torsdag 26. februar 2009

En perle

Jeg leser "Menneske uten hund" av Håkan Nesser. Jeg er ikke en slik som streker under og skriver små notater i bøkene mine. Men av og til finner man så fine ting at de fortjener å bli tatt frem og beundret.

Dette er tatt ut av sammenhengen, derfor siterer jeg ikke helt ordrett.

Hvis det virkelig finnes en gud, så er antakeligvis nettopp dette hans viktigste oppgave; å elske dem som ingen andre elsker.

Tilgi meg Nesser, for at jeg roter litt i teksten din, men jeg hadde så lyst å lage et visdomsord av dette. For det var så fint.

onsdag 25. februar 2009

Jeg er i hundre!

Dette er blogginnlegg nr 100. Jeg syns jeg måtte markere det litt, jeg har tross alt somlet bort atskillige timer her. Siden jeg spiser så lite godis for tiden (nyttårsforsettet slo inn litt sent - men det slo da inn i det minste) vil jeg feire med en skikkelig kake; Diplom Rokokkodame med marsipan og krokanis. Værsågod, forsyn dere.

Stilig dame, hva?

Selv er jeg ikke som denne damen. Bare søt fra innerst til ytterst. Men jeg kan være litt søt av og til. Og så kan jeg være syrlig, til og med direkte sur. Bitter prøver jeg ikke å være. For det har jeg ingen grunn til. Ramsalt vil jeg gjerne være innimellom, men det er ikke så enkelt.

Mest av alt vil jeg være en dere ønsker mer av.

Takk for at dere leser!

Bildet har jeg lånt fra Diplom Is.

Alle har et søskenbarn

I dag har jeg lyst til å bruke bloggen til å reklamere for mine to flinke søskenbarn; gitarhelten Kristian og storebror Arne Håkon, låtskriver og vokalist i Catastrophes.

Her har dere Kristian:



Catastrophes finner dere her.

tirsdag 24. februar 2009

Ærlighet varer lengst

også når det kommer til salg av campingvogner. En skriveglad campingvognselger har underholdt Mannen og hans kolleger stort i dag. Selv de med kun minimale erfaringer fra campinglivets gleder kan kjenner seg igjen i denne: "Forteltet har vi hatt oppe en gang, til stor forlystelse for naboene på campingen. Etter to raseri-anfall og en time i telefonen med Kirkens SOS kom det opp, og det er helt og greit, om en gult og brunt......"

Lyst på en (gammel) camingvogn? Les mer her.

plystre plystre

I dag har jeg hatt plystrekonkurranse. Slettes ikke på Roger Whittaker-nivå, men de tre deltakerne i konkurransen var likefullt meget lydhøre. En stund.

Konkurransen selvsluttet da min trege hjerne ikke klarte å komme på nye sanger fort nok. Man kan ikke være treg når man skal underholde den oppvoksende slekt.


mandag 23. februar 2009

You've got mail

Jeg har et ganske vanlig navn, i hvertfall hvis du er norsk og født på syttitallet. Dette igjen har ført til at jeg har hatt forskjellige e-postadresser opp gjennom årene med dette nokså vanlige navnet i. Dermed hender det at jeg får en mail som var tenkt sendt til noen andre. For det er ikke alltid så lett å plassere punktumer og bindestreker der de skal være.

Å lese andres post er jo noe styggedom man holder seg for god til. Vanligvis. Men dumper det ned noe i min e-postkasse med mitt navn på, så må jeg jo lese det?

I dag har jeg fått et sirlig intervju med prosten Ragnar til gjennomlesning. Jeg har ingenting å utsette. Bare trykk det (jeg slurvet litt med gjennomlesningen må jeg innrømme - det blir ikke helt det samme med prostintervjuer der man ikke kjenner prosten, eller kona. for hun er selvsagt med. Ingen prost uten kone. Ser det ut til).

For noen år siden fikk jeg et helt bokmanus dumpende i fanget. Det var skrevet av en kjent norsk forfatter, og ikke utgitt ennå. Delikat sak for forlaget. From som jeg er, sendte jeg sporenstreks mail tilbake der jeg forklarte at dette var sendt feil. Den bestyrtede damen som hadde sendt manuset ba meg om å slette det. Hvilket jeg gjorde. Jeg regner med at alle ser for seg den skinnende glorien jeg har over hodet...

Men så lite from som jeg er, så jeg mitt snitt til å be om en liten gjenytelse av forlaget for dette. Siden jeg var en ivrig hobbypoet på det tidspunktet, ville de ikke være så vennlig å ta en kikk på manuset mitt? Det ville de.

Resultatet ble to konsulentuttalelser, på ett manus. Ingen utgivelse riktignok, men en nyttig pekepinn for meg i den videre skriveprosessen.

Som nå har strandet. Men det er en annen historie.

onsdag 18. februar 2009

Begivenheter fra hjemmefronten

Onsdag er "fridag" her i huset. Det vil si at mor utøver et annet yrke enn de andre dagene, denne dagen er hun husmor og oppdrager. Minstemor og neststørstesøster har fri fra barnehagen, og storesøster har fri fra SFO.

