fredag 26. august 2011

Har du tatt knappen?

Det er ikke så mange frynsegoder i mitt yrke, men en og annen småting får man da når man er på seminar og besøker diverse stands fra leverandørene. For en del år siden hadde RFSU en kampanje der de delte ut "Knulleknappen". Dette var jo ganske morsomt, syntes jeg, derfor har ikke denne knappen blitt kastet slik som mye annet rask man har fått med logo på.

I dag fant Storesøster knappen.

- Pappa...! sa hun strengt, HVA er dette?!

Som fedre flest i tilsvarende pressede situasjoner la han selvfølgelig sporenstreks skylden på mor, og jeg ble dermed innkalt på teppet og avkrevd en forklaring.

- Jo, du skjønner, jeg var på et seminar en gang ...

Storesøsters øyenbryn fløy rett opp i panneluggen.

- ...og der delte de ut disse knappene, bare for moro, fortsatte jeg.

Storesøster slapp skuldrene ned og pustet lettet ut.

- Huff, jeg trodde det var slik som svømmeknappen; at man må svømme 25 meter før man får knappen, utbrøt frøkena.

søndag 14. august 2011

Once

Dette har ikke vært noe særlig til sommer, syns jeg. På flere vis. Men likevel, en og annen perle har trillet min vei. Takket være tuner med opptaksfunksjon (et must i småbarnsfamilier hvis man skal få med seg noe som helst) fikk jeg gleden av å se filmen Once her en kveld.

Nydelig. Både historien, og ikke minst musikken.


torsdag 14. juli 2011

Føflekkfotografen


Jeg har begynt som fotograf. Vi snakker nærbilder av ypperste klasse; jeg tar bilder av føflekker.

Nå er det kanskje slik at alle fotografer bør finne sin nisje. Vi kan ikke alle være portrettfotografer. Bilder av føflekker er vel ikke noe man henger opp på veggen, kanskje, og det er da så langt i fra det mine bilder skal brukes til heller.

Det dreier seg om føflekkskanning.

Tilbudet er nytt på vårt apotek, men apotekkjeden har tilbudt det en stund andre steder i landet. Mange går rundt med føflekker de er litt usikre på, men somler seg aldri til å bestille en legetime for å få den sjekket. Med skanning på apoteket blir dette et lavterskeltilbud, ingen timebestilling (hvis det er nok personale på jobb) og undersøkelsen er forholdsvis rask og helt smertefri.

Vi nordmenn ligger på verdenstoppen i antall tilfeller av føflekkreft. Lyse i huden og med mange solforbrenninger bak oss er vi et utsatt folkeslag. Krefttilfeller har best prognose hvis de oppdages tidlig. Bildene vi tar av føflekken sendes til vurdering av hudspesialister. Apparatet vårt sender også lys 2 mm ned i huden slik at legen i tillegg får opplysninger som blodgjennomstrømning, melanin og collagen. Noe som er nyttig for vurderingen, og som ikke kan oppdages kun ved å granske føflekken visuelt.

Hva er så en mistenkelig føflekk?
Her er det du bør se etter:

A: Asymmetri. Føflekker som er ujevne i formen.
B: Begrensning (border): Føflekker som er uskarpt avgrenset mot omliggende hud
C: Farge (Color). Ujevn farge. Svarte partier.
D: Diameter: Føflekker større enn 5 millimeter.
E: Utvikling (Evolution). Følg med om føflekken forandrer seg over tid.

Slik foregår skanningen:



Og ved disse apotekene kan du får utført føflekkskanningen.

torsdag 9. juni 2011

Sommer er tid for ...liggeunderlag


Enkelte er bare udødelige. Du ser ingen aktivitet, men likevel - det er liv. Dette gjelder også denne bloggen, tydeligvis. Hvorfor har den så ligget her ensom og forlatt så lenge? Vel, dagene går og interesser svinger. Man stuller med sitt og ofrer kanskje ikke skrale, små blogger en tanke. Men så, en regnfull dag, tenker man at det er vel på tide å klore ned noen ord igjen.

Jeg har hjulpet storesøster å pakke. Hun skal på sitt første (og, ifølge seg selv; siste) korpsstevne. Mye forandrer seg, men overnatting på korpsstevne medfører de samme overnattingsfasiliteter som da man selv var ung; sovepose og liggeunderlag.

Liggeunderlag, altså. En natt i et klamt klasserom på noe sånt hadde nok medført en nær-døden-opplevelse for meg hvis jeg skulle utsatt meg for noe slikt nå for tiden. Jeg har tross alt nådd en anselig alder. Men jeg har da hatt mine netter på liggeunderlag jeg også, gammel speider og klarinettist som jeg er.

Av dette er det helt klart speiderlivet som har gitt meg mest minner. Angående ferdigheter tror jeg at jeg er like elendig i å slå knop som å spille klarinett, så der stiller speider'n og korps likt. Speider'n var ikke nødvendigvis et naturlig valg av fritidsaktivitet for den unge Synline, da det medførte en god del friluftsliv. Jeg var av den typen som ble valgt sist i gymmen, og spesielt rask i terrenget var jeg verken da eller nå.

Men er man på speiderleir må man på haik, enten man vil eller ei. Tidlig på 80-tallet var vi ferske tenåringer på Åndalsnes på leir, og ukens haik sto på programmet. Haik i speidersammenheng betyr ikke noe i nærheten av gratis skyss, som man skulle tro. Nei, det medfører svette og slit i bratte fjellier der premien er å ligge under åpen himmel før man karrer seg ned igjen til telt og tåfislukt.

Det tok ikke lang tid før jeg tok ansvar for å danne baktroppen, kan man si. Sammen med min gode venninne, som heller ikke ble valgt først i gymmen, luntet vi oppover lia i småskogen. Så går det slik det ofte går når nivået på turkameratene er noget forskjellig, vi ble gått fra. Plutselig befant vi oss alene der inni skogen uten en skarve speider å se noe sted. Men vi mistet ikke motet av den grunn, en speider er som kjent alltid beredt.

Da skjedde det som vi hadde lest om, men aldri opplevd før: vi gikk oss vill. Ja, kanskje ikke vill i ordet rette forstand siden vi forsatt befant oss midt i lia og lett kunne komme oss ned til sivilisasjonen igjen. Likevel, da samme stein dukket opp to ganger og vi innså at vi hadde gått i ring forsvant motet som dugg for solen. Det var bare en ting å gjøre

- Hjælp!

ropte vi. Og det skal dere vite, alle dere treigoster der ute, at det finnes alltid flere av samme sort. For vårt vedkommende viste det seg at nærmeste tropp med somlepaver befant seg like bak neste busk. Der dukket det opp noen stakkarer fra Røros med gnagsår og trange gummistøvler. Og etter en laaaaang tur (de fra Røros var ufattlig trege, men da turde vi ikke gå fra dem) nådde vi omsider leirplassen og kunne rulle ut soveposen og liggeunderlaget under en presenning mot vær og vind.

Hva lærte vi av det?
1) Å gå i ring er ikke gøy.
2) Det er godt å være to.
3) Ikke vær redd for å be om hjelp, den kan være nærmere enn du tror.

torsdag 3. mars 2011

Fleskegrisen


Lillesøster på 4 år er en vitebegjærlig dame. Hun spør og hun lurer, men jammen vet hun mye fra før også. Av og til viser det seg at hun har sett sammenhenger som har gått mor hus forbi ...
Her om dagen var vi ute og gikk en tur, og da kom vi i snakk om dyr, hvem spiser vi osv. Mor ville sjekke hva avkommet hadde fått med seg av slikt, og dermed utspant denne dialogen seg:

Mor: Vet du hvor melka kommer fra?
Lillesnupp: Kua!
Mor: Ja, det er riktig. Hvem får vi egg fra da?
Lillesnupp: Høna!
Mor: Ja, det er også riktig. Enn flesk, vet du hvor det kommer fra?
Lillesnupp: Mamma!

Ha ha ha! Takk for den, sier jeg bare.

lørdag 26. februar 2011

Girls just wanna have fun

Det er vinterferie. Mor har fem fine fridager sammen med snuppene sine, og vi skal ikke på skiferie. Vi skal være hjemme og late oss og kose oss, og noen skal krangle om småting slik de pleier å gjøre. Likevel, girls just wanna have fun - så vi håper ferien kan by på morsomme saker også.

