Havsnød

Få yrkesgrupper irriterer meg mer enn telefonselgere. Så har jeg da også reservert meg opp og i mente mot sorten. Og det har hjulpet ganske bra. Jeg leste en historie inne hos Frøken Makeløs om hennes samtale med en frekk telefonselger, og da rant det meg i hu den gangen jeg fikk farlig høyt adrenalin-nivå av en tilsvarende frekkas.

Det er noen år siden. Jeg var ganske så gravid med neststørstesøster, hadde bekkenplager, og var rett og slett ikke så spretten. Storesøster og mamma skulle ha en lesestund i sofaen, og vi hadde akkurat bakset oss på plass da telefonen ringte. Jeg veltet meg ut på gulvet igjen og tok av røret.

Jo, det var fra Redningsselskapet. Dette var før vi fikk høre historier om e-post-lesing, pengerot og fyllekuler, betalt av disse innsamlede midlene. Men jeg sa, som sant er, at jeg støtter ikke noe pr telefon. Fyren hadde tydeligvis en dårlig dag, for han prøvde med litt psykisk terror om kvinner og barn, ja endog menn, i havsnød som nå kom til å gå en ublid skjebne i møte siden jeg ikke ville åpne lommeboka.

- Hvis du tror du får penger av meg på den måten der, tar du feil, sa jeg, ganske så irritert.

- Ha! Du har ikke tenkt å gi penger uansett! klemte han ut av seg.

- Og neste gang du kommer i havsnød må du ikke regne med å få noen hjelp!

Man har ikke godt av å bli så provosert, det er jeg sikker på. Dessuten er ingen organisasjoner tjent med å ha slike folk til å representere seg.

Men nå klarte Redningsselskapet å påføre seg selv mye mer skade med sin ukultur enn hva en skarve frekk telemarketingfyr greide, riktignok.

Jeg sørger heretter for bruk av redningsvest selv i badekaret i tilfelle havsnød.

Bildet har jeg lånt her.

Sursøt sang

Kampen om småkronene på gata er hard, og intet knep skal være uprøvd for å få lommebøkene til å åpne seg. Man kan for eksempel basere seg på barnearbeid. Små sjarmiser som synger dagen lang gir penger i kassen.

Det er festivaltid, og vi har fått den tvilsomme ære av å være nærmeste nabo til en liten sangfugl og hennes bestefar (slektskapet vet jeg selvsagt ingenting om, men det skulle ikke forundre meg osv...). De har ca 10 sanger på repertoaret - og de tar ikke så mye pause.

Fra å være søt sang på formiddagen nærmer det seg urovekkende sure greier utpå ettermiddagen. Følelsene vi har veksler fra gå på veggen av sammen sangen for n'te gang til stakkars lille jente som må stå slik og synge hele dagen.

Nå tøyer jeg ut øregangene og forbereder meg på en ny dag, full av sang. Men så drar de vel avsted til neste festival.
Jeg trøster meg med at jeg slipper panfløytene i det minste.

Bildet har jeg lånt fra zazzle.com.

Sokketroll og singelliv

Systemet man har for singelsokker sier noe om hvordan man er som menneske. Jeg er et skippertaksmenneske.

Sokketrollet lever livets glade dager på vaskerommet her i huset. Det mumser i seg sokker, og en stakkar klessorterer vet ikke sin arme råd. Derfor finnes det en plastbakke oppå en hylle. Og der havner alle singelsokkene. Etterhvert bygger det seg opp et digert tårn oppå den hylla. Og når tårnet når helt opp i klessnora - da tar klessortereren seg på tak og tar opp kampen med Sokketrollet og singelsokkene.

Når det er finvær i tillegg, kan kampen foregå ute. Nå ligger det an til velfylte sokkeskuffer for alle husets beboere. Jeg er fornøyd, og Sokketrollet er fornøyd - for det ligger fortsatt sokker igjen i plastbakken.

