mandag 27. juli 2009

Saft suse

Hva har brente brødskorper og saft med mugg på til felles? Begge deler ble konsumert i store mengder i barndommen i den tro at det ikke bare var greit med diverse kosmetiske mangler, i tillegg var det både sunt og bra. Brente skorper får man vakker sangstemme av. Det er jo noe alle vet. Og litt mugg i toppen av saftflaska eller på syltetøyet? Kjempegreier, nesten som penicillin det der. Holder deg frisk og rask.

Bærsesongen er i full gang, og det saftes og syltes over det ganske land. Enkelte husholdninger kjøper sukker i slike kvanta at kjøpmannen blir mistenksom. Innkjøp av gjær og erter bør derfor ikke gjøres samtidig, da man fort kan risikere at saftingen og syltingen ender som politisak. Men hos de fleste tar det vel ikke helt av. Men litt hjemmelaget av bær er kjekt å ha i fryseren.

Og her er vi ved sakens kjerne; fryseren. I barndommen ble ikke saft satt i fryseren. Far måtte ta i bruk den delen av bekjentskapskretsen som var tørst på visse typer drikke slik at mor fikk nok tilgang på egnede glassflasker. All den tid hans eget konsum av denslags ikke ga store utbyttet i antall glassflasker. Heldigvis, får jeg vel si i ettertid. Disse glassflaskene ble behørig vasket og kork ble innkjøpt. Så var det saftkoking i en stor kjele med et morsomt plastrør på. Flaskene ble fylt med saft, og plassert i kjelleren. Utpå senhøsten begynte det å leve i disse flaskene. En fin, grønn rose med mugg hadde tatt bolig øverst i flaskehalsen. Som altså var bare å fjerne. For saften var gullende god den!

Nå vet jeg at slik er det slettes ikke. Mugg skiller ut toksiner (giftstoffer) som ikke er bra for noe som helst. Mat med mugg på bør derfor kastes. Dette har også mine foreldre tatt konsekvensen av, og forsyner meg nå med frossen saft, uten mugg (ja, jeg slipper fortsatt å safte selv, bortskjemt sikkert). Når det gjelder brente skorper, har jeg nå lært at disse inneholder akrylamid og andre kreftfremkallende stoffer - slik som annen brent mat. Men hvis man ikke brenner brødet hver gang, bør inntak av slikt gå bra. Hva sangstemmen angår er den bra nok til altrekka i sangkoret her i bygda, samt en trall innenfor husets fire vegger. Hvordan den hadde vært uten brente skorper er ikke godt å si.

Dette innlegget er ment som en hyllest til dem som fortsatt er flinke til å høste av naturen. Selv har jeg overlatt det meste av jobben til Nora og Røra. Keep up the good work, som det heter på nynorsk. Og frys det ned.



Bildet er lånt fra matoppskrift.no


fredag 24. juli 2009

Fæle fyrer på farlig ferd


I dag, på vei til jobb, møtte jeg to karer som bedrev noe til ekstremsport. Livet hang i en tynn, slimete tråd, vil jeg påstå. Og om den tråden røk, er jeg ikke sikker på.

Det regnet i dag tidlig. Fuktig i været altså. Jeg kom i fint driv forbi campingplassen da jeg får øye på noe som ligger i veibanen. Hva i all verden er det? Når jeg kommer nærmere ser jeg at det er to frosker, temmelig store sådanne, om sleper seg sakte over veien.

Uæææ. Jeg sikter som best jeg kan, og prøver å unngå å kjøre på dem. Og det er ikke barmhjertighet som driver meg. Nei, det er ren egoisme. Jeg vil ikke ha klistra froskelår utover bil og dekk. Jeg suser over - og tror jeg klarte å unngå dem. Det som forundrer meg er hvor ekkelt jeg syns det var. De ble liksom så tydelige der ute på asfalten. Jeg har aldri vært særlig begeistret for frosker, men at jeg skulle bli så fobisk inni en bil?! *grøsser nedover ryggen*

Man må være rimelig nøden på prins før man gir seg i kast med å kysse frosker. Blæ!

