Synline synser: Avstand2 av Monica Isakstuen Stavlund

Først vil jeg beklage at jeg ikke er i stand til å få tittelen på boken korrekt skrevet. Avstand i annen skal det være, men hvordan dette løses i Blogger er for meg ukjent.

Som tidligere nevnt har jeg brukt deler av høstferien på denne boken. Jeg ble nysgjerrig på den etter å ha fulgt noe av skriveprosessen på Monicas blogg. Fin måte å markedsføre seg på som forfatter. Det kan nok være lett å drukne i høstlanseringene for ukjente navn blant alle Panserhjerter og Vidunderbarn som skal fylle bokhyllene over det ganske land.

Nå har jeg altså tenkt å synse litt om boken. For dette blir ingen profesjonell kritikk, kun ren subjektiv synsing. Noe også profesjonelle kritikker kan bære sterkt preg av til tider, men nok om det.

Den første tabben jeg gjorde i forhold til leseropplevelsen var nettopp å lese en slik kritikk. Alt for mye av historien ble røpet, slik at noen av overraskelsesmomentene ble borte for meg. Derfor skal jeg prøve å unngå det samme her - i respekt for optimale leseropplevelser og forfatteren.

Avstand2 handler først og fremst om Aleksander. Han er sammen med Fanny, Inés er hans mor, og det dukker også opp en far og en stemor (hvis man kan kalle henne det) etterhvert. Det er en fantastisk historie som rulles ut. Her mye vondt og usagt, vi får møte både psykiatri og sjelelige irrganger som andre sliter med å finne logikken i. Jeg syns Isakstuen Stavlund har kommet på en god historie, skjelettet er det ingenting å si på.

Hvordan er det så med kjøttet? for å fortsette på samme metafor. Jo da, språket er godt og flyter fint av sted. Boken har mange dialoger, noe som gjør den lettlest, og som også skaper et driv i historien. Personene virker troverdige i sine uttalelser og gjerninger.

Men.

Det er et stort men. For meg, vel å merke. Og det er den utstrakte bruken av fornavn. Jeg skjønner at dette gjør det enklere for leseren å følge med på hvem som sier hva i en bok med såpass mye dialog. Men jeg kjøper det ikke. Hvor naturlig er det å bruke fornavnet til en person du nettopp har møtt, og har et mildt sagt anstrengt forhold til, helt ubesværet i samtalen? For meg personlig ville det vært meget unaturlig. Det minner meg om de rabiate telefonselgerne som kjenner deg ut og inn etter to sekunder "Heisann Synline! Nå har jeg et kjempefint tilbud til deg du!" ...

Litt klamt. Og litt for personlig og familiært. Jeg skulle ønske meg mer distanse i boken. Denne bruken av fornavn ødela for personenes troverdighet for meg. De ble så godt kjente, så fort, at det skygget for historien. For å illustrere hva jeg mener får dere et lite utdrag fra boken her. Aleksander har akkurat møtt sin "stemor" Marianne, en person han inntil samme dag ikke hadde ant eksisterte.

Han ser opp fra bildet, møter blikket hennes.
- Hva er det du vil meg?
- Hva jeg vil deg?
- Ja, Marianne. Hva du vil meg.

Da blir det ikke avstand i annen for meg. Det blir knapt nok avstand i det hele tatt.

Vel vel. Alle har vi vårt - jeg har en temmelig vid intimsone. Noe denne synsingen er farget av. Så du får bære over med meg, Monica.

For alt i alt må jeg si at dette var en romandebut du kan være stolt av. Og dere andre; les, og gjør dere opp deres egen mening.