God ferie til alle dere som starter nå, og ædda bædda til alle dere som er ferdige med vinterferien ;-)


mandag 21. februar 2011

Kattepine

Hvordan det står til med Kjetta på Dovre skal være usagt, men pusen her i huset har det ikke helt godt for tiden. Så mye er sikkert. En uke har hun hanglet. Forrige helg dro hun for opptil flere øyelokk, utviklet anoreksi og var såpass sjaber at det så ut som de evige jaktmarker var neste stoppested.
Men så kviknet hun til, og håpet om at et forbigående virus kunne være syndebukken ble tent. Men hvor lenge var Adam i Paradis - snart begynte damen å skvette i tide og utide, så det var ingen vei utenom; veterinæren måtte kontaktes.
Jeg er jo mest vant til mennesker, så jeg mente bestemt at dette var en urinveisinfeksjon som burde behandles fortere enn kvikt med antibiotika. Men så er visst ikke katter skrudd sammen likedan som mennesker (skulle du ha sett), så veterinæren var ikke helt enig i min påståtte diagnose. Likevel, etter å ha overbevist de ansatte på dyreklinikken at å kjøre først hjem etter katten (5 mil), for så å ta med den til undersøkelse (5 mil til) og så dra hjem igjen (enda 5 mil) ikke var den beste løsningen en fredag ettermiddag, fikk jeg med både antibiotika og smertestillende hjem for å prøve å kurere den syke.
Det gikk ganske bra, syns vi. Katten ble roligere og så ut til å bli bedre. Hvis symptomene var borte søndag kveld, slapp vi å komme til undersøkelse. Med litt godvilje syns vi virkelig at så var tilfelle, men nok en gang; Adam gikk på huet ut av Paradis ...
Pusen vil gjerne holde oss med selskap på badet om morgenen, så at hun mjauet og ville inn i dag var ikke noe uvanlig. Døren ble åpnet, og pus slapp inn. Dette takket hun for med å rigge seg til og tømme hele blæra på badegulvet.

Yess!
Bra start på uka altså.

Dermed måtte mor og pus ut på en, ja, la oss si - utfordrende biltur i dag tidlig. Et mjau ca hvert tiende sekund er ikke bra for stressnivået på sjåføren, men dette til tross, vi kom fra det rimelig greit.

Nå er damen diagnostisert med betent blære, muligens utløst av stress. Noe jeg har full forståelse for, jeg blir stresset selv jeg, når lydnivået er på det høyeste. Uten at jeg skvetter på gulvet av det, bare så det er sagt. Puseprinsessa har dessuten fått barbert sveisen fri for tova ulldotter og har fått nytt fôr dyrere enn all mat ungene blir servert i dette huset.

Selv har jeg lettet lommeboka for en anseelig sum. Dermed slipper jeg at pengene hauger seg opp, slik som de har en lei tendens til i mars (to stk årsavgifter og kommunale avgifter - jeg sier ikke mer). Ha ha.

For mange år siden, før jeg fikk barn, hadde jeg også katt. Hun var av den skrudde typen, og i etterpåklokskapens lys kan jeg vel innrømme at jeg var den eneste som så sjarmen i vesenet. Da tok en nabo mannen til side og kom med det udødelige forslaget: Kan dere ikke skaffe dere unger i stedet?

Utvilsomt godt ment.

Bildet har jeg lånt her.

mandag 7. februar 2011

Mythbuster - myter om medisiner


Alle bloggere med respekt for seg selv ber leserne sende inn spørsmål som så skal behørig behandles og besvares i eget innlegg på bloggen. Det har aldri jeg gjort, respektløs som jeg er. Å oppfordre mine få lesere til å lure på ting og tang om bloggforfatterens liv og levnet tør jeg ikke begi meg ut på. Jeg vil ikke ha det bevist en gang for alle at jeg er komplett uinteressant.

Men det finnes da interessante ting å lure på.

Myter om medisiner. Dem finnes det mange av. Hva er sant og hva er bløff? Og hva er bare en liten misforståelse? Dette kan jeg prøve å svare på. Er det noe dere lurer på ang legemidler, apotek, blåresepter og lignende? Skriv spørsmålet i kommentarfeltet her, så blir det svar å få - om evnene og kunnskapen strekker til.

Jeg starter med å avlive en gammel hardnakket myte.
Påstand: Hvis du drikker alkohol under en antibiotikakur, er hele kuren bortkastet.

Dette er ikke sant. Nå er det slik at enkelte typer antibiotika ikke bør kombineres med alkohol i det hele tatt, mens med andre typer kan forsiktig bruk godt passere. Om en syk kropp har godt av alkoholinntaket er selvsagt også et poeng, men da i videre forstand. Hvis du lurer på om du kan ta et glass vin under akkurat din antibiotikakur, er rådet mitt å spørre på apoteket.

Der vet de råd!

