli store utgifter på en gang, noe som kan gjøre det vanskelig for pasienter med dårlig økonomi. Til trøst må det nevnes av disse får frikort ganske fort. Men det hjelper ikke at man får frikort noen måneder senere hvis man ikke har penger til å hente ut medisin man er avhengig av i dag! Et råd til alle pasienter med kroniske lidelser blir derfor: Sørg for å få en resept som gjelder for ett års forbruk når du er hos legen, og sørg for at alle medisinene du bruker blir skrevet ut samme dag.

Frikortgrensen for 2008 er på 1740,-. Enkelt sagt gjelder dette utgifter til lege, reise til legeundersøkelse og medisiner på blå resept. De offentlige utgiftene til legemidler på blå resept øker og øker. Det har vært satt inn til dels harde tiltak de senere år for å bremse denne kurven. Ordningen med byttbare legemidler har vært alt annet enn populær, men har vært effektiv for å presse ned prisene. Jeg tror de fleste innerst inne er glad for at vi har en prisregulering på legemidler, dette kommer både Staten og pasientene til gode.

Med eldrebølge i vente, er det lite sannsynlig at det offentlige får mindre legemiddelutgifter å hanskes med i fremtiden. Man bør derfor se også på andre tiltak som kan bremse dette. Jeg er av den oppfatning at det skal være tatt høyde for fire uttak på blå resept, samt et legebesøk i året uten at man dermed skal ha frikort. Slik frikortgrensen er nå, er det lagt opp til at mange oppnår frikort på tampen av året. De har da kanskje bare behov for ett uttak til på resepten sin før nytt kalenderår med ny opptjening starter. Hva gjør de så? Jo, de hamstrer. Vi apotekansatte prøver å demme opp så godt som mulig etter det lovverket vi har å forholde oss til. Noen pasienter sier det rett ut: "Jeg tenkte jeg skulle utnytte frikortet nå når jeg har det".

Så her er det altså to punkt:
  1. Frikortgrensen harmonerer ikke med et normalt forventet forbruk av legemidler på et år. Er det virkelig meningen at alle som bruker (dyre) medisiner på blåresept skal ha frikort før året er omme? Det legges jo opp til dette fra Staten.
  2. De som får frikort sent på året, fristes til å hamstre medisiner for å få minst mulig utgifter en del måneder fremover. Noe som man vel kan forstå, alle ønsker jo å spare penger. Det er bare det at disse pengene må komme fra et sted...

Mitt forslag er derfor: Øk frikortgrensen til 4 x maks egenandel + ett legebesøk.

mandag 8. september 2008

Hattkaill

I dag måtte jeg kjøre bil til jobben. Jeg er en slik som liker å kjøre buss. Med et dobbeltsete helt for meg selv, ingen bak meg heller, slik at setet kan slås helt ned (for den som er i tvil; det er ikke god folkeskikk å slå setet rett i fanget på den bak deg - ikke hvis de satte seg først. Hvis de kommer etter deg, og setet allerede ligger nede, blir det en annen sak. Se så, litt god pendlerkutyme, aldeles gratis for dere mer uerfarne bussere). I dette dobbeltsetet kan jeg da enten sove, lese, høre musikk eller bare late meg. Fint.

Men dette skulle handle om bilkjøring, ikke buss. Etter min beskrivelse av bussturen, skjønner de fleste at jeg bor i de mer grisgrendte strøk av landet. Siden staten ikke helt har sett nytten av å holde veikanter fri for kratt og olderskog, fremstår pendlerveien mer og mer som en grønn korridor, nærmest fri for sikt. Når man attpåtil er litt pysete med hensyn til forbikjøringer, kan det bli få muligheter til å komme seg forbi enkelte medtrafikanter. For det er ikke så grisgrendt at man ikke møter motgående trafikk, tross alt.

I dag havnet jeg altså bak en hattkaill. Uten hatt for anledningen, men pigmentene hadde forlatt hårstråene, så noen ungdom var det ikke. Tydeligvis hadde endel av reaksjonsevnen forlatt hodet også, for 80-sone var ikke noe for denne karen. Noe jeg i og for seg har respekt for. Man skal ikke kjøre fortere enn man føler man har kontroll over. Jeg hadde tålmodighet en stund. Kjørende bak en hattkaill i den grønne korridor. Kanskje kunne jeg komme meg forbi i 50-sona? Men i 50-sona ville han tydeligvis ta inn tapt tid, for der gikk det i 60. Lappen er jeg så avhengig av, at noen forbikjøring i slikt tempo kom ikke på tale.

Så der lå vi da. I kolonnekjøring bak en ledebil uten øye for det som foregikk bak seg. For dere skjønner det, kjære hattkailler (ikke det at jeg tror noen av dem er inne og leser denne bloggen. Men man kan aldri vite. Ikke med hattkailler heller); det henger noe blankt noe i frontruta. Det er ikke bare et stativ for Wunder-baum, det kan brukes til å følge med trafikken bak deg. Speil, kalles det. Bruk det! Slipp meg forbi!

Takk.

torsdag 4. september 2008

Nå skal jeg lære dere en lekse

Jeg er student, må vite. Som enhver trebarnsmor med respekt for seg selv. Vel, egentlig handler det om kunnskap som glapp, men det trenger man ikke si så høyt. Selvrealisering høres flottere og mer moderne ut.

Det er jo ikke så stort studium det dreier seg om dette. 60 studiepoeng, noe som skulle tilsvare 1/6 dels stilling omtrent - hvis jeg har forstått den nye benevnelsen rett. Det het vekttall i gamle dager, da jeg gikk på skolen. Nok om det. Det var ikke dette jeg ville si noe om.

Siden det kan føles noe ensomt å være nettstudent, fant jeg ut at jeg ville dele litt av min nyervervede kunnskap med dere. Faget det dreier seg om er fysiologi, læren om kroppens funksjoner. Akkurat nå fordyper jeg meg i respirasjonssystemet, dvs pusting og sånt.

Hvorfor driver vi så på med denne pustingen? Enkelt sagt: kroppen trenger å få oksygen inn og slippe karbondioksid ut. En voksen person drar inn omtrent 500 ml luft i hvert åndedrag. Bare 350 ml av dette når helt ned i den delen av lungene der utskiftningen av oksygen og karbondioksid foregår. Resten blir stående i dødrommet. Dødrommet har kroppen tatt høyde for. Vi er såpass viselig innrettet, heldigvis. Men så har vi den fantastiske innretningen som heter snorkel. Så i dag skal dere få høre historien om lille Snorre.

Lille Snorre var en heldig fyr. Han hadde fått flott dykkermaske og fin snorkel på bursdagen sin han. Hele familien var på stranda, endelig skulle Snorre få prøve snorkelen. Men det Snorre og foreldrene ikke visste, var at en snorkel forlenger dødrommet. Med en snorkel i munnen må man puste dypere (mer luft ut/inn pr åndedrag) for å få skiftet ut like mye gass i lungene som ellers. Hvis ikke puster man inn samme luft som man puster ut.

De andre i familien hadde knapt fått satt seg ned, før lille Snorre var ute i vannet med det nye utstyret sitt. Snart var han i full gang blant tangklasene, ivrig speidende etter krabber og små fisk. Mamma og pappa var ikke så bekymret for Snorre. Han var nesten som en fisk selv, han. Så trygg i vannet at. Da var det verre med lillesøster Stine, henne kunne man ikke slippe øyene av et sekund.

Den rene idyll rådet. Stine plasket rundt, og mamma og pappa drakk kaffe og koset seg med avisa. Lille Snorres badebukse duppet mellom tangklasene, ellers så de bare en lys hårtust og en knallgrønn snorkel som stakk opp av vannet. Et og annet plasket fra føttene, men lille Snorre prøvde å ligge så stille som mulig. Han ville jo ikke skremme de små fiskene!

Selv om kroppen er en fantastisk konstruksjon, har den visse svakheter. Det har seg nemlig slik, at selv om det suser mindre oksygen rundt i blodet, så vil ikke dette påvirke pusten noe særlig. Det er først og fremst hvis det hoper seg opp med karbondioksid slike mekanismer settes i gang. Men det problemet hadde jo ikke lille Snorre! Han pustet ut sitt karbondioksid i snorkelen, og kroppen ante fred og ingen fare. Det var bare det at det ble så lite oksygen etterhvert. Og det gikk med lille Snorre som med andre som får for lite oksygen; han besvimte. Han fikk ikke et forvarsel en gang, så brått skjedde det.

Hva som skjer med bevisstløse folk som oppholder seg i vann kan dere få lov å tenke ut selv...

Heldigvis for lille Snorre satt Fru Eriksen også på stranda den dagen. Hun likte å sitte og se utover sjøen, hun fikk slik ro i kroppen av det. Lille Snorre var en artig fyr, hun kjente han fra nabolaget. Fru Eriksen fulgte med den lille guttens ivrige jakt etter morsomme sjøvesener. Men, ble han ikke veldig rolig der borte? Fru Eriksen ville nødig oppfattes som hysterisk, hun var jo klar over at hun var litt vel engstelig av seg. Likevel, hun fikk en ubehagelig følelse. Hun kunne jo vasse bort å se hvordan det sto til, kanskje?