På vei hjem satt jeg og lurte på om karene var most til to våte flekker i løpet av dagen. Resultatet av de funderingene var at en spurv måtte bøte med livet. Tror du ikke den lille idioten satte seg til midt i veibanen og bare satt der? Og så han som har vinger og alt. Min lille vri på rattet førte bare til at jeg traff han ekstra godt, tror jeg. Ja ja, nå er det spurvegravøl antagelig. På froskestedet lå det bare en dott i veien. Om det var en gressdott eller en froskedott vet jeg ikke. Kanskje er det froskegravøl også.

Så nå har jeg tatt livet av et ekorn og en spurv, samt en mengde insekt, så langt i min sjåførkarriere. Dessuten har jeg bulket en støtfanger og en bakdør. Dyreriket var uflaks, metallet var ren og skjær idioti. Men etter 16 år på veiene (er det virkelig så lenge?) er ikke det så verst tross alt.
Bildet har jeg lånt fra The Frog Store.

torsdag 23. juli 2009

I dag skjedde det som ikke skal skje


jeg stakk meg på en brukt sprøytespiss. Det var ikke spesielt hyggelig. Jeg har bestemt meg for at det ikke er noen fare, så da får vi bare håpe jeg har rett.

Brukte sprøyter er risikoavfall, og også ansett som smittefarlig avfall. Så derfor, kjære alle dere som bruker sprøyter; kast de brukte spissene i gule kanylebøtter og lever dem til destruksjon. Ikke legg dem løst i en pose slik som jeg opplevde i dag. Kanskje trodde vedkommende at hetten satt forsvarlig på spissen. Men den gjorde ikke det. Mest sannsynlig har ikke denne personen noen smittsom sykdom (som h*n vet om), men det vet vi ingenting om vi som stikker oss.

Dette var dagens hjertesukk fra Synline. Fortsatt blek, men fattet.
Sprøyten har jeg lånt fra Braun. Den skal destrueres forsvarlig etterpå ...

onsdag 22. juli 2009

Det året det var så bratt

hørte jeg mye på denne



Jeg skal ikke si at det hjalp, men det ble ikke verre heller.

mandag 20. juli 2009

Fingrene ut av munnen!

I disse lettere nervøse influensatider der man kan lese om smittefarlige pengesedler og det som verre er, passer det å tre inn på banen som en slags helsevesenets svar på Margrethe Munthe. Det virker som om folk har glemt de mest elementære ting som sorterer under god gammeldags sunn fornuft. Så her kommer et godt råd, og det aldeles gratis:
Ikke putt fingrene i munnen!

Ja men, jeg putter da ikke fingrene i munnen, tenker du sikkert. Ikke? Kanskje har du en lebepomade i en liten krukke der du bruker fingertuppen for å stryke den på leppene. Kanskje drar du litt i tyggisen. Kanskje tar du deg i ansiktet når du er litt nervøs. Kanskje biter du i neglen når du tenker på noe. Kanskje tar du bort litt ketchup i munnviken med fingertuppen. Slikker søtt kliss av fingrene etter at du har spist solskinnsbollen du kjøpte i forbifarten på 7-Eleven.

Smitteveien hånd-munn er lett å gjøre noe med bare man er bevisst det. Det er ikke bare influensa som smitter på det viset! Fingrene våre er redskaper som vi bruker hele dagen. Ofte på arealer der andre mennesker har vært før oss. Pengesedler er nå en ting. Hva med telefonen eller tastaturet på pc'en? Er det bare du som har vært borti det? Hva med gelenderet ned trappen?

Skal man på død og liv ha fingrene inni munnen må de være nyvasket. Og hvis man er på et sted der man ikke får vasket seg, finnes det gode alternativer. Antibac og GX er hånddesinfeksjonsmidler du får kjøpt på apoteket. Kjekke å ha i veska.

Så hvis alle i tillegg sørger for å nyse og hoste i albuen eller i et lommetørkle, og ikke inn i hånden, for deretter å håndhilse på hele slekta som kommer på feriebesøk - skulle mye være gjort. Ha en fortsatt smittefri sommer!

Bildet er lånt fra forskning.no

fredag 17. juli 2009

Havsnød

Få yrkesgrupper irriterer meg mer enn telefonselgere. Så har jeg da også reservert meg opp og i mente mot sorten. Og det har hjulpet ganske bra. Jeg leste en historie inne hos Frøken Makeløs om hennes samtale med en frekk telefonselger, og da rant det meg i hu den gangen jeg fikk farlig høyt adrenalin-nivå av en tilsvarende frekkas.

Det er noen år siden. Jeg var ganske så gravid med neststørstesøster, hadde bekkenplager, og var rett og slett ikke så spretten. Storesøster og mamma skulle ha en lesestund i sofaen, og vi hadde akkurat bakset oss på plass da telefonen ringte. Jeg veltet meg ut på gulvet igjen og tok av røret.

Jo, det var fra Redningsselskapet. Dette var før vi fikk høre historier om e-post-lesing, pengerot og fyllekuler, betalt av disse innsamlede midlene. Men jeg sa, som sant er, at jeg støtter ikke noe pr telefon. Fyren hadde tydeligvis en dårlig dag, for han prøvde med litt psykisk terror om kvinner og barn, ja endog menn, i havsnød som nå kom til å gå en ublid skjebne i møte siden jeg ikke ville åpne lommeboka.

- Hvis du tror du får penger av meg på den måten der, tar du feil, sa jeg, ganske så irritert.

- Ha! Du har ikke tenkt å gi penger uansett! klemte han ut av seg.
- Og neste gang du kommer i havsnød må du ikke regne med å få noen hjelp!

Man har ikke godt av å bli så provosert, det er jeg sikker på. Dessuten er ingen organisasjoner tjent med å ha slike folk til å representere seg.
Men nå klarte Redningsselskapet å påføre seg selv mye mer skade med sin ukultur enn hva en skarve frekk telemarketingfyr greide, riktignok.

Jeg sørger heretter for bruk av redningsvest selv i badekaret i tilfelle havsnød.
Bildet har jeg lånt her.

torsdag 16. juli 2009

Sursøt sang

Kampen om småkronene på gata er hard, og intet knep skal være uprøvd for å få lommebøkene til å åpne seg. Man kan for eksempel basere seg på barnearbeid. Små sjarmiser som synger dagen lang gir penger i kassen.

Det er festivaltid, og vi har fått den tvilsomme ære av å være nærmeste nabo til en liten sangfugl og hennes bestefar (slektskapet vet jeg selvsagt ingenting om, men det skulle ikke forundre meg osv...). De har ca 10 sanger på repertoaret - og de tar ikke så mye pause.

Fra å være søt sang på formiddagen nærmer det seg urovekkende sure greier utpå ettermiddagen. Følelsene vi har veksler fra gå på veggen av sammen sangen for n'te gang til stakkars lille jente som må stå slik og synge hele dagen.

Nå tøyer jeg ut øregangene og forbereder meg på en ny dag, full av sang. Men så drar de vel avsted til neste festival.
Jeg trøster meg med at jeg slipper panfløytene i det minste.

Bildet har jeg lånt fra zazzle.com.

onsdag 15. juli 2009

Sokketroll og singelliv

Systemet man har for singelsokker sier noe om hvordan man er som menneske. Jeg er et skippertaksmenneske.

Sokketrollet lever livets glade dager på vaskerommet her i huset. Det mumser i seg sokker, og en stakkar klessorterer vet ikke sin arme råd. Derfor finnes det en plastbakke oppå en hylle. Og der havner alle singelsokkene. Etterhvert bygger det seg opp et digert tårn oppå den hylla. Og når tårnet når helt opp i klessnora - da tar klessortereren seg på tak og tar opp kampen med Sokketrollet og singelsokkene.

Når det er finvær i tillegg, kan kampen foregå ute. Nå ligger det an til velfylte sokkeskuffer for alle husets beboere. Jeg er fornøyd, og Sokketrollet er fornøyd - for det ligger fortsatt sokker igjen i plastbakken.



mandag 13. juli 2009

Dagens gåte:


Hva er lite og lysegult og kan lede deg rett ut i større og mindre tabber før du vet ordet av det?

Svar: Gamle post-it-lapper.

I disse bryllupstider passer det godt med en historie fra virkeligheten. I fjor sto jeg (omsider) brud, og etter å ha fulgt divsere bryllup fra sidelinjen opp gjennom årene, mente jeg bestemt at noe skulle/måtte gå på tverke. Det hører liksom med. Ikke store greiene, men et eller annet er det bare naturlig at man glemmer. Mye å holde styr på, både for brud, brudgom og andre som mer eller mindre frivillig blir dratt inn i disse sirkusene som bryllup kan være.

