Lettet og lat

I dag er jeg glad jeg ikke er noen fjellgeit. Ikke av den mekrende sorten, men av den sorten som farter rundt i fjellheimen kledd i noe vanntett, pustende noe, på jakt etter store naturopplevelser. Jeg syns naturen vår er fin jeg også, det er ikke det. Men jeg trenger ikke å oppleve alt av den selv - vandrende på mine egne bein.

I helgen har jeg riktignok vært i fjellet - og koset meg. Ti damer; godt selskap og god mat. Ingenting å klage på. Vi var på Rondane Spa. Det ligger på Mysuseter, og det er her min glede over å være lat kommer inn.

Lørdag gikk vi nemlig en tur. En liten luntetur til Ranglarhø, som vel kunne passe bra for dette celebre selskap. Dette var en kort tur - og mange hadde gått før oss. Turmålet var valgt i hensyn til oss litt late, og i hensyn til dem med en liten astronaut innabords.

I dag havnet Rondane i nyhetene. En jeger, på utkikk etter rein, befant seg i området. Han fant noe ganske annet. En amerikaner som har vært borte siden i vår dukket opp, inntullet i teltduken sin. Veldig, veldig død.

Stakkars amerikaner og stakkars jeger. Dette var lenger inn i fjellet enn hva vi befant oss, og jeg kan ikke få sagt tydelig nok hvor lettet jeg er for at jeg slapp å finne ham. Selv om jeg selvfølgelig er glad på de etterlattes vegne at han er funnet. Jeg tror aldri jeg hadde blitt meg selv igjen dersom jeg hadde sett noe slikt.

Noen fordeler har man tross alt når man bare lunter korte turer i trafikkerte løyper.