Det sto ikke bra til. Ikke i det hele tatt. Det ble en oppstandelse uten like. Men heldigvis igjen, mamma'n til lille Snorre hadde akkurat gjennomgått et oppfriskningskurs i førstehjelp på skolen der hun var assistent. Dermed blåste hun liv i gutten sin igjen (snufs, jeg har en forkjærlighet for happy endings).

Så til alle snille foreldre: snorkel er IKKE et leketøy.

Noe å tenke på til neste års badesesong?

onsdag 3. september 2008

Bad hair day


Alle kan vi vel ha dager der hårtustene ikke samarbeider, men helst ser ut til å leve sitt eget liv. Mye kan fikses med hard bruk av varme og diverse produkter, mer eller mindre egnet til formålet. Det har vært gjort. Med vekslende hell.

Det har seg slik at jeg fra naturens side er utstyrt med krøller. Det dreier seg ikke om fall i håret - vi snakker sau. Dette har jeg vært vekselsvis glad og irritert over. Jeg hadde min glanstid på 80-tallet, det var da alle skulle se ut som pudler, og det gjorde jeg definitivt. Tony Harnell i TNT hadde den ultimate puddelsveisen. Joey Tempest i Europe var slettes ikke borte vekk, han heller. Forbilder, rent hårlig sett. Og jeg var jaggu ikke langt unna, om jeg så må få si det selv. Men så begynte jeg å ligne mer og mer på vokalisten i Return, og da innså jeg at det var på tide å gi seg.

Etter det har manken vært både kort og lang. Rettetanga kom som manna fra himmelen. Den har vært omfavnet og iherdig brukt. Det er ikke få kilowattimer som har vært brukt for å få kontroll på stålulla. Jeg sliter nå på mitt åttende eller niende eksemplar, tror jeg det er. Men så blir man lei av å stå der og strekke. For dem som ikke vet det, kan jeg opplyse om at fuktig vær får glattet hår til å bøye seg. Etter en tur i barnehagen i duskregn, følger man plutselig hårmoten for menn i Galilea for et par tusen år siden. Heldigvis er jeg så gammel at dette ikke knuser selvfølelsen totalt, men det er likevel ikke slik jeg ønsker å se ut.

Nå for tiden befinner jeg meg i et slags ingenmannsland. Jeg har latt krøllene komme frem igjen, men ligner vel mest på en krysning mellom Madam Mim og Lille Persille hvis jeg skal være helt ærlig - og det bør man være har jeg hørt. Når det gjelder stylingprodukter er det komplett umulig å finne et som passer perfekt. Dersom man skulle være så heldig å finne noe som man liker ganske godt, kan du være sikker på at det holder på å gå ut av markedet. Ja, ja, slik går nu dagan.

Noe må gjøres snart, det er det eneste som er sikkert.

mandag 1. september 2008

Lettet og lat

I dag er jeg glad jeg ikke er noen fjellgeit. Ikke av den mekrende sorten, men av den sorten som farter rundt i fjellheimen kledd i noe vanntett, pustende noe, på jakt etter store naturopplevelser. Jeg syns naturen vår er fin jeg også, det er ikke det. Men jeg trenger ikke å oppleve alt av den selv - vandrende på mine egne bein.

I helgen har jeg riktignok vært i fjellet - og koset meg. Ti damer; godt selskap og god mat. Ingenting å klage på. Vi var på Rondane Spa. Det ligger på Mysuseter, og det er her min glede over å være lat kommer inn.

Lørdag gikk vi nemlig en tur. En liten luntetur til Ranglarhø, som vel kunne passe bra for dette celebre selskap. Dette var en kort tur - og mange hadde gått før oss. Turmålet var valgt i hensyn til oss litt late, og i hensyn til dem med en liten astronaut innabords.

I dag havnet Rondane i nyhetene. En jeger, på utkikk etter rein, befant seg i området. Han fant noe ganske annet. En amerikaner som har vært borte siden i vår dukket opp, inntullet i teltduken sin. Veldig, veldig død.

Stakkars amerikaner og stakkars jeger. Dette var lenger inn i fjellet enn hva vi befant oss, og jeg kan ikke få sagt tydelig nok hvor lettet jeg er for at jeg slapp å finne ham. Selv om jeg selvfølgelig er glad på de etterlattes vegne at han er funnet. Jeg tror aldri jeg hadde blitt meg selv igjen dersom jeg hadde sett noe slikt.

Noen fordeler har man tross alt når man bare lunter korte turer i trafikkerte løyper.