Min første store helt(inne) var Anita Skorgan. Denne kvelden i 1977 måtte jeg investere tårer i bøtter og spann før mine foreldre lot prinsippene fare og slapp meg til foran sorthvitt-fjernsynet.
Hikst. Men det var verdt investeringen.
I dag kjenner jeg at mye av teksten sitter fremdeles og Anita er like søt. Ellers har jeg veldig sans for koreografien. Noe jeg ikke la merke til i -77. Buksa nedi støvlettene gjaldt da som nå.
Innlegg
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar