Kjenner du meg ikke igjen?

En ung kvinne står foran meg. Hun ser spørrende på meg, avventer et svar. Jeg blar hektisk i arkivene i hjernen. Men hvilket arkiv skal jeg lete i? Ansiktet er da veldig kjent. Hvor skal det plasseres, hvilken sammenheng? Jeg skal ikke skryte på meg at jeg er så flink med navn, men jeg er ikke så aller verst. Og så pleier jeg å være en racer i å plassere folk. Syns jeg selv i det minste.

Hun hjelper meg; "Jeg var utplasseringselev her. Før sommeren." Å ja, det var hun ja. Jeg unnskylder meg med at det var vanskelig å plassere henne. Hun gjør ikke noe stort nummer ut av det.

Men oppe i min grøtete hjerne blas det fortsatt febrilsk. Nå i elev-arkivet. Hva het hun? Er hun ferdig utdannet nå tro? Hva slags opplegg fulgte hun? Videreutdanning? Gjennom NAV? Jeg føler jeg skulle spurt henne om hva hun gjør på nå, jobb eller mer skole? Men jeg vil ikke bli tatt på fersken en gang til. Husker du ikke det en gang, himle himle. Så jeg behandler henne som en kunde, snakker om kremer og tilbud, løst og fast.

Etterpå nevnte jeg henne til en kollega. "Ja, det var hun som var fra nabokommunen det. Hun skulle vel gå mer på skole, hun." Da kom navnet hennes ramlende inn i hodet mitt. Til og med den lille bygda hun kommer fra kom byksende ut av hjernearkivet mitt. Litt krøllete i kantene etter å ha blitt stuet sammen slik. Så kom et bilde av jenta, i arbeidsuniformen opp for mitt indre. Der var du jo!

Dyktig var hun også.

Jeg føler meg svekket. Svekket av alderdom.