Sakens kjerne

Hvem kom først, høna eller egget? Finnes det et mer eksistensielt spørsmål? Klokere hoder enn meg har grublet lenge på dette. Selv har jeg vel mer eller mindre resignert og tenkt at jeg får forholde meg til de høner og egg jeg møter på min vei gjennom livet.

Men da jeg åpnet eggekartongen her om dagen følte jeg at jeg var i nærheten av noe. Kan dette være svaret på gåten?

Hmm. Det er liksom noe jeg ikke helt får tak på likevel, kjenner jeg.

Men jeg føler vi nærmer oss sakens kjerne.

Random play

I dag tok jeg mine første vaklende steg inne på Spotify. Ja da, ja da. Jeg vet jeg er treg og gammeldags, Men nå er jeg der. Og jeg tror det kan bli gøy.

Hjernen min har det med å oppføre seg som en cd-spiller på random play. Fordelen med Spotify fremfor musikkutvalget i hjernen min, er at jeg håper Spotify kan by på mindre odde sanger når jeg vil høre noe fint.

For den sangen som oftest kommer igjen i mitt eget hode er Henning Kvitnes med "Evig eies (kun et dårlig rykte)".

Jeg sliter virkelig med å forstå hva underbevisstheten min vil fortelle meg.

Hva spiller hjernen din på random play?

Best i test?

"Test deg selv" er alltid like lite opplysende. Men man gjør det jo likevel. Denne testen fant jeg inne hos Lothiane, og den forteller meg at Du blogger fordi du vil vise fram din kunnskap, din viten og deg selv. Bloggen er først og fremst et verktøy for andre oppdrag og jobber.

Vel. Så vet man det.

Jeg tok testen "Hva slags blogger er du?". Resultat: "Du er en Autoritetsblogger"

Prøv du også: Hva slags blogger er du?

Si meg, hva betyr adjø?

Jeg treffer mange mennesker i løpet av en dag. Og min avskjedshilsen er stort sett den samme; ha det bra! Dette er på jobb, sånn helt privat nøyer jeg meg med ha det.

De fleste jeg møter bruker stort sett samme frase. Ja, det vil si - de som ikke bare rasker med seg posen og går da. Eller grynter, eller kommer med andre udefinerbare lyder. Dem om det.

Men det finnes unntak. Og i denne sammenhengen må det være på sin plass å kalle det hederlige unntak. I dag, etter at kunden hadde fått det hun kom for, plukket hun opp posen, trakk på seg vantene, så på meg og sa: adjø.

Adjø. For et sjelden ord å høre! Sier virkelig noen adjø nå til dags? Jo, tydeligvis.
Jeg skulle ikke forundre meg om første kunde i morgen sier farvel når han går.

Å! Jeg liker ord som har gått av moten!

Noen kan forklare dette med adjø bedre enn andre. Slik at det sitter i hjernen resten av dagen, faktisk. Værsågod; Anita og Jahn:

En kompliment?

Ja ja, så har denne unnselige lille bloggen omsider fått sin første spam-kommentar. Jeg velger å ta det som en kompliment (ai, der holdt jeg på å skrive et kompliment gitt. Da hadde jeg vel fått en syrlig mail fra Per Egil Hegge før jeg visste ordet av det).

Jeg sletter spam og går videre med friskt mot.

Har du en sånn i skapet?

Eller på mørkeloftet kanskje?
Da syns jeg du kan selge den til meg for en billig penge. Jeg trenger flere slike luer. Ja, ikke jeg personlig, men det eminente koret jeg er medlem av. Vi planlegger jubileumsforestilling til våren. 50 år - og om ikke akkurat så heftig, så er vi i det minste ganske begeistret.

Men så var det de sangerluene da. Man kan ikke feire 50 år som kor uten å være iført sangerlue på minst et par nummer.

Send meg en mail hvis du har en du vil bli kvitt. Eller hvis du vil gjøre en god gjerning. Mailadressen min finner du til venstre på siden her.

Winter Wonderland

Hva gjør man - når sola pastellfarger pendlerveien så man nesten blir rørt og man gremmer seg opp og i mente for at man ikke har et skikkelig kamera så man kan forevige dette vakre man reiser igjennom.

Jo, man vrenger bilen av veien og fisker frem sin avlegse Sony Ericsson og gjør et forsøk likevel.

Sukk.

Og så jeg som egentlig ikke er så veldig glad i vinter engang.