Ein dorullnisse kan 'kje vara evig, veit du

Tjuendedags-Knut jagar jula ut, heter det. Men den karen har ikke jeg tid til å vente på, og aldri har jeg gjort det heller. Jeg syns det er koselig å pynte til jul, men det er nesten enda bedre å rydde ut igjen krimskramset. Når juletreet drysser seg over dørstokken og pappeskene med julepynt atter har funnet sin plass på kottet, da syns jeg det går mot vår og lysere tider. Og hurra for det!

Nå er jeg jo vel etablert, og tre barn har jeg også, så disse pappeskene har blitt temmelig innholdsrike etterhvert. I år var ikke all julepynten fremme, og sant og si er det vel lite trolig at enkelte ting noen gang kommer opp igjen fra silkepapir og gammel emballasje. Derfor bestemte jeg meg for å sortere ut det som skrek mest etter søppelkassen. Men hva kaster man? Julepyntesken rommer også ikke så rent lite nostalgi, og den kvitter man seg ikke med så lett.

Det ble ikke så mye kastet, når alt kom til alt. Men de to typene i rødt øverst her har nå vandret til den evige Nordpol. Du ser han til venstre skjønner at noe er i gjære, sjekk det blikket! Mens den andre idioten (som jeg forøvrig har laget selv) skjønner ikke bæra.

Det dukker også opp de reneste sjarmtroll når man sjauer som verst. Denne engelen, med verdens søteste smil og sjelmsk blikk lever videre sammen med sine venner i julepyntesken. Og jeg har på følelsen at han vil leve lykkelig alle sine dager der.
Godt nytt år!