Vår

Noen kan det der med å lage vårsanger. Nå er det småsko og solbriller som gjelder.

Hyggelig gjensyn med studentband nr 1 der her. Men jeg ble utrolig distrahert av den ene kordama. For det er da vitterligen den der sexguruen fra ukeblad, aviser og Dorthe Skappels *slange-seg-i-sofaen-mens-man-slarver-om-kjendiser-program" vi ser vrikkende i bakgrunnen der? Hun med det vanskelige navnet, Spiznøgle eller noe sånt. Der er da det?

For en kombinasjon. Det er omtrent som om Guffen skulle hyre inn Magica fra Tryll som kordame . Hvis han hadde hatt et band. Men det har han jo ikke, så vidt meg bekjent.

Vi får nøye oss med Lars Lillo og Spiznøgla da.

Ferdaminne

Jeg har ikke vært på samme ferd som Aasmund O. Vinje. Langt ifra. Jeg har vært tre dager i Oslo, bare. To av dem på Diabetesforum. De nye nasjonale faglige retningslinjene for forebygging, behandling og diagnostikk av diabetes var veldig interessant stoff, men likevel ikke noe jeg vil si mer om her. Nei, jeg vil heller dele noen av de mer kulturelle ferdaminnene med dere.

Første dag i oppholdet inntok jeg lunsjen min på Litteraturhuset. Jeg fikk til og med ta en titt opp på Skriveloftet. Nikke til en lys levende forfatter og greier. Ikke det at jeg aner hva han heter eller hva han har skrevet, men hardnakkede rykter vil ha det til at han er utgitt. Så da så.

Om kvelden tvang jeg min kjære bror med på grinefilm på kino. Vi så Bienes hemmelige liv, basert på boken med samme navn, skrevet av Sue Monk Kidd. Boken hadde jeg ikke lest, heldigvis vil jeg nesten si, for filmen trykte på de rette grineknappene hos meg. "Hadde i vore hæme skulle i ha bælja" som en venninne av meg sa etter at vi hadde sett spelet Fru Guri av Edøy en gang for mange mange år siden. Siden jeg ikke var hjemme, men derimot i en kinosal, behersket jeg meg sånn nogenlunde og gråt mest innvendig. Lettrørte tosken.

Dag to ble bokkafé på Norli dagens kulturarrangement. Caterina Cattaneo presenterte antologien Ord for Ord som hun har vært redaktør for. Antologien er norske forfatteres gave til foreldreløse barn i Sør-Afrika, og er en samling rørende og inspirerende fortellinger som selges til inntekt for biblioteksbygging i Zululand (omtale fra Norli). Organisasjonen som får pengene er Zulufadder, der Mari Maurstad er en av drivkreftene bak.

Flere forfattere som hadde bidratt var der. Det samme var Mari Maurstad. Vi fikk opplesning av egne tekster av Brit Bildøen, Ingvild Rishøi, Tom Egeland, og sist men ikke minst, Torgrim Eggen. Boken ble selvsagt kjøpt, og så langt i lesingen lover den bra. For en gammel Forfatterblogg-blogger som meg, var det også ekstra morsomt å hilse på My og Cipp blant tilhørerne. My har forøvrig skrevet et flott referat fra samme bokkafé.

Dag tre begrenset kulturbiten seg til opplesing fra boken Livet med diabetes i ord og bilder fra scenen i Folkets Hus. Sterke dikt og tekster fra et liv med store utfordringer. Ble blank i øynene av dem også jeg.

Så var det hjem igjen.

Jeg er enig med meg selv om at det var en fin tur.

Geskjeftige kvinnfolk

I dag vil jeg slå et slag for geskjeftige kvinnfolk. Vi har alle møtt dem, med røde roser i kinnene og et kroppsspråk som oser handlekraft. I mitt hode har disse damene gjerne en kroppsmasseindeks litt over det som er ønskelig, sett fra et helsefaglig perspektiv. Tendenser til hetetokter og lett forhøyet blodtrykk, kanskje. Men det er i mitt hode. Geskjeftige kvinnfolk finnes i alle størrelser og aldre.