Dagens gåte:

Hva er lite og lysegult og kan lede deg rett ut i større og mindre tabber før du vet ordet av det?

Svar: Gamle post-it-lapper.

I disse bryllupstider passer det godt med en historie fra virkeligheten. I fjor sto jeg (omsider) brud, og etter å ha fulgt divsere bryllup fra sidelinjen opp gjennom årene, mente jeg bestemt at noe skulle/måtte gå på tverke. Det hører liksom med. Ikke store greiene, men et eller annet er det bare naturlig at man glemmer. Mye å holde styr på, både for brud, brudgom og andre som mer eller mindre frivillig blir dratt inn i disse sirkusene som bryllup kan være.

Nå var ikke vi interessert i å lage sirkus. Vi har vært kjærester siden tidenes morgen, tre barn har det blitt etterhvert og fokuset på feiringen var å få en trivelig markering. Vi ville ha et bryllup som var uformelt, men likevel ga en følelse av høytid - som en ekteskapsinngåelse tross alt er. Alt dette medførte en god del planlegging. Bruden var derfor forberedt på et lite feilskjær. men det kom fra helt uventet hold.

Dagen kom. Været var bra, klærne passet, gjestene kom - og til og med brurekrona ble festet til hodet i rett tid. Litt rot i rekkene blant brudepikene var vel omtrent som forventet - slik er det når man begynner i feil rekkefølge; barn før giftermål. Snart var vi på plass på hver vår stol, og seremonien kunne begynne.

Presten snakket om felleskap og kjærlighet. Bruden var nervøs på en fin måte, litt uvant med å være hovedperson. Brudgommen hadde det nok på samme vis. Det skulle være forbønn for brudeparet, vi knelte på alterringen. Presten kikket i boka si: "Kjære Anne og Bjarne, dere er kommet hit til kirken for å inngå ekteskap." Bruden fikk et dilemma å behandle under den tunge krona. Vi heter ikke Anne og Bjarne, presten brukte feil navn! Skulle man nappe forsiktig i prestekjortelen eller skulle man gjøre gode miner til slett spill?

Siste alternativ ble valgt - og det var bra. Presten hørte selv at noe ikke stemte. Feil post-it-lapp, forrige ektepar ble forsøkt viet en gang til ...

Huff da. Morsomt for oss, men kanskje ikke fullt så morsomt for presten. Hvis han ikke hadde oppdaget det selv hadde jeg nok nektet hvis han begynte å spørre meg om jeg ville ha "Bjarne som hos deg står ..." Det kom heldigvis aldri så langt.

Der og da trodde jeg at dette kom jeg til å huske til evig tid. Men sant og si hadde jeg allerede glemt det. En kommentar i en telefonsamtale gjorde at jeg kom på historien igjen. Så kjære prest, hvis du leser dette, ikke vær for hard med deg selv.

Men jeg anbefaler deg likevel å fjerne gamle post-it-lapper. Du kan komme ut for en sartere brud neste gang. Eventuelt strengere. Ikke vet jeg hva som er verst.

Det jeg lurer på nå

...er hva NRK får ut av de 48 ørene de ville ha av meg i lisens (i tillegg til de 1167 kronene).

Jeg må si jeg er spent.

Dessuten lurer jeg litt på hva jeg flottet meg med da jeg brukte de siste 44 ørene på strømregningen. Var det de par siste omdreiningene på vaskemaskinen kanskje?

Øreavrunding er for pyser.

Bacalao i sommer?

Jeg teller på de berømmelige knappene om jeg skal koste på meg en billett eller to til Donna Bacalao. Det ser unektelig fristende ut, ikke sant?

Lenge siden jeg har vært på spel nå. Lenge siden jeg har vært i Kristiansund også.
Fine byen.

Noen har vært i sola

Både bloggeier og husbond har fått nok sol på nesen i dag. Vi ligner skurkene i "Det var en gang et menneske". Nå holder vi fargen ved like med et glass vin eller to.