Nå var ikke vi interessert i å lage sirkus. Vi har vært kjærester siden tidenes morgen, tre barn har det blitt etterhvert og fokuset på feiringen var å få en trivelig markering. Vi ville ha et bryllup som var uformelt, men likevel ga en følelse av høytid - som en ekteskapsinngåelse tross alt er. Alt dette medførte en god del planlegging. Bruden var derfor forberedt på et lite feilskjær. men det kom fra helt uventet hold.

Dagen kom. Været var bra, klærne passet, gjestene kom - og til og med brurekrona ble festet til hodet i rett tid. Litt rot i rekkene blant brudepikene var vel omtrent som forventet - slik er det når man begynner i feil rekkefølge; barn før giftermål. Snart var vi på plass på hver vår stol, og seremonien kunne begynne.

Presten snakket om felleskap og kjærlighet. Bruden var nervøs på en fin måte, litt uvant med å være hovedperson. Brudgommen hadde det nok på samme vis. Det skulle være forbønn for brudeparet, vi knelte på alterringen. Presten kikket i boka si: "Kjære Anne og Bjarne, dere er kommet hit til kirken for å inngå ekteskap." Bruden fikk et dilemma å behandle under den tunge krona. Vi heter ikke Anne og Bjarne, presten brukte feil navn! Skulle man nappe forsiktig i prestekjortelen eller skulle man gjøre gode miner til slett spill?

Siste alternativ ble valgt - og det var bra. Presten hørte selv at noe ikke stemte. Feil post-it-lapp, forrige ektepar ble forsøkt viet en gang til ...

Huff da. Morsomt for oss, men kanskje ikke fullt så morsomt for presten. Hvis han ikke hadde oppdaget det selv hadde jeg nok nektet hvis han begynte å spørre meg om jeg ville ha "Bjarne som hos deg står ..." Det kom heldigvis aldri så langt.

Der og da trodde jeg at dette kom jeg til å huske til evig tid. Men sant og si hadde jeg allerede glemt det. En kommentar i en telefonsamtale gjorde at jeg kom på historien igjen. Så kjære prest, hvis du leser dette, ikke vær for hard med deg selv.

Men jeg anbefaler deg likevel å fjerne gamle post-it-lapper. Du kan komme ut for en sartere brud neste gang. Eventuelt strengere. Ikke vet jeg hva som er verst.


torsdag 9. juli 2009

Det jeg lurer på nå

...er hva NRK får ut av de 48 ørene de ville ha av meg i lisens (i tillegg til de 1167 kronene).
Jeg må si jeg er spent.

Dessuten lurer jeg litt på hva jeg flottet meg med da jeg brukte de siste 44 ørene på strømregningen. Var det de par siste omdreiningene på vaskemaskinen kanskje?

Øreavrunding er for pyser.

tirsdag 7. juli 2009

Bacalao i sommer?

Jeg teller på de berømmelige knappene om jeg skal koste på meg en billett eller to til Donna Bacalao. Det ser unektelig fristende ut, ikke sant?

Lenge siden jeg har vært på spel nå. Lenge siden jeg har vært i Kristiansund også.
Fine byen.

mandag 6. juli 2009

Noen har vært i sola

Både bloggeier og husbond har fått nok sol på nesen i dag. Vi ligner skurkene i "Det var en gang et menneske". Nå holder vi fargen ved like med et glass vin eller to.

lørdag 4. juli 2009

Agurkblogg


Jeg tror jammen dette er i ferd med å bli en skikkelig agurkblogg. Når jeg ser på de siste innleggene mine, om ferieturer, nyinnkjøpte sko og fly som flyr forbi, innser jeg at bunnen er nådd. Nå kan det bare gå oppover.

Eller kanskje ikke. Det er jo nå den virkelige agurktiden setter inn. Så jeg fortsetter like godt i samme spor. Nå har jeg da aldri vært spesielt dypsindig heller, så forskjellen blir vel omtrent som før og etter 4 ukers bruk av rynkekrem; det er bare en selv som ser det.

I dag har jeg hatt første arbeidsdag etter 3 uker sammenhengende ferie. Det var en brå overgang. Men jeg taklet det bra. Ganske. En stakkars kunde ble grundig forvirret, stakkars. Han var ikke kjent i traktene, så han ringte for å få en liten veibeskrivelse.

"Jeg har parkert ved stadion" sier han, på en aldeles uforståelig dialekt.
I mitt hode assosierer jeg stadion til det stedet der jeg svettet noen seige runder på Cooper-testen en gang på sent åttitall. Dessuten har det inntil nylig vært mulig å parkere gratis der, så det hørtes ut som en grei plass å sette fra seg en bil, for så vidt. Litt langt unna, men.
"Ja, da ligger vi i luftlinje rett ned mot sjøen," forklarer jeg.
Mer uforståelig dialekt i røret. Så kobler hjernen min inn; det er selvsagt nye stadion han snakker om. Byens stolthet, og der foballkampene blir spilt nå for tiden. Den ligger ved sjøen, så han må lure alvorlig på hvordan han skal bevege seg i luftlinje enda nærmere flomålet.
Jeg ror meg i land (sic) og forklarer at han må vende ryggen til sjøen, og så gå mot høyre. Han dukket opp til slutt, og nevnte ikke mer om den sjøen ...

Slik er det når man innehar null, og da mener jeg null, fotballinteresse.
Mer agurknytt og navlelo:
Jeg så opptak fra Norwegian Wood på tv'n tidligere i kveld. Der var det gjenyn med gamle rockere. Blant annet gutta fra Mercury Motors. Jeg prøvde å finne en liten Youtube-snutt, men nei. Ikke kul. Var ikke de litt i samme bølgen som CC Cowboys, Raga Rockers og deLillos da? Hmm, kanskje ikke helt. Jeg kjente at masse unyttig informasjon om disse karene boblet frem. Blant annet at Jørn Christensen er gift med Marit Åslein. Hvorfor sparer hjernen min på slikt?
Kanskje det kommer til nytte en vakker dag, som det heter i visa.
Agurken har jeg lånt fra Matsiden.

fredag 3. juli 2009

Flyfille

I dag satt jeg i hagen, mutters alene for en gangs skyld. Det var ferie, sol, ro og en intens følelse av å trives.
Så med ett, i stillheten, dukket et fly opp rett foran meg. Det var så nær at jeg sikkert kunne sett piloten hvis jeg bare hadde hatt kontaktlinsene på meg. I allefall føltes det slik. For en gangs skyld var jeg ganske kjapp på avtrekkeren, så jeg tok mobilen og fikk tatt et bilde. Tenkte det kunne bli ganske stilig. Rett etterpå kom et fly til, av samme sort, like nær. Jeg knipset i vei.

Nå har jeg sett på bildet.

Ja ja, dere kan selv vurdere hvor nær det egentlig var. Vi kan si det slik at jeg holdt ikke på å få det i hodet akkurat ...

torsdag 2. juli 2009

Tullmus

Jeg har fått vann i musa. Og slikt kan man bli aldeles opprådd av. Men slik kan det gå når man kombinerer opprettholdelse av normal væskebalanse og pc-bruk med våkne barn.

Det er varmt om dagen. Jeg er ute i sola til huden bukter seg og ber om nåde. Ungene er oppe alt for lenge, og jeg får satt meg ned for meg selv alt for sent. Dermed skulle jeg prøve meg med aldri så lite nettsurfing mens de håpefulle spiste kveldsmat. Utstyrt med en glass vann (fy! første feil) logget jeg meg på. Skoene sparket jeg av meg (feil nr to) og snart var jeg på nettet.

Men så var det å sitte i ro ved bordet da. Det er umulig visstnok. I sidesynet ser jeg noen sydenfletter smyge seg under bordet. "Hva er det nå da, sett deg ned og spis!" (passe sur mor).
"Jeg ville bare gi deg en klem" kommer det sukkersøtt. Ja, da må man jo bare smelte og ta imot klemmen. Lillesøster vil da selvfølgelig også klemme i stedet for å sitte å tygge på den kjedelige brødskiva. Hun kommer fykende, snubler i skoene mine, slår ut med hendene - og velter hele vannglasset ut over skrivepult, mus og tastatur.

Så nå har jeg fått en spinnvill tullmus. Tastaturet og laptop'en ellers ser ut til å leve, enn så lenge.

*river meg i håret og minner meg selv på at vann og elektronikk ikke hører sammen*