Men hva vil det si å være geskjeftig? I følge Bokmålsordboka er man da ivrig opptatt, travel, utidig. Ikke udelt positive egenskaper der, altså. Per Egil Hegge definerer adjektivet som masete, innpåsliten, overdrevent aktiv. Fortsatt ikke noe å trakte etter egentlig. Hvorfor vil jeg da slå et slag for dem? Jo, de får ting gjort. De sitter ikke og snakker i det vide og brede om alt de skulle gjort. De bare gjør det.

De baker kaker og støvsuger. Organiserer og reparerer. Ber tolv sultne familiemedlemmer til middag en vanlig hverdag. Lager alt fra grunnen, dekker på og vasker opp. Mener mye og mangt om svigerbarn og barnebarn - ganske mange andre også, og er slettes ikke redd for å si det. Foreningsliv og hverdagsliv. Ingen oppgave for liten, ingen for stor. Ermene er permanent oppbrettet. Dugnad er deilig, og trappevask er ukens høydepunkt. Alle mennesker er interessante, damene spør og graver. På en intervjuene måte. Alle opplysninger kan brukes. Igjen; intet for lite, intet for stort. "Sier du det? Bruker du Melange til sausejevning?"
Hvem er så disse damene?

Fru Pigalopp er den sympatiske varianten. Snill som dagen er lang. Smilehull i albuene og hjerterom i fleng. Klarer ut med alt og selvstendig til tusen.

Hyacinth er en smule klam, kanskje. Redd for fasaden, men også hun har et stort hjerte for de fleste. Særlig sønnen, Sheridan. Regner med at han har vokst opp med tellekanter i undertøyskuffen.

Vår kjære landsmoder Gro er jo, som navnet sier, mor for hele landet. Hun oppdrar, refser og veileder. Og vi vet at det er godt ment. Hun har omsorg for oss. Og skattepengene våre (nja, kanskje hun har en og annen stripe i lakken akkurat på det punktet, men siden hun ikke tar noe særlig selvkritikk, så skal ikke jeg være den som kritiserer ...).

På dialekt har vi noen flotte ord for disse damene; koftibrok, storfemti, ei vesja ei.

Veldig beskrivende.

Som jeg var inne på tidligere, er ikke etiketten "geskjeftig kvinnfolk" udelt positiv. Masete og ufin, kombinert med lite fintfølelse kan være en prøvelse for de fleste. Likevel skal dette være et innlegg til damenes pris. For nå skulle jeg gjerne hatt et geskjeftig kvinnfolk til å ordnet litt opp i huset. Uken som kommer blir mildt sagt travel, og jeg har en følelse av at et geskjeftig kvinnfolk kunne lettet situsjonen.

Som betaling kunne hun fått spørre meg om nær sagt hva som helst. Hun skulle til og med fått vite hva jeg lager sausejevning av.

Det er BBC som har rettighetene til Hyacinth og serien Keeping Up Appearances.

Vivian Zahl Olsen er kunstneren bak Fru Pigalopp, bildet har jeg lånt fra Artema.

Bildet av Gro er det Harry Wad som har tatt, det lånte jeg fra Wikipedia-artikkelen om henne.

Dette blogginnlegget er resirkulert fra min gamle blogg.

Puppestell

Jeg inviterer til møte, og må dermed friske opp både gammel og litt nyere kunnskap. Det er pupper det skal dreie seg om. Blant annet. Puppebruk slik naturen tenkte pupper skulle brukes (vil jeg anta, hvis naturen tenker i det hele tatt - jeg tror ikke jeg vil trekke Gud inn i dette, selv om mange helt sikkert krediterer ham for denne strålende idéen). Det dreier seg altså ikke om oppfylling av utringninger og opphisselse av manneben. Det gjelder noe så enkelt, og noe så vanskelig, som amming.