Det pleier aldri å bli spesielt kjedelig disse onsdagene. Vi får tiden til å gå, for å si det sånn.

Man får også bidra i større grad med barneoppdragelse av sine egne barn når man har en slik hjemmedag. Greit å ta ansvar for slikt, syns jeg. Selv om jeg er fullt klar over at enkelte foreldre mener at folkeskikk, det skal de lære i barnehagen. Slikt får staten ta seg av! Vel, det skader ikke med en og annen leksjonen i heimen også. Det kan være et langt lerret å bleke, så et visst samarbeid mellom barnehage, skole og foreldre vil virke positivt for alle parter.

Minstemor er to år, og alle som har vært i nærkontakt med slike vet at de kan ha ganske sterke meninger om hvordan ting skal være. Dessuten er empatien litt sånn on/off. Så gode og søte i det ene øyeblikket for så å forvolde alvorlig skade på mennesker og inventar i det neste.

Det siste døgnet er det nestestørstesøster som har fått gjennomgå. Under kveldsmaten i går fikk kinnet en skrape av kvasse negler. Tårer og snørr og digert plaster. Så startet vi med friskt mot igjen i dag. Etter en tildragelse oppi en seng endte det med bitemerke i panna (!) på nestestørstesøster. Mer tårer og snørr. Mor fikk avverget mer biting, denne gang i overarmen. Så var det rolig en liten stund før et DVD-cover smalt over neseryggen på søster. Mor prøvde å løse situasjonen på beste mulige pedagogiske måte mens hun i sitt stille sinn så frem til mer velutviklet empatievne på monsteret.

Nå er monsteret forvandlet til en engel der hun sover så søtt som bare toåringer kan.

Neststørstesøster synger ABBA og tegner en jåledame med halterneckkjole. Jammen har hun ikke lært å plystre også mens heimen har vært hyllet inn i velsignet middagslur-fred. Store ting skjer. Og jeg er heldig som får være med på ferden. Selv om det kan være en vill ferd til tider.

tirsdag 17. februar 2009

Comic

Jeg har møtt en tegneseriefigur. Det var Madam Mim. Hun skulle visst ut på reise og trengte støttestrømper. Trenger man slike strømper når man ferdes rundt på kosteskaft? Er blodproppfaren like stor? For alt jeg vet kan kanskje skaftet klemme av blodtilførselen og lage et lite helvete under stakken. Best med reisestrømper da for sikkerhets skyld. Dessuten trekker det sikkert.

Vel, jeg må innrømme at jeg så ikke noe kosteskaft. Men at det var Madam Mim er jeg ganske sikker på. Hun så i allefall ut som en som foretrekker katter fremfor hunder.

Jeg har møtt andre tegneseriefigurer før. Smørbukk treffer jeg på støtt og stadig. Ikke så ofte i den røde stikkegenseren med svarte lus, han har som regel på seg noe annet. Men jeg kjenner ham igjen likevel.

Nemi har jeg selvsagt møtt, alle har vel det. Klodrik syns jeg jeg så snurten av her en gang. Larris likeså. 91 Stomperud er jeg på hils med. Hyggelig han.

Tro hvilken figur jeg er selv? Man må nok se seg selv utenfra for å få øye på tegneseriefiguren i seg.

søndag 15. februar 2009

Du måkke komma her og komma her

Det er ikke så lenge siden jeg forlystet dere med en historie fra kundemunn. Her kommer en til, som jeg har hatt mye moro med. Dette er en historie fra flere år tilbake. Fagforeningen vår ville at vi farmasøyter skulle vises litt bedre. Frem med faget og kompetansen, liksom. Så noen lure papirflyttere kom på den geniale idéen at buttons, visst fanken skal vi ha buttons! Det vil vises og skape nysgjerrighet blant kundene. Eller noe sånt. Hva vet vel jeg om hva som ble tenkt.

Dermed kom det en pose med digre buttons i posten. Nå husker jeg ikke helt ordlyden, men det var noe slikt som: Jeg er farmasøyt - spør meg om legemidler.

Jeg tenkte at jeg skulle feste på meg en slik for å se hvilke reaksjoner jeg fikk. Det kunne saktens være interessant. Det var en kjempebutton. Stor som en tinntallerken, umulig å ikke legge merke til. Vi skulle jo vises, ikke sant?

Ingenting skjedde.

Noen små, raske blikk var alt. Ellers taust.

Så en dag kom jeg i snakk med en eldre dame. Hun var enke, og det kunne bli så som så med matstellet, kunne hun fortelle meg. Det var ikke så morsomt å lage middag bare til seg selv. Vi snakket litt frem og tilbake om det å få i seg næring, lage mat til seg selv osv. Jeg jobbet på et sykehusapotek på det tidspunktet, så jeg forslo at hun kanskje kunne kjøpe middag i kantinen på sykehuset en gang i blant? Hun bodde like i nærheten og maten var både billig og bra.

Damen ser skrått på meg. Blikket sveiper over min store button som jeg har festet på frakken, før hun setter øynene i meg.

