onsdag 30. desember 2009

Hvordan ser en typisk romjulskunde ut?

Jo - litt som en hamster.
Nå håper jeg at alle har fått (ut)nyttet frikortet sitt tilstrekkelig, for nå er det bare en dag igjen av dette året. Jeg skal ikke si så mye mer om det, men konstaterer at enkelte har uhorvelig store medisinskap.

I løpet av 2010 kommer ordningen med automatisk frikort. Det vil forhåpentligvis frigjøre ressurser både hos pasient, NAV og oss på apoteket. Noen tror nemlig at frikortet fungerer som et slags trumfkort som det gjelder å holde skjult lengst mulig.

Til neste gang; det er fint om vi på apoteket får vite at du har frikort så tidlig som mulig under ekspedisjonen. Det blir mye oppretting ellers.

Vel vel, fra juni 2010 er dette problemet ute av verden.
Deilig at problemer kan havne der. Ute av verden.

For oss andre, som befinner oss i verden, ønsker jeg at 2010 skal bli et år man kan minnes med glede.

Godt nytt år, alle sammen!

Bildet lånte jeg her.

torsdag 24. desember 2009

Hvis man kunne få en nøtt eller tre

Hva skulle så i tilfelle denne nøtten inneholde? Jeg ønsker meg ingen prins, for jeg har allerede en. I grunnen har jeg det meste jeg trenger ellers også, så mitt private ønske for julen må derfor bli ro og tid til avslapning. Men også sosialt samvære med familie og venner. Mye glede og masse tullprat.
Det hadde vært fint for meg.

Hvis jeg skal gløtte litt over min egen navle, er det mye mer man kunne ønske seg av magiske nøtter. Jeg tror ikke jeg skal gape så høyt at fred i alle verdenshjørner er det jeg vil trekke frem først. Selv om det utvilsomt ville vært fint.

Jeg vil ønske noe mer gjennomførbart.

Derfor kommer mine tre nøtteønsker for julen her:
  1. Jeg ønsker at alle som inntar alkohol i julen kan beskytte barn mot fyll.
  2. Jeg ønsker at alle kan prøve å tolke litt flere ting i beste mening. Ikke noe er så effektivt mot konflikter.
  3. Jeg ønsker at ingen skal sitte alene i julen.
God jul til alle mine lesere. Håper dere får en høytid full av glede, humor og humør :)

Hva er deres ønsker for julen?

torsdag 17. desember 2009

Begeistring

Jeg prøver å variere litt når jeg plukker ut hvilke bøker jeg skal lese. Jeg leser nytt og gammelt, klassikere og debutanter, bokmål og nynorsk, krim og annen skjønnlitteratur, kjente og til dels ukjente forfattere - og ikke nødvendigvis den boken som bokklubben prøver å pushe på meg.

Dette har medført at jeg har lest både tørt og interessant, morsomt og trist, kjedelig og spennede - og en del totalt likegyldig saker.

Men sånn skikkelig begeistret, det er en stund siden sist jeg har vært. Nå er det kanskje slik at den begeistringen man kunne føle for en bok i de gyldne åra på videregående ikke så lett lar seg tenne lenger. Man blir mer blasert med årene. Men bevares, gode leseropplevelser har jeg da fortsatt.

Da jeg var yngre hendte det rett som det var at jeg kunne bryte ut i latter over en bok jeg leste. Noen bøker fikk jeg aldeles tullflir'n av (krampelatter som det heter i ordboka). De siste åra har det blitt så som så med høylydte latterutbrudd. Jeg begynte å tro at evnen var borte.

Men det var nok bøkene jeg valgte som var hovedårsaken.

For etter å ha fått mange anbefalinger om Ragnar Hovland, somlet jeg meg omsider til å plukke med meg en bok av ham sist jeg var på biblioteket. 1964 ble det, og hvilken herlig bok. Når man åpner en bok og kjenner smilet krølle seg i munnviken allerede i første kapittel, gjør det noe med humør og sinn. Jeg satt og nikoste meg på pendlerbussen og hadde min fulle hyre med å unngå fjollete kniseanfall. For noen figurer Hovland lager, skakke og rare, men likevel godt gjenkjennbare. Og det er vel sikkert derfor det blir så ustyrtelig morsomt.

Men bare moro er det ikke. Alvoret ligger der, slik som i livet ellers. Det kommer så fint og stille tuslende der i teksten, alvoret. Treffer meg midt i latterkulene.

Hovedpersonen Rolf er ute i snøen sammen med kameratene Erling og prestesonen. Da kommer Kåre fra klassen forbi, han kom frå en dårleg heim, som det står i teksten.

- Er det de, karar? sa han med eit slags smil. - Eg er ute og syklar, eg.

- Bra du fortalde oss det, sa Erling, - elles ville vi aldri ha gjetta det.

Erling kasta for sikkerheits skyld ein snøball til, som trefte han i bakhovudet.

- De kastar snøball, kjenner eg, ropte Kåre.

Eg lurte på korleis det ville gå med Kåre. Truleg ikkje særleg bra. Så begynte eg å lure på korleis det ville gå med oss alle, og kjende eg blei litt trist.

Det at teksten er på nynorsk gir historien et ekstra løft, slik jeg ser det.
Nynorskhumor ligner den britiske understatement-humoren.

Slikt ler jeg av. Høyt.

onsdag 16. desember 2009

Jakten på julestemningen

Nå er det altså jakttid for den store julestemningen. Ikke så lett å finne i disse klimatider, men i år ser det ut til at et hvitt dryss kan ventes før høytiden er over oss. Men det holder ikke med snø alene. Roen må man ha - og musikk.

Jeg titter over til Sverige for å finne den ultimate julesalmen. Ingen over, ingen ved siden.
Jussi, det er tenoren sin det.


onsdag 9. desember 2009

Jeg, en prøvekanin?


Apotek er en faghandel. Vi som jobber der kan noe om varene våre. Spør du oss, får du faglige og velbegrunnede råd. Det er slik det skal fungere (gudene skal vite at jeg har vært innom nok butikker som ikke fungerer på samme vis).

Men enkelte kunder mener tydeligvis at dette ikke er nok.

Som før fortalt, driver vi en del med generisk bytte på apoteket. Det vil si at kunden får tilbud om å kjøpe et rimeligere preparat som er likeverdig det preparatet legen har skrevet ut. Dette tilbudet blir mottatt svært forskjellig, følelsesregisteret spenner fra takknemmelighet til mistenksomhet/aggresjon. Noen blir nysgjerrige, og vil vite mer om disse byttegreiene.

En mann kom inn med resept på sovemedisinen Imovane. Jeg informerte om at det fantes et rimeligere alternativ, ville han bytte til dette?

- Er det det samme det altså? ville han vite.

Ja, jeg forklarte at innholdsstoffet var det samme, og styrken likeså. Så dette var et helt likeverdig preparat.

- Ja ha. Har du prøvd det?

Nei, måtte jeg innrømme, jeg hadde nok ikke det.

- Jeg har ikke testet ut hele varelageret vårt, sa jeg.

- Det burde du. Det er jo bare sovetabletter! Sa mannen.

Vel. Akkurat der har vi nok litt forskjellig syn på saker og ting, kunden min og jeg. For det første sovner jeg stort sett greit om kvelden, så en eventuell test av likeverdige sovetabletter hadde nok vært temmelig bortkastet. Jeg hadde sikkert sovnet av et kamferdrops.

Dessuten får jeg nokså rare bilder i hodet når jeg ser for meg testingen av resten av varelageret.
Bildet har jeg lånt fra flickr.

tirsdag 8. desember 2009

Dør eller ikke dør, det er spørsmålet

I dag har jeg hatt en kald arbeidsdag. Vi har byttet inngangsdør på apoteket. Fra dør man må skyve eller trykke på en knapp for å få opp, til en hypermoderne skyvedør må vite. Dette har medført god gjennomlufting kan man si. Heldigvis står som kjent lykken alltid den smukke bi, så vi var beæret med plussgrader i stedet for minusgrader som nok er (var) mer typisk for årstiden.

Uansett. Hustrig var det. For det var ikke så mange plussgrader det dreide seg om.
Men nå blir det bra. Ny dør er bra for alle, og særlig dem som går på hjul.

Jeg har vært med på dørskifte før jeg. Også den gangen gikk vi fra dør med pumpe (som kan være ganske tung å få opp) til elektrisk skyvedør. Det apoteket jeg da jobbet på hadde hatt den samme døra i 25 år før dørskiftet skjedde. Enkelte kunder hadde nok også fulgt apoteket like lenge. Samt døra.

For hva gjør man når man har trasket på samme apotek i 25 år og har skjøvet opp den samme tunge døra år ut og år inn? Jo, man forsetter med det. Å skyve døra, altså. Selv om den nå har blitt elektrisk og går opp av seg selv.

Resultatet ble en stk mannehånd i klem i dørkarmen så blodet skvatt. For man slipper jo ikke taket selv om døra plutselig går til sides av seg selv! Nei da, man gjør ikke det serru.

Jeg håper det går bedre med ny dør denne gangen. Hvis ikke så har vi rikelig med plaster på lager.

mandag 30. november 2009

Erlend Loe, men ler jeg?