Først av alt må jeg øve meg på å si brystknoppen i stedet for brystvorten. For brystvorter er særdeles umoderne. Vorter sitter på nesene til fæle hekser og ikke på brystene til nybakte mødre.

Det er denne knoppen som kan bli så helsik... sår. Jeg leser og tenker tilbake. Til ammestunder som startet med en smerte som røsket helt opp i lillehjernen før det roet seg og noe som lignet kos kunne starte. Og jeg var en av de heldige. For jeg var sår bare noen dager. Til panserpuppene var herdet og man kunne røre i grytene samtidig som man ammet - som den naturligste ting i verden. Hvilket er meningen amming skal være (om enn ikke nødvendigvis i kombinasjon med matlaging).

Naturlig er det nok, men det trenger likevel ikke å være sånn at man kan det før man har øvd seg litt. Uvant både for mor og barn det der. Selv om mitt råd til vordene førstegangsmødre ofte er ikke lytt til alle "gode råd", vil jeg komme med disse rådene for å forebygge/lindre såre brystknopper:

• Finn en god stilling, amming skal ikke gjøre vondt.


• Pass på at barnet gaper høyt før du "hekter" det på.


• Hvis du kjenner at taket er feil, løsne vakumet med en finger i munnviken til barnet og prøv deretter på nytt. Ja da, han skriker - men han står det over.


• Ikke ta direkte på brystknoppen, bakterier skal ikke slippes løs på åpne sår.


• La brystknoppen lufttørke etter amming. Det kan dog være en idé å slenge på seg noen filler hvis det ringer på døra.


• Ikke riv av ammeinnlegget så sårskorper og hudfiller driver. Den frasen med vondt skal vondt fordrive er bare tull. Løsne forsiktig.
  
• Nybakte bestemødre og stolte fedre kan kalles inn fra fjæra der de løfter hver en tangklase på jakt etter albueskjell. Ikke bruk disse skjellene. De kan i verste fall gi både allergiske reaksjoner og soppinfeksjon. Kjøp heller skjold/melkeoppfangere i plast. Disse kan kokes og lar brystknoppen strutte fritt under bh'en.
  
• Ikke bruk ammeskjold i silikon under ammingen hvis det ikke er absolutt nødvendig. De hindrer skikkelig tømming av brystet, og produksjonen går dermed ned. Dessuten blir lillebabyen totalt sugeforvirret og kan finne på å nekte å ta mammas bryst uten skjold.


• Lytt til erfarne ammeveiledere og grav deg ned i tide. Med det mener jeg at du skal ikke være redd for å spørre om hjelp. Ammehjelpen kan gi svar på mye. Det samme kan jordmor og helsesøster. Grav deg ned hvis du syns du får for mye barselbesøk, si at du trenger litt roligere dager og må få skikkelig dreis på ammingen før du tar imot det helt store innrykket med babykosesyke og kaffetørste slektninger, naboer og kolleger. Stress er ikke bra for noe. Kanskje trenger man å subbe rundt i slakke joggebukser med fett hår og melkeflekker på genseren noen dager? Uten gjester?

Da får det være nok gode råd for denne gang.

Men husk; stell godt med puppestellet! Til slutt klarer du alt ;)

Tegneseriestripen er lånt av The Washington Post.

Prikkedøden

Av og til er ord overflødige. Vi vil at leseren skal tenke seg resten selv. Ja, jeg sier ikke mer. Derfor bruker vi prikker.

Noen er veldig glade i disse prikkene. De tror at jo flere prikker man lesser på, jo mer interessant blir teksten. Eller noe sånt. Hva vet jeg om hva som foregår i enkeltes hoder. Men kjære prikkomaner; slik fungerer det ikke. Hvis jeg...........leser.........en tekst........med massevis.......av prikker.............. , da får jeg en følelse av at det har hengt seg opp for dere. Litt samme følelsen som når du snakker med noen som aldri kommer til poenget. Det er seint, tregt, sirup - og ekstremt irriterende.

For det er ikke tilfeldig hvor mange prikker man skal bruke. Prikkene er et eget tegn, faktisk. Tegnet heter ellipse, eller utelatelsestegn, og består av tre (3!) prikker. Regler for bruken finner du her.