Illustrasjonen er lånt fra Toothpaste for Dinner.

torsdag 3. februar 2011

Ballsund

Jeg har tenkt meg en tur til Ballbyen snart. Nordmøringene på filmen her er ikke særlig krangevorne. Får håpe det gjelder byfolket også. Jeg har forøvrig bodd i byen i ett år på nittitallet, og syns både folket og byen er særdeles sjarmerende.

søndag 30. januar 2011

Det står ein friar uti gar'e

Jeg ble sjarmert i kne av denne karen. Han sto utenfor nova her i dag, som dukket opp av løse luften. Stille type, men jeg tror han heter Kalle.
Noen som har møtt han før?

søndag 23. januar 2011

Helseminister

Jeg betrakter meg som en del av helsevesenet, og det er jeg også. Selv om jeg kunne ønske at politikere og andre så hvilke muligheter som ligger i apotekene og kompetansen vår slik at vi kunne tjene penger på annet vis enn å selge rynkekremer og velduftende såper. Men det var ikke det jeg skulle si noe om i dag, får jeg overskudd og en anelse pågangsmot skal jeg skrive side opp og side ned om det temaet en annen gang.

Det jeg skulle si noe om i dag var å møte kunder.

Hvis noen skulle være i tvil; vi på apotek har taushetsplikt. Det er derfor helt trygt å kjøpe graviditetstester, angrepiller, hemoridesalve og chlamydiakurer hos oss. Vi sier det ikke bort til noen. Dessuten skulle dere bare visst hvor lite flaut og bemerkelsesverdig vi syns slike saker er. Forhåpentligvis vet dere det allerede.

Vi er dessuten serviceinnstilt. Og den innstillingen møter du ikke overalt i helsevesenet (jeg har et alt for ferskt minne fra timer i et venterom selv, så jeg vet hva jeg snakker om). Dette medfører at vi "ser kunden". Man blir møtt med smil og velvilje, og en lyttende holdning. Vi avklarer og forklarer, smiler og er vennligheten selv.

Slik er jeg selv også, mener jeg bestemt - helt til jeg møter igjen kunden på gaten. Da "ser" jeg ikke kunden i det hele tatt. Jeg hilser ikke på kundene mine så sant de ikke hilser på meg først. Jeg forholder meg så nøytral som mulig, og dersom jeg går sammen med noen vil ikke denne personen ane at jeg har truffet noen jeg vet hvem er.

Det føles av og til rart, men mest helt greit. Taushetsplikten sitter i ryggmargen og har vært der i mange år. Men siden jeg er gift med en selger, som oppfører seg helt motsatt, ser jeg at det kan virke underlig for enkelte.

Så grunnen til at jeg ikke hilser på deg, kjære kunde, er for å beskytte deg og overholde taushetsplikten.
Jeg er ingen helseminister*

*helse = dialekt av hilse

tirsdag 18. januar 2011

Noe å glede seg til

Deilig å ha en aldri så liten feriegulrot som lokker der fremme :-)

mandag 3. januar 2011

Ein dorullnisse kan 'kje vara evig, veit du

Tjuendedags-Knut jagar jula ut, heter det. Men den karen har ikke jeg tid til å vente på, og aldri har jeg gjort det heller. Jeg syns det er koselig å pynte til jul, men det er nesten enda bedre å rydde ut igjen krimskramset. Når juletreet drysser seg over dørstokken og pappeskene med julepynt atter har funnet sin plass på kottet, da syns jeg det går mot vår og lysere tider. Og hurra for det!

Nå er jeg jo vel etablert, og tre barn har jeg også, så disse pappeskene har blitt temmelig innholdsrike etterhvert. I år var ikke all julepynten fremme, og sant og si er det vel lite trolig at enkelte ting noen gang kommer opp igjen fra silkepapir og gammel emballasje. Derfor bestemte jeg meg for å sortere ut det som skrek mest etter søppelkassen. Men hva kaster man? Julepyntesken rommer også ikke så rent lite nostalgi, og den kvitter man seg ikke med så lett.

Det ble ikke så mye kastet, når alt kom til alt. Men de to typene i rødt øverst her har nå vandret til den evige Nordpol. Du ser han til venstre skjønner at noe er i gjære, sjekk det blikket! Mens den andre idioten (som jeg forøvrig har laget selv) skjønner ikke bæra.

Det dukker også opp de reneste sjarmtroll når man sjauer som verst. Denne engelen, med verdens søteste smil og sjelmsk blikk lever videre sammen med sine venner i julepyntesken. Og jeg har på følelsen at han vil leve lykkelig alle sine dager der.
Godt nytt år!