Jeg leser Erlend Loe for tiden. Stille dager i Mixing Part leses parallelt med Kurt koker hodet. I følge NRKs anmelder skal Stille dager... være Kurt for voksne.

Beklager. Jeg syns ikke det altså.

Kurt er en type jeg liker. Disse barnebøkene er en fryd for både liten og stor. De sprudler av oppfinnsomhet og fine poenger. Jeg koser meg, og lytterne koser seg.

I Mixing Part kjeder jeg meg rett og slett. Jeg er nå luta lei av Telemann og kona hans, og driter en lang marsj i både ekteskapet og ferien deres. Men jeg skal klare å lese ferdig boka, det er ikke verre. Jeg er seig sånn. Eller så er det bare en fiks idé, bøker skal fortrinnsvis leses ut (jo da, jeg har gitt opp en del. Jeg har det).

Er det noen som kan anbefale en voksenbok av Loe som kan fenge litt mer? Jeg har bare lest Naiv Super så langt.

tirsdag 24. november 2009

Binne?

Av og til begynner jeg å lure på om jeg er i ferd med å bli en bjørn. God matlyst om høsten, og sterk trang til å gå i hi og sove til våren. Men så kjenner jeg at jeg syns det er kjekt å være våken innimellom også. Dessuten gleder jeg meg til jul - så da er det vel ingen fare.

Isbjørn er jeg i hvertfall ikke. Svømme mellom isflak, liksom. De går vel ikke i hi heller de.

mandag 16. november 2009

Kortskalle

Jeg har, som de aller fleste her i landet, et lite utvalg av kort man kan betale med. Flere av disse er prydet med mitt smukke åsyn - og det er her problemet ligger.

Bildet ble tatt for hauger av år siden mot en bakvegg i banken. Jeg hadde stort hår, noe jeg fortsatt har, forsåvidt, i tillegg til en kraftig "bad hair day" som det heter på nynorsk. Jeg visste vel ikke at bankansatte hadde kamera!

Vel, det har de. Flash! Ett forsøk, og kommentaren "ja, dette ble jo bra?" Nei, det ble ikke det. Og da jeg fikk mitt første kort i posten viste det seg at det var verre enn først fryktet. De hadde klipt mitt store hår slik at det skulle passe på kortet. Så jeg ble en firkant med rar pannelugg.

Og det er jeg fortsatt. For disse kortene de kommer jo dettende i posten de. Annenhvert år, med samme bildet. Det skulle vært forbudt. Etter butt forstrengt, som storesøster sa i treårsalderen. Selvfølgelig kunne jeg ordnet med nytt bilde. Men slikt kommer man jo ikke på. I hvertfall ikke før neste kort ligger i postkassa igjen.

Da er fremsiden av kortet adskillig bedre. Den prydes av et motiv jeg har fått diplom og 250 kroner for. Jeg var en av mange som hadde foreslått samme motiv som skulle følge slagordet i kommunen. Et slagord som jeg syns ble veldig bra.

Så heretter handler jeg bare på butikker der chipen skal vendes mot ekspeditøren.

søndag 15. november 2009

Dylan-dag

Siden jeg skal på konsert og høre Dylan på nynorsk i dag, tenkte jeg det kunne passe med en liten snutt av original-Dylan.

tirsdag 10. november 2009

Hva skjer'a?

Helg og pent vær, det er to ting på en gang det. Og det går jo ikke?

Ingen regel uten unntak. Sist helg var aldeles strålende. Jeg hadde fri fra jobb, men brukte fredag ettermiddag/kveld samt det meste av lørdagen til korsang. Flottere omgivelser enn Hustadvika Gjestegård skal man lete lenge etter. God mat og trivelig selskap var det også, så jeg er godt fornøyd med oppholdet. Det er når man er på slike steder man får tanker om å være flinkere til å være turist i eget fylke, og eget land. Men så kommer sommeren, og så dundrer man av sted til fornøyelsesparker, campingplasser og slitne hoteller likevel.

Men det ene utelukker ikke det andre. *note to self*

Fra Hustadvika bar det rett til byen, som ikke var helt folketom selv om brorparten hadde dratt til hovedstaden for å se fotballkamp. Vi gjenværende fikk en strålende konsertopplevelse med Vamp. Tre generasjoner storesøstre var på konserten, og den minste storesøstera var såpass frampå at det ble autografer i blokka og stort glis i baksetet på vei hjem.

Søndag var det farsdag, og det ble markert på behørig vis. Så snurpa mor sammen siste rest av det før omtalte strikkeprosjektet sitt. Resultatet kan dere se på neststørstesøster her. Modellen er strikket i Sisu-garn fra Sandnes, oppskriften er også derfra.

Mor ser at tunikaen ble både for vid og for kort, men er ganske fornøyd likevel - siden dette er ett av de ytterst få strikkeplagg som i det hele tatt har blitt skapt av hennes hender (hvis man ikke teller med raggsokker og skjerf).

Strikkedilla har ikke gitt seg, flere prosjekter trenger seg på. Forhåpentligvis ikke så korte og vide. Øvelse gjør mester, får man håpe på.

torsdag 5. november 2009

Min første dag som rekvirent

har gått bedre enn man kunne frykte. Særlig ettersom media har informert folket om at Tamiflu nå er reseptfritt.

Det er en sannhet med modifikasjoner. Det er ikke slik at du kan ta en handlekurv innom døra og fylle på med såpe, krem, Paracet og Tamiflu etter eget forgodtbefinnende. Det er vi farmasøytene som har fått en begrenset rekvireringsrett. Ordingen skal sikre Tamiflu/Relenza til personer som tilhører risikogruppene eller som allerede er syke. Friske som har tenkt seg på cupfinale og vil ha en pakke Tamiflu på lur i tilfelle rottefelle kan dermed ikke få utlevert dette etter den forskriften som gjelder.

Det kan man mene hva man vil om, selvsagt. Men det er nå engang slik reglene er. Og dagen har forløpt uten de helt store scenene.

Først i går ble vi apotekansatte prioritert i vaksinekøen. Mange av oss har derfor ikke den beskyttelsen vi burde ha for å møte de horder av smittefarlige kunder myndighetene har styrt inn i apoteket med denne ordningen. Selv var jeg så heldig å få en restedose etter gjennomført vaksinering av risikopersoner på mandag. Så nå håper jeg tiden og kroppen jobber for meg slik at jeg slipper å bli syk selv.

Men man kan likevel spørre pent om dere som er syke kan sende en frisk person for å hente medisinen deres - hvis dette er mulig.

torsdag 29. oktober 2009

Hallo, hallo - er det noen her?

Det er bloggtørke om dagen. Jeg ser at en og annen trofast leser fortsatt slenger innom, og det setter jeg pris på. Jeg har ikke gitt opp bloggingen, men av diverse grunner vil det bli færre innlegg fra meg en periode.

Noen vesentlige grunner til at det må bli slik er:
  • Ugrei internettilkobling i heimen
  • Nyoppstått strikkedille (lar seg overhode ikke kombinere med et tastatur)

Kanskje får dere se resultatet av punkt 2 hvis det egner seg for formidling på nettet.

Vi sees!

onsdag 14. oktober 2009

Forkjølet eller babysyk?

Dagens Medisin skriver om kvinner som ønsker å bli gravide og ett av de mange rådene for å løse slikt som florerer på nettet. Hostesaft. Det skal visst gjøre susen. For ca ti år siden var jeg i samme situasjon som disse damene. Ønskebarnet lot vente på seg. Nå har jeg tre ønskebarn i huset, så man kan trygt si at situasjonen har forandret seg.

Men jeg husker fortsatt hvordan det var.

Man ville så gjerne gjøre noe, spise noe, tenke noe (eller aller helst ikke tenke, som visstnok skal være det beste middelet mot ufrivillig barnløshet. Prøv det den som kan.) som kunne løse problemet. I denne sammenhengen er inntak av hostesaft et lite offer i forhold til en eventuell gevinst. Det er bare det at det er ingen dokumentert effekt. Men det er neppe skadelig heller, som farmasøyten i artikkelen sier. Derfor har jeg ingen store problemer med at mange velger å prøve dette. I artikkelen uttrykkes det bekymring for at ufrivillig barnløse (UFB) skal få falske forhåpninger. Vel - i den situasjonen utsettes man for en lang rekke falske forhåpninger, både egenskapte og andre. Det er vanskelig å holde hodet kaldt og hindre barnløsheten i å ta over all hjernekapasitet. Nøktern informasjon, som kan hjelpe UFB-parene med å skille skitt fra kanel er fint i så måte.

Det som derimot er dokumentert, og kanskje ikke alle vet, er at kvinner som ønsker å bli gravide bør holde seg unna NSAID's. Dette er preparater som f.eks Ibux, Naproxen og Voltaren for å nevne noen. Eggløsningen kan hemmes eller forsinkes av disse preparatene. Hvis man står fast på et NSAID og ønsker å bli gavid, bør man ta opp dette med legen sin. Dersom man bruker noen av disse preparatene reseptfritt for diverse smerter, bør man heller bruke paracetamol-preparater.

søndag 11. oktober 2009

Synline synser: Avstand2 av Monica Isakstuen Stavlund

Først vil jeg beklage at jeg ikke er i stand til å få tittelen på boken korrekt skrevet. Avstand i annen skal det være, men hvordan dette løses i Blogger er for meg ukjent.

Som tidligere nevnt har jeg brukt deler av høstferien på denne boken. Jeg ble nysgjerrig på den etter å ha fulgt noe av skriveprosessen på Monicas blogg. Fin måte å markedsføre seg på som forfatter. Det kan nok være lett å drukne i høstlanseringene for ukjente navn blant alle Panserhjerter og Vidunderbarn som skal fylle bokhyllene over det ganske land.

Nå har jeg altså tenkt å synse litt om boken. For dette blir ingen profesjonell kritikk, kun ren subjektiv synsing. Noe også profesjonelle kritikker kan bære sterkt preg av til tider, men nok om det.

Den første tabben jeg gjorde i forhold til leseropplevelsen var nettopp å lese en slik kritikk. Alt for mye av historien ble røpet, slik at noen av overraskelsesmomentene ble borte for meg. Derfor skal jeg prøve å unngå det samme her - i respekt for optimale leseropplevelser og forfatteren.

Avstand2 handler først og fremst om Aleksander. Han er sammen med Fanny, Inés er hans mor, og det dukker også opp en far og en stemor (hvis man kan kalle henne det) etterhvert. Det er en fantastisk historie som rulles ut. Her mye vondt og usagt, vi får møte både psykiatri og sjelelige irrganger som andre sliter med å finne logikken i. Jeg syns Isakstuen Stavlund har kommet på en god historie, skjelettet er det ingenting å si på.

Hvordan er det så med kjøttet? for å fortsette på samme metafor. Jo da, språket er godt og flyter fint av sted. Boken har mange dialoger, noe som gjør den lettlest, og som også skaper et driv i historien. Personene virker troverdige i sine uttalelser og gjerninger.

Men.

Det er et stort men. For meg, vel å merke. Og det er den utstrakte bruken av fornavn. Jeg skjønner at dette gjør det enklere for leseren å følge med på hvem som sier hva i en bok med såpass mye dialog. Men jeg kjøper det ikke. Hvor naturlig er det å bruke fornavnet til en person du nettopp har møtt, og har et mildt sagt anstrengt forhold til, helt ubesværet i samtalen? For meg personlig ville det vært meget unaturlig. Det minner meg om de rabiate telefonselgerne som kjenner deg ut og inn etter to sekunder "Heisann Synline! Nå har jeg et kjempefint tilbud til deg du!" ...

Litt klamt. Og litt for personlig og familiært. Jeg skulle ønske meg mer distanse i boken. Denne bruken av fornavn ødela for personenes troverdighet for meg. De ble så godt kjente, så fort, at det skygget for historien. For å illustrere hva jeg mener får dere et lite utdrag fra boken her. Aleksander har akkurat møtt sin "stemor" Marianne, en person han inntil samme dag ikke hadde ant eksisterte.

Han ser opp fra bildet, møter blikket hennes.
- Hva er det du vil meg?
- Hva jeg vil deg?
- Ja, Marianne. Hva du vil meg.

Da blir det ikke avstand i annen for meg. Det blir knapt nok avstand i det hele tatt.

Vel vel. Alle har vi vårt - jeg har en temmelig vid intimsone. Noe denne synsingen er farget av. Så du får bære over med meg, Monica.

For alt i alt må jeg si at dette var en romandebut du kan være stolt av. Og dere andre; les, og gjør dere opp deres egen mening.


søndag 4. oktober 2009

Høstferie

Det regner. Det bøtter ned. I bøtter og spann. Og her er det høstferie.

Vi har brukt første dag til aklimatisering. Hele kostebinderiet ble stablet inn i bilen og fraktet til biblioteket Vi lånte haugevis av bøker. Så ble det tent opp i peisen, bøkene ble tatt frem, ryggen på lenestolen ble senket til hvilehøyde og kaffekoppen fylt.

Fin dag.

Hva hadde vi så med oss hjem i posene? Jo, litt av hvert. Bl.a. Maria Parrs Vaffelhjarte, som vi startet på som høytlesning under kveldsmaten. Å, hvor morsomt er det ikke å lese når tilhørerne må ha en flirepause underveis. Vi har bestilling inne på Tonje Glimmerdal av samme forfatter på biblioteket. Vi gleder oss allerede.

Mor har fått napp på sin bestilling av Avstand2 (i annen, hvordan man skal skrive det på korrekt måte aner jeg ikke) av Monika Isakstuen Stavlund. Hun er også en blogger, og jeg har fulgt mye av skriveprosessesen på blogg. Vi kjenner henne som Ertestuing i blogglandia, og hadde det ikke vært for bloggen hadde jeg neppe hørt om henne. Slik er det bare - og andre som skriver bør ta dette innover seg. Blogg, eller andre sosiale medier, er PR. Hva jeg syns om boken skal jeg komme tilbake til.

Til slutt vil jeg tilføye at en god Chardonnay med mannen er aldri bortkastet.

God høstferie!

onsdag 23. september 2009

Fotogåte

I dag kom et nytt redskap i hus. Er det noe som vet hva dette er?

Jeg kan gi et hint; det er ikke et kjøkkenredskap.

mandag 21. september 2009

Den gangen kunden tok feil

Kunden har alltid rett, sies det. Det er en sannhet med visse modifikasjoner, men vi som jobber med service i høysetet strekker oss langt for at kunden i det minste skal oppleve det slik. At han har rett, altså.

Men en og annen gangen må også kunder bite i sure epler og innrømme at hmm, der tok jeg visst feil gitt.

For mange år siden kom det inn en kunde med et tablettglass i neven. Han ville klage, her måtte det være noe galt! Tablettene hadde løst seg opp, påsto han. Det var pussig, det var både vi og kunden enig om. Tablettboksen ble åpnet, og vi fikk se på elendigheten. Og ganske riktig, boksen inneholdt ikke tabletter lenger. Bare et hvitt pulver. Ikke så mye som en snipp av en tablett igjen.

Meget pussig. Faktisk så pussig at det umulig kunne være riktig. Tabletter er ganske holdbare. Etter mange år kan de nok bli noe løsere i kantene, men å transformere seg til en haug med pulver - den er for drøy.

Vi var litt i villrede. Hva var dette for noe? Kunden sto på sitt. Tablettene hadde løst seg opp! Da tok apotekeren en sjanse jeg neppe hadde tatt; han stakk fingeren ned i boksen, fikk opp litt pulver som han smakte forsiktig på.

Vi så spente på han. Kom han til å falle om? Det kunne jo være rottegift i boksen for alt vi visste. Apotekeren smattet litt og utbasunerte så på klingende nordlandsdialekt: Det her e jo salt det! Vanlig koksalt!

Kunden hadde brukt tablettboksen som saltkar. Ups! Det var en temmelig flat og flau kunde som lusket ut av apoteket med saltet sitt.

Moralen i visa er - og den er dønn seriøs - merk all emballasje tydelig med hva innholdet er. I dette tilfellet var det ikke farlig, men sett meg ikke i gang med lynol på brusfasker osv ...

Huff!

fredag 18. september 2009

Tungpustet pariakaste

Mer eller mindre selvpåførte sykdommer innehar varierende status i samfunnet. Har du spist på deg en hjerte- karlidelse er dette greit nok, men har du røyka på deg KOLS bør du nesten skamme deg litt.

Særlig hvis du fortsetter å røyke etter at du har fått diagnosen.

Hvor dum går det an å bli, liksom.

For meg virker det noe unaturlig å fokusere så voldsomt på skyldspørsmålet i folks sykdom. Vel har man kanskje ikke levd så sunt og smart som man burde, men hvem gjør vel det på alle områder?

Hvorfor skal det være forskjell på hvordan vi møter mennesker med diabetes, hjerte/karlidelser, fedme, trafikkskader, kreft og KOLS - for å nevne noe. De fleste av disse blir møtt med forståelse, men noen bør altså skamme seg litt. Virker det som.

KOLS er en forferdelig sykdom. Lungene brytes ned, og sykdommen lar seg ikke helbrede. Når man har kunder innom som hiver etter pusten bare de skal snakke, kan man ane hvor tungt dette må være å leve med. Mange av KOLS-pasientene er også veldig tynne. De må bruke energi både når de puster inn og ut, mens vi andre bare bruker energi til å trekke pusten. Utpusten går av seg selv.

Medisiner kan lette og hjelpe, men ikke kurere. Det som hjelper aller best er røykeslutt. Stumper man røyken kan man bremse utviklingen av sykdommen kraftig. Men de av oss som har røykt vet at dette ikke nødvendigvis er det enkleste å gjøre noe med. Røykeslutt er en utfordring - og utfordringer kan bli unødvendig store når man har fått en alvorlig diagnose på kjøpet.

Men det finnes legemidler også til dette formålet. Men de dekkes ikke på blå resept. Ikke så mye som et lusent lite bidrag fra staten får man til røykeavvenningsmidler. Selv om røykeslutt beviselig er det som fungerer best. Alle andre medisiner KOLS-pasientene trenger får de på blå resept. Hvor rart er ikke det? Fortjener de ikke støtte siden de er skyld i elendigheten selv?

Karl Erik Lund, Forskningsleder ved Statens institutt for rusmiddelforskning (SIRUS) og Eli Heggen, lege ved Klinikk for forebyggende medisin, Ullevål Universitetssykehus har skrevet en interessant kronikk i Dagens Medisin om dette.

Jeg står her inne i bloggen min og nikker og applauderer.

søndag 13. september 2009

Uten at jeg på noen måte

vil røpe hva jeg har tenkt å stemme i morgen (benytter søndagen til samfunnsnyttig gjerning), ønsker jeg å la Terences gamle släger fylle lørdagsnatten.

Godt valg. Husk å bruke stemmeretten!

fredag 11. september 2009

Jungelord

Gamle jungelord og ordtak kan være gode å ty til i nødens stund. Og ellers. Men må de nødvendigvis være gamle? tenkte jeg. Kanskje på tide med noen nye, som kan brukes på hittil udekkede områder?

Jeg syns jungelord og ordtak fungerer best på nynorsk. Så, vær så god, her er noen rykende ferske - sterkt inspirert av diverse begivenheter i heimen den siste tiden:

Det er plass til mange vasskoppar, sjølv på små kroppar.

Når sjuke kranglar, er bedringa på veg.

Kvifor krangle om store ting, når verda er full av bagatellar?

Ein lyt bli svett skal det bli reint.

Har ein nok lyst på raudvin, kan også kvitvin brukast.

God helg, folkens!

onsdag 9. september 2009

Når man lærer noe nytt, eller at verden går baklengs

I går så jeg innslaget om Ålesund Biblioteks nye bokavdeling "Mest for menn" på fjernsynet. Biblioteksjef Mariann Schjeide tror at menn ikke har følt seg så velkomne, og at dette er noe man må ta på alvor. Derfor denne bokkroken altså. Bøkene disse stakkars uvelkomne mennene får kose seg med i mannekroken er bl.a fotball-, bil- og fiskebøker, samt noe annet pjask - får man anta.

Dette er en nisje, ble det hevdet.

Nisje?! Når ble kjønn en nisje?
Jeg er målløs.

Hvordan blir det når disse mennene roter rundt i andre avdelinger av biblioteket. Blir de uglesett? Blir de stemplet som feminine? Dette er så tøvete at man kan bli helt forsagt. Hva er galt med en egen avdeling for fiske- og fangstbøker f.eks? Så kan de som interesserer seg for slikt finne bøkene de er på jakt etter.

Samtidig får man vite at kvinnene nå har fått sitt eget forlag, Silke. Dette har Kristine og Caterina sagt sitt om i sine respektive blogger. Silke forlag satser på skjønnlitteratur, krim, erotikk og faktabøker om forhold, sex, kvinnekroppen og kvinners livsfaser.

Fri og bevare meg vel.

Noen ganger føler man seg helt kjønnsløs.
Det må da være en nisje.

Gnager i hus

Man starter dagen optimistisk og tror man kan gå en liten tur på toalettet uten at ting skjer. Så kommer man inn på kjøkkenet igjen og ser at man er mor til en gnager.

lørdag 5. september 2009

Kjedelige greier?

Bygda har nyåpning av biblioteket. Jeg har tatt med alle de små for å fylle opp bæreposer med nye godsaker. Vi har vært uten bibliotek i flere måneder nå, og det har vært savnet.

Vi kommer inn i de nye lokalene. Det har blitt større, lysere. Barnebøkene har fått rom rundt seg, noen små stoler og et lite bord finner vi også borti kroken. Smådamene er ivrige, koser seg. Storesøster legger bok på bok i bunke på disken. Hun går i fjerde klasse nå, lesehest av dimensjoner.

- Du må plukke ut noen nynorskbøker også, sier jeg.

Nynorskbøkene har en grønn prikk på ryggen. Storesøster går i nynorsk-klasse, men har litt problemer med å få skikkelig dreis på nynorsken likevel. Når man konsumerer uhorvelig mengder lesestoff på bokmål er det så rart med det. Derfor mild tvang fra mor, altså.

Vi drar ut bøkene med grønn prikk fra hylla. Den har hun lest, og den har hun lest. Nei, den vil jeg ikke låne. Selv om det er mange grønne prikker, er det lite som frister.

- Nynorskbøkene er så kjedelige de, konstaterer Storesøster.

Og mor forstår hva hun mener. For det er ikke så spennende å lese om jenta som drakk or bekken med ein sjølvlaga kopp eller guten som sat og høyrde på bestefar sine lange historier om gamledagar (enhver likhet med virkelig litteratur er totalt utilsiktet, red.anm. Men dere forstår tegninga). Når man dessuten vet at nesten all oversatt barnelitteratur havner i bokmålsdrakt, ja da blir man litt motlaus - for å si det på nynorsk.

Jeg er glad i nynorsken. Selv om jeg ikke bruker den i bloggen. Men når jeg skriver på mine små skriveprosjekter er det ofte nynorsken som slår igjennom. Det kommer helt an på hvilken tekst jeg jobber med. Nynorsk er helt ypperlig for understatements etter min mening. For de av oss som har sansen for slik humor. Jeg har det.

Nynorsken har trange kår. Den obligatoriske sidemålsstilen tror jeg kanskje har vært mer til skade enn til gavn når det gjelder å sette pris på nynorsken. Jeg syns at norskundervisningen skal inneholde begge målføre, men den skriftlige delen kunne med fordel vært fokusert på hovedmålet. Det er bedre å bli skikkelig god til å formulere seg skriftlig i ett målføre enn å knote halvgodt på to. Sidemålet kunne vært presentert i tekster, filmer, musikk.

For å oppklare; jeg er ikke av dem som sier norsk og nynorsk når jeg mener hovedmål og sidemål. Jeg er fullstendig klar over at mange har nynorsk som hovedmål, jeg var en av dem i ni år. Og nå er det Storesøster det gjelder.

Gi oss spennende nynorskbøker da, dere forfattere! Og til forlagene: vi leserne vil ha dem! Gode bøker er gode bøker, slik er det bare. Da leser vi bokmål og nynorsk om hverandre og koser oss med godt lesestoff.

onsdag 2. september 2009

Når man tar en sky på fersken

Da jeg var liten trodde jeg skyene var nede i sjøen og sugde opp vann mens vi sov. Og dersom man sto opp riktig tidlig kunne man se dem fortsatt der de lå tunge over fjorden.

I dag tok vi en etternøler på fersken. Han hang over bygdas eneste holme og hadde ikke blitt med de andre som nå var trygt plassert oppe på himmelen igjen. Heldigvis fikk jeg tatt bilde av ham før han stakk av.


Stilig type. Du ser han er i spranget?

fredag 28. august 2009

Hjemme hos oss

Dette er ingen interiørblogg. Det er heller ingen håndarbeidsblogg. Men av og til er man så fornøyd, både med seg selv og andre, at unntak trenger seg på. Derfor slipper jeg dere inn i huset i dag. Men bare inn i gangen, man kan ikke overdrive heller.

For lenge siden fant jeg en oppskrift på en gammel gardinkappe. Den så jeg for meg kunne bli riktig så fin i gangen på nyhuset. Så ble prosjektet startet, heklenåla gikk varm, og borden ble ferdig - og deretter stuet ned i en puff sammen med alt annet halvferdig håndarbeid som finnes her i huset.

I år er det fem år siden vi flyttet inn. En kveld jeg var på jakt etter noe halvferdig som jeg kunne henge fingrene i dukket disse bordene opp igjen. Nå ble de tatt opp og en ferdigstillelse ble vurdert. Jeg er en kløne på symaskin, dessuten skulle det være hullsøm i tillegg på gardinene, så det var klart at kompetanse måtte hentes utenfor husets fire vegger.

For å gjøre en historie kort; en mor som sendebud, og en pensjonert håndarbeidslærerinne ble involvert. Og vips! Her ser dere resultatet. Det er to smale vinduer på hver side av ytterdøren som nå har fått ny stas. Jeg er fornøyd. Egentlig skal det være en stor dusk nederst, men den tror jeg at jeg dropper.



Her ser dere borden og hullsømmen litt bedre.

mandag 24. august 2009

Jubileum

I dag er bloggen min ett år.
Det skulle jeg selvfølgelig markert med noen velvalgte ord, men det har jeg aldeles ikke tid til. Ymse forpliktelser i det virkelige livet trenger seg på, så rart det enn kan høres.

Likevel. Helt stille kan det ikke være når det er bloggbursdag. Det har vært et fint år. Mye har jeg lest, og mye har jeg skrevet. Jeg har lært en del, men har fortsatt mye igjen. Etterhvert har det også dukket opp en og annen leser av denne bloggen, noe jeg setter umåtelig stor pris på. Hvis ikke hadde kladdebok vært et enklere alternativ, tross alt. Derfor; tusen takk alle mine lesere. En spesiell stor takk til dem som også kommenterer, dere er med å skape liv her.

Dere som ikke kommenterer, men er innom og leser, må gjerne bruke kommentarfeltet under her til å introdusere dere. Det hadde vært hyggelig :)

Så pfffuuuttt (sauen blåser i fløyta): hurra hurra hurra!
Jeg satser steinhardt på å klore meg fast her ett år til, minst.


Bildet har jeg lånt her.

søndag 23. august 2009

Kulturelt påfyll

Kommende uke er det klart for årets Bjørnsonfestival. Og jeg har bestilt en billett, og skal bestille flere. Gleder meg!

Jeg har vært på Bjørnsonfestival før også. Et år var jeg på opplesning med Ingvar Ambjørnsen. Han leste fra en av Elling-bøkene, og levde ellers opp til myten om forfatteren som habil rødvinsdrikker. Til slutt fikk han et lisse-slips (!) i gave som han takket hjertelig for. Deretter dro han blondegardinet litt til side og tittet ut. "Dette er den mest speisa plassen jeg har vært!" utbrøt han og humret litt.

Slik kan det også sies.

Et annet år var jeg på skrivekurs med herrene Eggen, Nesbø og Rem. Hvor mye bedre jeg ble til å skrive av det, skal være usagt. Men morsomt var det lell. Menget meg med de skrivekyndige på bar og hadde det helt ypperlig.

Kulturcruise med bl.a Knut Nærum og Henning Sommerro var også verdt pengene. Og der var Sommerro desidert morsomst. For en artig skrue.

Hva med dere? Er det noen av dere som skal på Bjørnsonfestival?

fredag 21. august 2009

Storfint besøk

Det er ikke hver dag man får besøk av en Admiral - og jammen var han flott der han brisket seg i sin flotte uniform. Han slo seg ned på trampolina og poserte både vel og lenge slik at mor fikk tatt bilder og ungene tatt en titt.

Takk for besøket og velkommen igjen!

Det har vært T-skjorte-temperatur her et par dager igjen, noe mor har feiret med å pådra seg høstens første forkjølelse. Vel vel, det gjelder å øve seg før svineinfluensaen slår til. Men T-skjorte eller ei, høsten er her, og blomsterprakten avtar. Nå har det aldri vært direkte trangt mellom hageblomstene her på farmen, men likevel.

Lillesøster snuste inn duften (og kanskje et par bladlus) av hagens siste rose. Og med det ønsker jeg alle lesere av bloggen en riktig fortryllende fredagskveld :)



tirsdag 18. august 2009

Oppussing

Jeg maler.

Jeg maler så mye at det er like før jeg begynner med interiørblogging her.

Men så kan man se på disse to gode naboene, og tenke at det hadde vært verre med tapet. Likevel - jeg kunne godt tenkt meg en dose av pågangsmotet og arbeidslysten.


lørdag 15. august 2009

Øvelser i å være menneske, dagens leksjon: Hvordan takle aggresjon

Når man jobber med mennesker møter man forskjellig. Både av personligheter og stemningsleier. Stort sett går det greit. Med et snev av "kunden har (stort sett) rett" i bakhodet og velvillig innstilling løser det meste seg.

Men noen ganger er det utfordrende. Man kan bli provosert, irritert og til og med redd. Da gjelder det å holde hodet kaldt selv om det koker. I dag fikk jeg møte en følelse som er vanskelig å forholde seg til; nemlig aggresjon.

De fleste som er sinte på meg i jobbsammenheng er det av en årsak. Jeg trenger ofte ikke å være enig i at de har gyldig grunn til å blåse seg opp, men jeg kan se hva som er årsaken. De er misfornøyd med en vare, med servicen, med ventetiden, med utvalget, med regelverket osv. Små tuer kan velte store lass og man kan bli møtt med STORE BOKSTAVER og sure fjes. Slike kunder prøver jeg å møte med forståelse for problemet og mitt forslag til løsning, hvis det finnes noen løsning. Det kan være ubehagelig med slik aggresjon, men det roer seg som regel.

Så har vi dem som kommer med trusler eller vold. Disse har jeg ikke møtt mange av, om noen i det hele tatt, men det har vært enkelte episoder på apotek som har vært tøffe for de ansatte. Slike hendelser har vi egne tiltakskort for i vårt kvalitetssystem, og det handler egentlig om å bruke sunn fornuft.

Men så har vi de aggressive. Mennesker som bare er fly forbannet uten at du på noen som helst måte skjønner hvorfor. De tolker alt du sier i verste mening, avbryter deg før du får snakket ferdig, skjeller deg ut (og av og til andre i umiddelbar nærhet) og er rett og slett en prøvelse for tålmodighet og humør. Mange av disse har nok en diagnose av et eller annet slag å slite med, og jeg skjønner det. Likevel gjør det noe med meg etter en slik overhøvling. Jeg føler meg forulempet og tråkket på - og kraftig irritert og oppgitt.

Men jeg sier ingenting. Faktisk sier jeg mindre og mindre jo lenger ut i kundemøtet jeg kommer. For det nytter ikke. Ingenting kan blidgjøre dem uansett. Så det gjelder å bite tennene sammen og hjelpe dem som best man kan. Slik at de går igjen.

I dag kom det en slik kunde. Som kjeftet og smelte og oppførte seg aldeles uspiselig. Og jeg reagerer som jeg pleier å gjøre; jeg stilner, gjør jobben min, og håper kunden blir ferdig og går. Etterpå føler jeg meg tråkket på og provosert - og det forundrer meg litt. For jeg skjønner jo at dette mennesket ikke er helt friskt. Likevel - det er vel helt menneskelig å kjenne på vonde følelser etter at man har blitt møtt med så sterk aggresjon.

Etterpå, når jeg har fått det hele på avstand, sitter jeg og tenker at den stakkaren der må da havne i uvanlig mye trøbbel? Hvis h*n møter alle på samme måte, kan det ikke være mange som stikker innom på en kaffekopp til slutt?

Så jeg føler meg heldig, tross alt.
Som bare måtte møte aggresjonen, og slipper å bære den.


Store Norske Leksikon har en fin artikkel om aggresjon. Min kunde hører inn under den andre kategorien aggressive handlinger som er beskrevet der.

søndag 9. august 2009

Give peach a chance

Det er ikke alltid så lett å krølle tungen riktig. Storesøster er ivrig på engelske gloser og suger dem til seg som (fersken)nektar. Men den uttalelsen, den er ikke bare bare.

Men fred er like søtt som fersken, er det ikke?

onsdag 5. august 2009

Blåbærturen

...der var det bare blått i blått så langt du kunne se.
Nei, det var ikke det akkurat. Men litt fikk vi da i koppen. Dessuten var været strålende, og selskapet hyggelig. Tendenser til sure barn ble overhørt og oversett så godt det lot seg gjøre.

Mor mistet mobiltelefonen i lyngen, men takket være en årvåken venninne ble den med hjem igjen.

Men det er ikke bare blåbær å se når man er på tur. En stilig billemann satt og koste seg på toppen av en blåknapp. Et nyforelsket sommerfuglpar danset også rundt oss. Sommerfugldamen syns nok kanskje beileren ble vel innpåsliten, for hun satte seg pent ned ved føttene våre. En liten pause i svermeriet må være godtatt.

Bildene ble tatt med mobilkameraet, og kvaliteten deretter. Men et lite glimt fra en sommerdag ble det like fullt.

søndag 2. august 2009

En ny dag truer

Så sitter man oppe litt for lenge igjen. Og kjenner at arbeidslysten fremfor en ny uke ikke er all verden. Men så kan man trøste seg med at det tross alt tilbys nye dager hver dag, man slipper å gå gjennom den samme (selv om mange kan føles forbløffende like). Filmen Groundhog Day har jeg sett noen ganger, og jeg blir helt rar i hodet av den. Jeg begynner å innbille meg at ingenting spiller noen rolle lenger. Jeg blir like preget som den gangen man så Dirty Dancing på kino og trodde man var en superdanser når man tumlet ut av kinomørket.

Vel vel.

Alt spiller en rolle, og jeg er slett ingen superdanser. Bare lettpåvirkelig antagelig.
Vær så god, la dere påvirke dere også:

mandag 27. juli 2009

Saft suse

Hva har brente brødskorper og saft med mugg på til felles? Begge deler ble konsumert i store mengder i barndommen i den tro at det ikke bare var greit med diverse kosmetiske mangler, i tillegg var det både sunt og bra. Brente skorper får man vakker sangstemme av. Det er jo noe alle vet. Og litt mugg i toppen av saftflaska eller på syltetøyet? Kjempegreier, nesten som penicillin det der. Holder deg frisk og rask.

Bærsesongen er i full gang, og det saftes og syltes over det ganske land. Enkelte husholdninger kjøper sukker i slike kvanta at kjøpmannen blir mistenksom. Innkjøp av gjær og erter bør derfor ikke gjøres samtidig, da man fort kan risikere at saftingen og syltingen ender som politisak. Men hos de fleste tar det vel ikke helt av. Men litt hjemmelaget av bær er kjekt å ha i fryseren.

Og her er vi ved sakens kjerne; fryseren. I barndommen ble ikke saft satt i fryseren. Far måtte ta i bruk den delen av bekjentskapskretsen som var tørst på visse typer drikke slik at mor fikk nok tilgang på egnede glassflasker. All den tid hans eget konsum av denslags ikke ga store utbyttet i antall glassflasker. Heldigvis, får jeg vel si i ettertid. Disse glassflaskene ble behørig vasket og kork ble innkjøpt. Så var det saftkoking i en stor kjele med et morsomt plastrør på. Flaskene ble fylt med saft, og plassert i kjelleren. Utpå senhøsten begynte det å leve i disse flaskene. En fin, grønn rose med mugg hadde tatt bolig øverst i flaskehalsen. Som altså var bare å fjerne. For saften var gullende god den!