- Du må vel ha mat du også, ikke bare stå her og leke farmasøyt!

Aiaiai. Slag under beltestedet.

Så mye for å prøve å imponere med flotte yrkestitler. Det driter vel gamle damer langt i.
Morsomt.

fredag 13. februar 2009

Sporty

- Driver du med noe sport? spør Truls.
- TV-sport, svarer godkaren.

Jeg driver ikke med TV-sport engang, men det er vel bra trim i en god latter?

mandag 9. februar 2009

Korrektur leser

Jeg er en slik en som irriterer meg grenseløst over orddelingsfeil. Når orddelings-spøkelset har lagt sin klamme hånd over en tekst, har jeg problemer med å se innholdet for bare feil.

Men en gang iblant blir det bare morsomt.

Som når avdelingen til minstemor planlegger å bake faste lavens-boller neste uke.

Jeg er spent på resultatet.

torsdag 5. februar 2009

Jeg tøyer ut hjernen

Jeg har vært i store, lille Oslo på kurs noen dager. Tatt buss, fly, tog og bane. Sittet i Quiet sone i flytoget - og der var det alt annet enn stille. Damer med rene pene klær og ny lebestift skulle til Riga, og lommeguiden som passer så fint i veska ble behørig studert. Venninnene ved siden av meg kniste og lo og var i slikt godt nå-skal-vi-på-tur-humør. Hvem kan klandre dem for det? Damen foran, hun som lignet litt på en kobbe i selskinnskåpen, flyttet ikke veska fra setet selv om det ikke var sitteplasser igjen. Slikt er litt uhøflig. Kanskje hun var redd det skulle sette seg noen som hatet selfangst og skulle begynne å ymte noe om søte selunger og store blanke øyne og fuktige snuter?

Så er det sikkerhetskontroll og av med beltet og av med jakka og vis meg toalettsakene dine så skal jeg si om du er en slik en som vi ikke vil ha på fly. Det er på en måte litt forbi intimsonen det der å springe rundt i sokkelesten mens man holder litt på den belteløse buksa og samler skjorteflakene. Jeg voktet meg vel for å bruke ord som inneholdt bombe. Så når jeg pep og en alvorlig dame måtte klappe på hele meg mens jeg sto med armene rett ut, så sa jeg ikke noe om at jeg var bombesikker på at jeg ikke skulle pipe. Selv om det var det jeg var. Hun syns dessuten jeg kunne spare meg for å prøve å smile litt av situsjonen, for dette var slettes ikke morsomt på noe slags vis. Såpass klarte jeg å tolke av kroppsspråket. Det som ikke sies kan også være temmelig høylytt.

Og så har jeg slanget meg i en myk hotellseng. Og det er jeg slettes ikke vant til, jeg som vanligvis ligger som en asketisk munk på stråmatte i Tempursengen min. For den er hard. Men hotellsengen var myk, og putene var gode. Tro hvor de kjøper putene sine hen? Rommet var så hvitt at en rotte i et forsøkslaboratorium ville følt seg hjemme - eller hva de nå enn føler de forsøksrottene. Hele hotellet var hvitt. Med litt mørke hår fra meg eller stuepikene eller noen. For slikt vises på hvitt. Badet var rart, for halvparten var inne på rommet. En tett vask, en tom såpedispenser og et speil sto inne i rommet, dusj og do bak en dør. Hvorfor det egentlig? Er det kult?

Kurset var bra, foreleseren kunne sine saker og jeg er motivert for å jobbe mer med temaet. Da skulle alt være vel. Det var damer på kurset som hadde dårlig tro på fasilitetene. En hadde med seg pulverkaffe i en liten plastboks som hun sikkert hadde kjøpt på Tupperware-party, for der har de jo så mange slike hendige bokser til alt mulig rart. Men vi fikk da kaffe kan du skjønne. Den var ikke så god, riktignok, men den gjorde nytten. Vi fikk mat også. Servert på et utrolig bredt bord. Slik at vi måtte lene oss mer enn sømmelig var, fremover, for å stille sulten. Men vi gjorde det, og satte skitne kopper tilbake på plass. For det fikk vi beskjed om av en dame som virket litt streng. Men det var kanskje bare hårknuten som spilte meg et puss.

Gatene i Oslo var fulle av noe grått, ekkelt noe som lignet veldig på potetmel i konsistens. Bena gikk i alle retninger og man måtte se seg for så man ikke gikk på trynet oppi dette her. Oslofolka sa det var snø, men jeg har mine tvil. Snøen ser ikke slik ut her omkring i allefall. Jeg var glad jeg hadde bag og ikke skulle agere fin dame med trillekoffert og greier. Man må være praktisk anlagt når man skal ferdes gatelangs i grått potetmel.

Sist, men ikke minst - jeg har fått truffet folk. Slike fine folk som jeg liker å være sammen med. Slike som jeg kjenner fra før - og noen av dem er jeg i slekt med også. Det var koselig.

Nå er jeg hjemme igjen.

mandag 2. februar 2009

Hvis noen vet

hvor tålmodighetskilden befinner seg - vennligst vis meg veien.

Jeg trenger påfyll.