torsdag 19. mars 2009

Grinefilmer

Akk, det begynner å bli noe år siden man lot alle hemninger fare og hulket så snørr og tårer drev i skinnsofaen i barndomshjemmet. NRK sendte serier som kunne få ungpikehjerter til å briste. Den staute Patrick Swayze slet med både borgerkrig og ulykkelig kjærlighet. Serien het Nord og Sør, og siste episode fremkalte intense gråtetokter. Godt, egentlig.


Tornefuglene var like heftig. Rachel Ward var jo bare ufattelig vakker. Ulykkelig forelsket i den flotte presten Richard Chamberlain og vice versa. Den godeste Chamberlain, som senere viste seg å være homofil. Ikke i serien, men i sladrepressen. Blir ikke samme svungen over å være alle damers svette drøm da liksom...Nu vel, for meg var han uansett gammel som alle haugene på den tiden. Så han kunne gjerne være i hvilken fil som helst for min del. Bare jeg fikk sippe litt over hans ulykkelige kjærlighet. Og det gjorde jeg. Til gangs.


Men det var ikke bare ulykkelig kjærlighet som kunne gi rødsprengte øyne og et uanstendig forbruk av tørkepapir. Helter som slet for å få endene til å møtes og var villige til å ofre nær sagt liv og helse for sin lille sønn...snufs, jeg blir rent revet med her, gjorde også susen. The Champ inneholdt alt som skulle til.


I går ble temaet grinefilmer tatt opp i ekspertrådet Syklubben. P.S. I Love You ble anbefalt for dem som ønsker en tåre i øyekroken. Selv ble jeg blank i øynene av deUSYNLIGE. Den så jeg på kino, og da legger jeg bånd på meg selv, må jeg innrømme. Ingen høylydt pussing av nesen der altså.


Egentlig er det svært lenge siden jeg har fått til den helt store floden fra tårekanalene på grunn av en film, når jeg tenker etter. Kanskje man skulle rigget seg til på sofaen under et pledd, med låst ytterdør og Kleenexboksen innen rekkevidde og puttet en DVD i spilleren en kveld. Og så virkelig latt det stå til og se hvor mye saltvann man klarer å produsere?


Har du en film å anbefale?

10 kommentarer:

  1. Boys don`t cry vil jeg anbefale på det sterkeste, den fikk en voksen mann til å grine, altså meg.

    SvarSlett
  2. "Dagboken" -Aldeles nydelig!*sukk og smelt og sånn*
    "The Bucket list" -Rørende, artig og også veldig nydelig.

    P.S I love you anbefaler jeg også. Både filmen og boka.

    SvarSlett
  3. Joakim og Solskygge: Takk for tips. Jeg har ikke sett noen av filmene dere foreslår, så her ligger det muligheter for blanke øyne ;)

    SvarSlett
  4. "Love Actually" sender jeg som anbefaling til deg. Kanskje du allerede har sett den, men selv om jeg har sett den ørten ganger så gir den meg fortsatt tårer i øynene og gode refleksjoner etterpå.

    SvarSlett
  5. nasita: Den har jeg sett, mener jeg. Men jeg har følelsen av at jeg ikke har sett hele. Den henger liksom litt i løse lufta i hukommelsen min...

    Men jeg ble ikke på gråten av den så vidt jeg husker? Avstumpet sikkert. ;)

    SvarSlett
  6. Å herregud, Nord og Sør. Jeg var 14 år og gråt høyt hele siste episode fordi jeg hadde hørt rykter om at Patrick Swayzes karakter skulle dø. Jeg var nesten skuffet når han overlevde.

    En slags morbid paralell til den stakkars mannens sykdom i dag. Hver gang jeg ser ansiktet hans på en nettavis så tenker jeg: er han ikke død ENDA? Og artikkelen handler alltid om at han påstår at ryktene om hans død er sterkt overdrevet. Kanskje han ikke kan dø? Kanskje han bare er en karakter som er dømt til å for alltid sprade rundt i sørstatsuniform med veldig luftig hår og forføre gifte og mishandlede kvinner? Det hadde vært litt fint.

    Jeg gråter av "The Way We Were" og "Closer". Filmer om hvor vanskelig kjærligheten er, selv når man gjør sitt beste.

    SvarSlett
  7. Hvis jeg føler for litt grining setter jeg bare på La vita e bella - den åpner alle tårekanaler på et blunk.

    SvarSlett
  8. Stranger: Stakkars Patrick er det bare tomta igjen av ja. Gamle helter varer ikke evig, akk ja sann.

    Takk for grinefilmtips ;)

    Fru Storlien: Den har jeg sett, og den kalte både på latter og gråt.
    Men Roberto Benigni i "Den lille djevelen", har du sett den? Da lo jeg så jeg gråt. :D

    SvarSlett
  9. Jeg fikk så lyst til å anbefale en film som renser opp i mine tårekanaler: the Bridges of Madison County - om ikke det er for sent?
    .. "small details and large emotions of once-in-a-lifetime love".
    Du skriver med snert og glimt i øyet,og minner om lekenheten livet er ment å leves med!

    SvarSlett
  10. Embla: Det er aldri for sent for en grinefilm! Din anbefaling har jeg faktisk sett, for mange år siden. Der ble det så mye snørr og tårer hos Meryl Streep at det tørket rent opp hos meg. Det ble for mye rett og slett.

    Takk for fin kommentar!

    SvarSlett