Snørrbart

Jeg hadde aldri trodd jeg skulle komme i den situasjon at jeg syntes den beste løsningen var å nikke insisterende og si "jo da, det er sikkert snørr du har i fjeset." Men med barn følger visse utfordringer i møte med andre folk.

Alle som har møtt en treåring vet at det virker som om disse har falt ned i sannhetsserum-gryta rett etter fødselen. Makan til ærlige og frittalende vesener skal du lete lenge etter. Noe som kan medføre både glede og ubehag. Mine eksemplarer av sorten har ikke vært unntak i så måte.

Min hittil pinligste episode skjedde da neststørstesøster var 3 år. Det var vinter. Jeg var på trilletur med lillesøster i vogn, og treåringen i akebrett på slep. Oppi bakkene møtte vi en dame som jeg kjente litt. Vi stoppet og snakket litt om løst og fast. Denne damen var over fertil alder, for å si det slik, og østrogenproduksjonen hadde nok avtatt en smule. Med det resultat at mustasjen hadde blitt heller fyldig. Noen fjerner slikt, andre ikke. Tydeligvis.

Treåringen sitter stille i akebrettet. Skakker på hodet og ser inntrengende på damen. "Hva har du her?" spør hun plutselig og gnir polvotten under nesa på seg selv for å vise damen hva hun snakker om. Jeg skjønner med en gang hva tøtta har sett og forsøker febrilsk å finne ut hvordan vi skal vri oss ut av denne knipa. Barter på damer er nesten mer pinlig å hinte om enn at puppen henger ut av utringningen, slik jeg ser det. Men damen skjønner ikke hva treåringen snakker om. "Har jeg noe her?" sier hun. "Kanskje det er snørr. Jeg gikk så fort opp bakkene i sted."

"Ja, det er sikkert det!" sier jeg og overhører glatt protestene fra akebrettet "nei, det er ikke snørr! Hva er det?" Jeg finner ut at nei, vi må vel rusle videre... osv og kommer meg der ifra.

Huff!

Morsomt etterpå, riktignok.