Sukk, noe skal man jo irritere seg over. Og for å være litt snill med dere prikkomaner sånn avslutningsvis; dere kan få lov til å irritere dere over at jeg orker å irritere meg over slikt.

For det gjør jeg ...

Man skal ikke le av folk

men av og til holder det hardt. Dårlige unnskyldninger, for eksempel, kan være ganske morsomme. For dem som får dem servert i det minste.

Mannen var ikke helt i form. Han hadde vært hos legen og fått resept på antibiotika.

- Disse må du ta en halvtime før mat, sier jeg.
- Ja, spise først og så ta tablettene ja, sier mannen.

Slikt er jeg veldig vant til. Folk hører det de har bestemt seg for å høre, det er ikke bare på apotek det skjer. Så presisering er en del av jobben min, nær sagt. Jeg prøver igjen:

- Nei, omvendt. Du må ta tabletten før mat.
Mannen stusser litt. Han mente da bestemt at legen hadde sagt mat først?

- Han har skrevet en halvtime før mat på resepten også, sier jeg - så det var nok det han mente.

Mannen føler seg nok litt dum, og han vil for all del ikke at jeg skal mene det samme. Så han har en god forklaring på hvorfor han har misforstått:
- Jeg forsto ikke helt den legen, han var pakistaner, skjønner du.

Da kjenner jeg at det begynner å rykke i munnviken. Legen, som jeg har snakket mye med, er riktignok mørk i huden og har et eksotisk etternavn - men, han snakker kav nordmøring. Så det burde være mulig å forstå ham.

Jeg sa ikke mer om saken. Ikke lo jeg av mannen heller, selv om jeg hadde veldig lyst.

Derfor tenkte jeg at jeg skal le høyt her i bloggen av slike som ikke hører hva mennesker sier hvis etternavnet ikke er fra en dal i nærheten. Herregud, for noen stakkarer dere er!

Ha ha ha!

Luesveis

Det er lenge siden det var teit å gå med lue. Det var skikkelig teit den gangen jeg var mest opptatt av å ikke være teit. Derfor gikk jeg heller ikke med lue. Mor mente at det da ville gå meg skikkelig ille, akkurat hva slags grusom lidelse jeg kunne pådra meg er jeg ikke riktig sikker på den dag i dag, men uansett - det ble ikke snakk om noen lue på toppen av åttitallssveisen. Men mor var ikke den som ga seg så lett, så vi måtte til slutt inngå et kompromiss. Resultatet var at jeg gikk halve ungdomstiden med en pastellaktig grønn, vid tube rundt halsen. Det var en slik hals man kunne dra opp og også bruke som lue.

Noe som aldri ble gjort.

Nå har jeg blitt såpass preget av tiden jeg lever i at jeg faktisk kunne tenkt meg en ny lue. Jeg har tilgang på luer, jeg eier sogar en selv. Bruker den til og med, på kalde dager. Men den begynner å bli noen år. Dessuten er den grå med lange klaffer, jeg ligner litt på en grå Pluto i den, og klafferluer er jo bare så nittitalls eller noe. Etter noen mer eller mindre vellykkede prosjekter med strikkepinner syns jeg at jeg kan strikke meg min egen lue. Det har ikke skjedd ennå, men kanskje til høsten igjen?

Men hvilken lue skal det være? Jeg ser meg rundt,og ser luer jeg liker og ikke liker. Her om dagen så jeg en som var så grusom at jeg ble i tvil om den var humoristisk ment. Det minnet mest av alt om en dodukke, bare at selve dukken manglet på toppen. Luen var hvit i bunnen (dorullen) og hadde et heklet nett over. Stor og rund var den - og alt annet enn fin. Ikke kul heller. Jeg vil faktisk gå så langt å kalle den teit.

Det blir definitivt ikke en slik jeg skal kreere når jeg får ånden over meg.

Bildet har jeg lånt fra Treloftet.