Nå vet jeg at slik er det slettes ikke. Mugg skiller ut toksiner (giftstoffer) som ikke er bra for noe som helst. Mat med mugg på bør derfor kastes. Dette har også mine foreldre tatt konsekvensen av, og forsyner meg nå med frossen saft, uten mugg (ja, jeg slipper fortsatt å safte selv, bortskjemt sikkert). Når det gjelder brente skorper, har jeg nå lært at disse inneholder akrylamid og andre kreftfremkallende stoffer - slik som annen brent mat. Men hvis man ikke brenner brødet hver gang, bør inntak av slikt gå bra. Hva sangstemmen angår er den bra nok til altrekka i sangkoret her i bygda, samt en trall innenfor husets fire vegger. Hvordan den hadde vært uten brente skorper er ikke godt å si.

Dette innlegget er ment som en hyllest til dem som fortsatt er flinke til å høste av naturen. Selv har jeg overlatt det meste av jobben til Nora og Røra. Keep up the good work, som det heter på nynorsk. Og frys det ned.



Bildet er lånt fra matoppskrift.no


fredag 24. juli 2009

Fæle fyrer på farlig ferd


I dag, på vei til jobb, møtte jeg to karer som bedrev noe til ekstremsport. Livet hang i en tynn, slimete tråd, vil jeg påstå. Og om den tråden røk, er jeg ikke sikker på.

Det regnet i dag tidlig. Fuktig i været altså. Jeg kom i fint driv forbi campingplassen da jeg får øye på noe som ligger i veibanen. Hva i all verden er det? Når jeg kommer nærmere ser jeg at det er to frosker, temmelig store sådanne, om sleper seg sakte over veien.

Uæææ. Jeg sikter som best jeg kan, og prøver å unngå å kjøre på dem. Og det er ikke barmhjertighet som driver meg. Nei, det er ren egoisme. Jeg vil ikke ha klistra froskelår utover bil og dekk. Jeg suser over - og tror jeg klarte å unngå dem. Det som forundrer meg er hvor ekkelt jeg syns det var. De ble liksom så tydelige der ute på asfalten. Jeg har aldri vært særlig begeistret for frosker, men at jeg skulle bli så fobisk inni en bil?! *grøsser nedover ryggen*

Man må være rimelig nøden på prins før man gir seg i kast med å kysse frosker. Blæ!

På vei hjem satt jeg og lurte på om karene var most til to våte flekker i løpet av dagen. Resultatet av de funderingene var at en spurv måtte bøte med livet. Tror du ikke den lille idioten satte seg til midt i veibanen og bare satt der? Og så han som har vinger og alt. Min lille vri på rattet førte bare til at jeg traff han ekstra godt, tror jeg. Ja ja, nå er det spurvegravøl antagelig. På froskestedet lå det bare en dott i veien. Om det var en gressdott eller en froskedott vet jeg ikke. Kanskje er det froskegravøl også.

Så nå har jeg tatt livet av et ekorn og en spurv, samt en mengde insekt, så langt i min sjåførkarriere. Dessuten har jeg bulket en støtfanger og en bakdør. Dyreriket var uflaks, metallet var ren og skjær idioti. Men etter 16 år på veiene (er det virkelig så lenge?) er ikke det så verst tross alt.
Bildet har jeg lånt fra The Frog Store.

torsdag 23. juli 2009

I dag skjedde det som ikke skal skje


jeg stakk meg på en brukt sprøytespiss. Det var ikke spesielt hyggelig. Jeg har bestemt meg for at det ikke er noen fare, så da får vi bare håpe jeg har rett.

Brukte sprøyter er risikoavfall, og også ansett som smittefarlig avfall. Så derfor, kjære alle dere som bruker sprøyter; kast de brukte spissene i gule kanylebøtter og lever dem til destruksjon. Ikke legg dem løst i en pose slik som jeg opplevde i dag. Kanskje trodde vedkommende at hetten satt forsvarlig på spissen. Men den gjorde ikke det. Mest sannsynlig har ikke denne personen noen smittsom sykdom (som h*n vet om), men det vet vi ingenting om vi som stikker oss.

Dette var dagens hjertesukk fra Synline. Fortsatt blek, men fattet.
Sprøyten har jeg lånt fra Braun. Den skal destrueres forsvarlig etterpå ...

onsdag 22. juli 2009

Det året det var så bratt

hørte jeg mye på denne



Jeg skal ikke si at det hjalp, men det ble ikke verre heller.

mandag 20. juli 2009

Fingrene ut av munnen!

I disse lettere nervøse influensatider der man kan lese om smittefarlige pengesedler og det som verre er, passer det å tre inn på banen som en slags helsevesenets svar på Margrethe Munthe. Det virker som om folk har glemt de mest elementære ting som sorterer under god gammeldags sunn fornuft. Så her kommer et godt råd, og det aldeles gratis:
Ikke putt fingrene i munnen!

Ja men, jeg putter da ikke fingrene i munnen, tenker du sikkert. Ikke? Kanskje har du en lebepomade i en liten krukke der du bruker fingertuppen for å stryke den på leppene. Kanskje drar du litt i tyggisen. Kanskje tar du deg i ansiktet når du er litt nervøs. Kanskje biter du i neglen når du tenker på noe. Kanskje tar du bort litt ketchup i munnviken med fingertuppen. Slikker søtt kliss av fingrene etter at du har spist solskinnsbollen du kjøpte i forbifarten på 7-Eleven.

Smitteveien hånd-munn er lett å gjøre noe med bare man er bevisst det. Det er ikke bare influensa som smitter på det viset! Fingrene våre er redskaper som vi bruker hele dagen. Ofte på arealer der andre mennesker har vært før oss. Pengesedler er nå en ting. Hva med telefonen eller tastaturet på pc'en? Er det bare du som har vært borti det? Hva med gelenderet ned trappen?

Skal man på død og liv ha fingrene inni munnen må de være nyvasket. Og hvis man er på et sted der man ikke får vasket seg, finnes det gode alternativer. Antibac og GX er hånddesinfeksjonsmidler du får kjøpt på apoteket. Kjekke å ha i veska.

Så hvis alle i tillegg sørger for å nyse og hoste i albuen eller i et lommetørkle, og ikke inn i hånden, for deretter å håndhilse på hele slekta som kommer på feriebesøk - skulle mye være gjort. Ha en fortsatt smittefri sommer!

Bildet er lånt fra forskning.no

fredag 17. juli 2009

Havsnød

Få yrkesgrupper irriterer meg mer enn telefonselgere. Så har jeg da også reservert meg opp og i mente mot sorten. Og det har hjulpet ganske bra. Jeg leste en historie inne hos Frøken Makeløs om hennes samtale med en frekk telefonselger, og da rant det meg i hu den gangen jeg fikk farlig høyt adrenalin-nivå av en tilsvarende frekkas.

Det er noen år siden. Jeg var ganske så gravid med neststørstesøster, hadde bekkenplager, og var rett og slett ikke så spretten. Storesøster og mamma skulle ha en lesestund i sofaen, og vi hadde akkurat bakset oss på plass da telefonen ringte. Jeg veltet meg ut på gulvet igjen og tok av røret.

Jo, det var fra Redningsselskapet. Dette var før vi fikk høre historier om e-post-lesing, pengerot og fyllekuler, betalt av disse innsamlede midlene. Men jeg sa, som sant er, at jeg støtter ikke noe pr telefon. Fyren hadde tydeligvis en dårlig dag, for han prøvde med litt psykisk terror om kvinner og barn, ja endog menn, i havsnød som nå kom til å gå en ublid skjebne i møte siden jeg ikke ville åpne lommeboka.

- Hvis du tror du får penger av meg på den måten der, tar du feil, sa jeg, ganske så irritert.

- Ha! Du har ikke tenkt å gi penger uansett! klemte han ut av seg.
- Og neste gang du kommer i havsnød må du ikke regne med å få noen hjelp!

Man har ikke godt av å bli så provosert, det er jeg sikker på. Dessuten er ingen organisasjoner tjent med å ha slike folk til å representere seg.
Men nå klarte Redningsselskapet å påføre seg selv mye mer skade med sin ukultur enn hva en skarve frekk telemarketingfyr greide, riktignok.

Jeg sørger heretter for bruk av redningsvest selv i badekaret i tilfelle havsnød.
Bildet har jeg lånt her.

torsdag 16. juli 2009

Sursøt sang

Kampen om småkronene på gata er hard, og intet knep skal være uprøvd for å få lommebøkene til å åpne seg. Man kan for eksempel basere seg på barnearbeid. Små sjarmiser som synger dagen lang gir penger i kassen.

Det er festivaltid, og vi har fått den tvilsomme ære av å være nærmeste nabo til en liten sangfugl og hennes bestefar (slektskapet vet jeg selvsagt ingenting om, men det skulle ikke forundre meg osv...). De har ca 10 sanger på repertoaret - og de tar ikke så mye pause.

Fra å være søt sang på formiddagen nærmer det seg urovekkende sure greier utpå ettermiddagen. Følelsene vi har veksler fra gå på veggen av sammen sangen for n'te gang til stakkars lille jente som må stå slik og synge hele dagen.

Nå tøyer jeg ut øregangene og forbereder meg på en ny dag, full av sang. Men så drar de vel avsted til neste festival.
Jeg trøster meg med at jeg slipper panfløytene i det minste.

