mandag 6. april 2009

Man skal ikke le av folk

men av og til holder det hardt. Dårlige unnskyldninger, for eksempel, kan være ganske morsomme. For dem som får dem servert i det minste.

Mannen var ikke helt i form. Han hadde vært hos legen og fått resept på antibiotika.

- Disse må du ta en halvtime før mat, sier jeg.
- Ja, spise først og så ta tablettene ja, sier mannen.

Slikt er jeg veldig vant til. Folk hører det de har bestemt seg for å høre, det er ikke bare på apotek det skjer. Så presisering er en del av jobben min, nær sagt. Jeg prøver igjen:

- Nei, omvendt. Du må ta tabletten før mat.
Mannen stusser litt. Han mente da bestemt at legen hadde sagt mat først?

- Han har skrevet en halvtime før mat på resepten også, sier jeg - så det var nok det han mente.

Mannen føler seg nok litt dum, og han vil for all del ikke at jeg skal mene det samme. Så han har en god forklaring på hvorfor han har misforstått:
- Jeg forsto ikke helt den legen, han var pakistaner, skjønner du.

Da kjenner jeg at det begynner å rykke i munnviken. Legen, som jeg har snakket mye med, er riktignok mørk i huden og har et eksotisk etternavn - men, han snakker kav nordmøring. Så det burde være mulig å forstå ham.

Jeg sa ikke mer om saken. Ikke lo jeg av mannen heller, selv om jeg hadde veldig lyst.

Derfor tenkte jeg at jeg skal le høyt her i bloggen av slike som ikke hører hva mennesker sier hvis etternavnet ikke er fra en dal i nærheten. Herregud, for noen stakkarer dere er!

Ha ha ha!

9 kommentarer:

  1. Hehe :-) Enkelte mennesker måååå bare være fordomsfull. En arti historie ble det uansett :-)

    SvarSlett
  2. Ha ha :-D Kunne han ikke bare innrømmet at han husket feil? Han hadde definitivt kommet bedre ut av situasjonen! Men da hadde det jo ikke blitt så morsomt ;)

    SvarSlett
  3. Fniiiis!






    Kjersti S.

    SvarSlett
  4. Vivi: Ja, enkelte ganger når man ikke vet om man skal le eller gråte velger jeg ofte å le.

    Tante Grønn: Jeg håper han gremmer seg nå etterpå ;)

    Kjersti: ;)

    SvarSlett
  5. Ja, dette med dialekter kan være et problem...
    Og, så er det jo innmari vanskelig å innrømme feil , og da særlig for endel menn.

    SvarSlett
  6. Fru Storlien: Dialekter ja! Kremhistorien er fra en gammel kullvenninne som jobbet i et apotek på en kant av Oslo der man har vanskeligere for å forstå "dere fra provinsen" enn folk flest; min venninne prøvde tappert å forklare en eldre frue forskjellen på kvit og blå resept. Fruen sto som et levende spørsmålstegn og forsto ingenting. Da gikk venninnen min og hentet to resepter. "Dette er en kvit resept, og dette er en blå" (det var den gangen blåreseptene faktisk var blå på farge, forklarte hun. "Å, er det HVIT du mener!" utbrøt fruen.

    Kroppsspråk er heldigvis lettere å forstå ;)

    SvarSlett
  7. Huff, der ble det komma i stedet for parantes. Men siden det bare er glupe lesere her på siden, skjønner dere sikkert hva jeg mener ;)

    SvarSlett
  8. Haha, bra avslutning da; "han var pakistaner" :-D Med nordmøredialekt :-D Jeg får det samme av og til her, av eldre engelske kunder, som ikke skjønner andre dialekter enn dypeste Halifaxengelsk. Men akkurat der tror jeg det har mer med viljen å gjøre..

    SvarSlett
  9. Nasita: Enkelte har vondt i viljen. Det finnes nesten ingen kur for sånt.

    SvarSlett