Bildet har jeg lånt fra zazzle.com.

onsdag 15. juli 2009

Sokketroll og singelliv

Systemet man har for singelsokker sier noe om hvordan man er som menneske. Jeg er et skippertaksmenneske.

Sokketrollet lever livets glade dager på vaskerommet her i huset. Det mumser i seg sokker, og en stakkar klessorterer vet ikke sin arme råd. Derfor finnes det en plastbakke oppå en hylle. Og der havner alle singelsokkene. Etterhvert bygger det seg opp et digert tårn oppå den hylla. Og når tårnet når helt opp i klessnora - da tar klessortereren seg på tak og tar opp kampen med Sokketrollet og singelsokkene.

Når det er finvær i tillegg, kan kampen foregå ute. Nå ligger det an til velfylte sokkeskuffer for alle husets beboere. Jeg er fornøyd, og Sokketrollet er fornøyd - for det ligger fortsatt sokker igjen i plastbakken.



mandag 13. juli 2009

Dagens gåte:


Hva er lite og lysegult og kan lede deg rett ut i større og mindre tabber før du vet ordet av det?

Svar: Gamle post-it-lapper.

I disse bryllupstider passer det godt med en historie fra virkeligheten. I fjor sto jeg (omsider) brud, og etter å ha fulgt divsere bryllup fra sidelinjen opp gjennom årene, mente jeg bestemt at noe skulle/måtte gå på tverke. Det hører liksom med. Ikke store greiene, men et eller annet er det bare naturlig at man glemmer. Mye å holde styr på, både for brud, brudgom og andre som mer eller mindre frivillig blir dratt inn i disse sirkusene som bryllup kan være.

Nå var ikke vi interessert i å lage sirkus. Vi har vært kjærester siden tidenes morgen, tre barn har det blitt etterhvert og fokuset på feiringen var å få en trivelig markering. Vi ville ha et bryllup som var uformelt, men likevel ga en følelse av høytid - som en ekteskapsinngåelse tross alt er. Alt dette medførte en god del planlegging. Bruden var derfor forberedt på et lite feilskjær. men det kom fra helt uventet hold.

Dagen kom. Været var bra, klærne passet, gjestene kom - og til og med brurekrona ble festet til hodet i rett tid. Litt rot i rekkene blant brudepikene var vel omtrent som forventet - slik er det når man begynner i feil rekkefølge; barn før giftermål. Snart var vi på plass på hver vår stol, og seremonien kunne begynne.

Presten snakket om felleskap og kjærlighet. Bruden var nervøs på en fin måte, litt uvant med å være hovedperson. Brudgommen hadde det nok på samme vis. Det skulle være forbønn for brudeparet, vi knelte på alterringen. Presten kikket i boka si: "Kjære Anne og Bjarne, dere er kommet hit til kirken for å inngå ekteskap." Bruden fikk et dilemma å behandle under den tunge krona. Vi heter ikke Anne og Bjarne, presten brukte feil navn! Skulle man nappe forsiktig i prestekjortelen eller skulle man gjøre gode miner til slett spill?

Siste alternativ ble valgt - og det var bra. Presten hørte selv at noe ikke stemte. Feil post-it-lapp, forrige ektepar ble forsøkt viet en gang til ...

Huff da. Morsomt for oss, men kanskje ikke fullt så morsomt for presten. Hvis han ikke hadde oppdaget det selv hadde jeg nok nektet hvis han begynte å spørre meg om jeg ville ha "Bjarne som hos deg står ..." Det kom heldigvis aldri så langt.

Der og da trodde jeg at dette kom jeg til å huske til evig tid. Men sant og si hadde jeg allerede glemt det. En kommentar i en telefonsamtale gjorde at jeg kom på historien igjen. Så kjære prest, hvis du leser dette, ikke vær for hard med deg selv.

Men jeg anbefaler deg likevel å fjerne gamle post-it-lapper. Du kan komme ut for en sartere brud neste gang. Eventuelt strengere. Ikke vet jeg hva som er verst.


torsdag 9. juli 2009

Det jeg lurer på nå

...er hva NRK får ut av de 48 ørene de ville ha av meg i lisens (i tillegg til de 1167 kronene).
Jeg må si jeg er spent.

Dessuten lurer jeg litt på hva jeg flottet meg med da jeg brukte de siste 44 ørene på strømregningen. Var det de par siste omdreiningene på vaskemaskinen kanskje?

Øreavrunding er for pyser.

tirsdag 7. juli 2009

Bacalao i sommer?

Jeg teller på de berømmelige knappene om jeg skal koste på meg en billett eller to til Donna Bacalao. Det ser unektelig fristende ut, ikke sant?

Lenge siden jeg har vært på spel nå. Lenge siden jeg har vært i Kristiansund også.
Fine byen.

mandag 6. juli 2009

Noen har vært i sola

Både bloggeier og husbond har fått nok sol på nesen i dag. Vi ligner skurkene i "Det var en gang et menneske". Nå holder vi fargen ved like med et glass vin eller to.

lørdag 4. juli 2009

Agurkblogg


Jeg tror jammen dette er i ferd med å bli en skikkelig agurkblogg. Når jeg ser på de siste innleggene mine, om ferieturer, nyinnkjøpte sko og fly som flyr forbi, innser jeg at bunnen er nådd. Nå kan det bare gå oppover.

Eller kanskje ikke. Det er jo nå den virkelige agurktiden setter inn. Så jeg fortsetter like godt i samme spor. Nå har jeg da aldri vært spesielt dypsindig heller, så forskjellen blir vel omtrent som før og etter 4 ukers bruk av rynkekrem; det er bare en selv som ser det.

I dag har jeg hatt første arbeidsdag etter 3 uker sammenhengende ferie. Det var en brå overgang. Men jeg taklet det bra. Ganske. En stakkars kunde ble grundig forvirret, stakkars. Han var ikke kjent i traktene, så han ringte for å få en liten veibeskrivelse.

"Jeg har parkert ved stadion" sier han, på en aldeles uforståelig dialekt.
I mitt hode assosierer jeg stadion til det stedet der jeg svettet noen seige runder på Cooper-testen en gang på sent åttitall. Dessuten har det inntil nylig vært mulig å parkere gratis der, så det hørtes ut som en grei plass å sette fra seg en bil, for så vidt. Litt langt unna, men.
"Ja, da ligger vi i luftlinje rett ned mot sjøen," forklarer jeg.
Mer uforståelig dialekt i røret. Så kobler hjernen min inn; det er selvsagt nye stadion han snakker om. Byens stolthet, og der foballkampene blir spilt nå for tiden. Den ligger ved sjøen, så han må lure alvorlig på hvordan han skal bevege seg i luftlinje enda nærmere flomålet.
Jeg ror meg i land (sic) og forklarer at han må vende ryggen til sjøen, og så gå mot høyre. Han dukket opp til slutt, og nevnte ikke mer om den sjøen ...

Slik er det når man innehar null, og da mener jeg null, fotballinteresse.
Mer agurknytt og navlelo:
Jeg så opptak fra Norwegian Wood på tv'n tidligere i kveld. Der var det gjenyn med gamle rockere. Blant annet gutta fra Mercury Motors. Jeg prøvde å finne en liten Youtube-snutt, men nei. Ikke kul. Var ikke de litt i samme bølgen som CC Cowboys, Raga Rockers og deLillos da? Hmm, kanskje ikke helt. Jeg kjente at masse unyttig informasjon om disse karene boblet frem. Blant annet at Jørn Christensen er gift med Marit Åslein. Hvorfor sparer hjernen min på slikt?
Kanskje det kommer til nytte en vakker dag, som det heter i visa.
Agurken har jeg lånt fra Matsiden.

fredag 3. juli 2009

Flyfille

I dag satt jeg i hagen, mutters alene for en gangs skyld. Det var ferie, sol, ro og en intens følelse av å trives.
Så med ett, i stillheten, dukket et fly opp rett foran meg. Det var så nær at jeg sikkert kunne sett piloten hvis jeg bare hadde hatt kontaktlinsene på meg. I allefall føltes det slik. For en gangs skyld var jeg ganske kjapp på avtrekkeren, så jeg tok mobilen og fikk tatt et bilde. Tenkte det kunne bli ganske stilig. Rett etterpå kom et fly til, av samme sort, like nær. Jeg knipset i vei.

Nå har jeg sett på bildet.

Ja ja, dere kan selv vurdere hvor nær det egentlig var. Vi kan si det slik at jeg holdt ikke på å få det i hodet akkurat ...

torsdag 2. juli 2009

Tullmus

Jeg har fått vann i musa. Og slikt kan man bli aldeles opprådd av. Men slik kan det gå når man kombinerer opprettholdelse av normal væskebalanse og pc-bruk med våkne barn.

Det er varmt om dagen. Jeg er ute i sola til huden bukter seg og ber om nåde. Ungene er oppe alt for lenge, og jeg får satt meg ned for meg selv alt for sent. Dermed skulle jeg prøve meg med aldri så lite nettsurfing mens de håpefulle spiste kveldsmat. Utstyrt med en glass vann (fy! første feil) logget jeg meg på. Skoene sparket jeg av meg (feil nr to) og snart var jeg på nettet.

Men så var det å sitte i ro ved bordet da. Det er umulig visstnok. I sidesynet ser jeg noen sydenfletter smyge seg under bordet. "Hva er det nå da, sett deg ned og spis!" (passe sur mor).
"Jeg ville bare gi deg en klem" kommer det sukkersøtt. Ja, da må man jo bare smelte og ta imot klemmen. Lillesøster vil da selvfølgelig også klemme i stedet for å sitte å tygge på den kjedelige brødskiva. Hun kommer fykende, snubler i skoene mine, slår ut med hendene - og velter hele vannglasset ut over skrivepult, mus og tastatur.

Så nå har jeg fått en spinnvill tullmus. Tastaturet og laptop'en ellers ser ut til å leve, enn så lenge.

*river meg i håret og minner meg selv på at vann og elektronikk ikke hører sammen*

mandag 29. juni 2009

Hils på et par pensjonister

Dette er et par trofaste slitere. De har fulgt meg i sol og regn, fra vår til høst. Bare om vinteren har de hatt fri. I hverdager og på fester har de gjort sin innsats. Og jeg har elsket dem.

De ble kjøpt i Camden, London våren 2006. Og nå er de utslitte. Jeg har vondt for å hive dem, men nå er det ingen vei utenom; de må pensjoneres. Skoene har igrunnen aldri vært spesielt gode å gå i. Her er det null demping og så bred tå at foten sklir rundt inni der. Men jeg har hatt vondere sko - og hælhøyden har vært helt utmerket.

Beslutningen om å la disse to sliterne tre over i pensjonistenes rekker har ikke vært enkel. For pensjonister må erstattes. Nå er det noe som heter naturlig avgang, men når det gjelder sko er det alltid behov for erstattere. Disse favorittskoene mine har vært nærmest for universalsko å regne. Bukse og skjørt, hverdag og fest - funker like bra uansett. Så å finne fullgode arvtagere til disse har vært en utfordring.

Men så, på ferieturen, dukket de opp. Å, så fine! Fire ganger så dyre, og mye bedre på foten. Jeg er henført. Se på disse snasne greiene! Sesongen for disse blir nok noe kortere enn for gamleskoene, åpen tå som de har.
Men det skal jeg leve med.

*sukker nyforelsket*

søndag 28. juni 2009

Ferieturen er over

men ikke ferien. Heldigvis.
Nå er jeg rosa/offwhite i huden, i mitt vokabular går det under brun. Eller det nærmeste jeg kommer.

Pytt sann. Når man kan slange seg i dette paradiset skal man ikke klage. Nå er det enda noen late feriedager igjen før striskjorta kaller.

I samme fine været, viser det seg.
Herlig :)

torsdag 11. juni 2009

Pausefisk

Egentlig så tenkte jeg å bruke en sei. Syns den symboliserer meg på et vis; hverdagslig, men god til sitt bruk.
Men denne karen er utvilsomt mye søtere.

Bildet fant jeg på denne siden.

tirsdag 9. juni 2009

Snurr film

Jeg skal festes på film i dag. En film som ikke skal vises uredigert og hakkete i egen stue - nei, dette er en film som skal ut til massene. Ikke de helt store massene, riktignok. Det blir vel mest kjentfolk. Dessuten er jeg en bitteliten statist, så jeg skal nok takle kjendisstatusen ...

Filmen har fått støtte av Norsk Filmfond og er et elevprosjekt i samarbeid med en profesjonell filmprodusent. Temaet er en stor norsk dikter. Koret skal synge Ja, vi elsker, så kan de gløggeste av dere finne ut hvilken dikter det dreier seg om.

Så mens jeg nynner altstemme, og prøver å få den stødig til kvelden, kan man jo alltids lytte til andre som har øvd inn sangen - og sikkert kastet notemappa.

fredag 5. juni 2009

Speiderleir for voksne

Jeg skal tilbringe helgen på sangerstevne. Så hvis du observerer et bustehode med denne T-skjorta på, så er det meg. Kløveren symboliserer Irland - vi synger irske sanger.
Sangerstevne er, for dem som lurer, veldig sosialt, litt langdrygt (profankonserten) og litt slitsomt. Men mest morsomt.

torsdag 4. juni 2009

Hurra for meg som fyller mitt år

Litt selvdigging må til i dag, bursdag og greier. Men det aller morsomste er at jeg har fått akkurat det jeg ønsket meg!

Nå skal jeg ta meg en burk pils og bla andektig mens hodet fylles av lure tanker (sikkert).

onsdag 3. juni 2009

Ut på tur, aldri sur

bare kvalm. Ørlite kvalm ja.

Vi har brukt pinsen til lang biltur, trivelig barnedåp og lang biltur igjen. Jeg har alltid sagt at mine barn plages ikke av bilsyke. Men nå vet jeg at det finnes unntak fra den regelen også.

Så derfor, med denne erfaringen frisk i minne, vil jeg gi følgende råd til barnefamilier som har tenkt seg på biltur i sommer:

Dette bør være lett tilgjengelig i bilen:
- Plastpose, gjerne flere. Til søppel, oppkast og annet som kan komme brått på.
- Våtservietter. Hva skulle man gjort uten dem.
- Håndkle. Våtservietter kan ikke klare store jobber.
- Klesskift. Vi snakker om topp til tå.

Ellers finnes det også reisesyketabletter å få kjøpt. Noen kan til og med kjøpe dem på egen arbeidsplass men har av optimisiske grunner valgt å ikke gjøre det. Denne noen kan muligens ombestemme seg på akkurat dette punktet ved en senere anledning.

torsdag 28. mai 2009

Akkurat det tenkte jeg

Det var den strenge buss-sjåføren. Han med det litt gamle fjeset under den litt unge hårfargen. Han som går sakte gjennom bussen og formaner hver enkelt om å feste sikkerhetsbeltet.
Jeg leste ut boken min og tenkte at slutten, det er slutten på en bok som må være det vanskeligste å skrive. Det er så ofte den ikke klarer å innfri forventningene til leseren, den føles som en litt slapp punktering av og til. Luften siver bare sakte ut, og så er det ikke mer. Slik tenkte jeg, mens jeg egentlig var ganske fornøyd med leseropplevelsen denne gangen.
Jeg tittet ut av vinduet og der så jeg lupiner. Mange lupiner. De som før var ganske eksotiske og som folk gikk på hagesenter og betalte penger for å få tak i. Nå er det så mange av dem for Veivesenet har sådd uten å tenke seg om, og nå må de begynne å fjerne dem igjen før de tar over hele floraen i veikantene. Slik kan det gå, tenkte jeg, når lure tanker ikke er så lure likevel. Og det skjer temmelig ofte, og ikke bare i Veivesenet.
Bussen humpet gjennom bygda som heter det samme som en farge, men nå har alle bygder fargen grønn og det liker jeg. Jeg lukket øynene et øyeblikk og tenkte på at jeg liker ganske godt å kjøre buss egentlig. Bare den skal langt og jeg får sitte i fred. Busskjøring er så beroligende og avslappende, jeg tenkte at nå er jeg så trøtt at jeg kunne sovnet på flekken og så lot jeg hjernen flyte fritt noen minutter uten at jeg sovnet helt.
Så skulle jeg av og trykket på knappen, og den strenge buss-sjåføren slapp meg av uten å være streng og jeg begynte å gå opp bakkene. Der fikk jeg øye på årets første blåklokke. Nå er det sommer, tenkte jeg. Nå skulle tiden gått mye saktere slik at man fikk nyte hvert et sekund, tenkte jeg og visste at jeg tenker det samme hvert år.
Lenger oppe dukket en prestekrage opp også. Det var bare en knopp, men nå er det like før man kan nappe kronblader og si elsker-elsker ikke, men det er jo ikke nødvendig, for jeg vet svaret. Og det er jeg så glad for. Det ligger dypt inni meg som noe fast, urokkelig.

Akkurat det tenkte jeg før jeg gikk inn døra og var hjemme.

onsdag 27. mai 2009

Leger til salgs for knapper og glansbilder?

Man blir påvirket av reklame, slik har det vært til alle tider, helt fra vi sto på markeder og torg og bød frem våre varer. Men så blir man herdet etterhvert, tror man. Reklamepåvirkningen er så massiv og konstant at vi ser den ikke lenger. Slik trodde i det minste jeg at det var.

Men så viser det seg at leger kan la seg påvirke av kulepennen sin. Med en reklamepenn i hånden kan legen komme til å skrive legemiddelnavnet som står trykt på pennen direkte ned på resepten. Uten å tenke seg om. I allefall hvis vi skal tro artikkelen i Dagens Medisin. Professor Per Hjortdahl uttaler at "når det gjelder de små gavene, som kulepenner eller skriveblokker, er det ofte de små dryppene som er de verste, og som sniker seg inn bakveien".

Jeg, farmasøyten, som tilbringer hele arbeidsdagen med en reklamepenn for legemidler mellom fingrene, syns det hele lukter aprilsnarr lang vei. Effekten har jeg lyst å tro følger med mannen som deler ut reklamemateriellet. For de sender gjerne med noen velvalgte ord på kjøpet, samt en artikkel med fantastiske forskningsresultater. Jeg er ikke så naiv at jeg ikke tror at legene lar seg påvirke, bevisst eller ubevisst, og at dette igjen gjør noe med forskrivningen deres.

Men at det var kulepennen - se, det ante jeg ikke.