Prosjekt for kresen gane

Når to forholdsvis kresne barn vokser opp, finner hverandre og stifter familie - er det vel ikke stort annet å vente enn at avkommet også kan finne på å rynke på nesen over et og annet som blir servert. Men det får da være måte på, tross alt.

Storesøster har sine sanser, som hun selv uttrykker det. Dette medfører at alt ukjent (bortsett fra snop) er æsj&uff. Nå er hun 10 år, og mor syns det var på tide med en utfordring. Følgende prosjekt ble så klekket ut: Den kresne gane skal utsettes for en ny rett/matvare pr uke. Eieren av ganen skal selv få velge hva dette nye skal være, og etter avsluttet prosjekt vanker det en premie. Denne premien skal ikke være til å spise, det skal være noe hyggelig og morsomt for hele familien. Ukens matvare føres i et skjema, og karakter settes.

Man skal være forsiktig med å evaluere prosjekter før de er ferdige, men jeg oppsummerer litt likevel:

Først; kritikk til prosjektansvarlig (les: mor) - prosjektet gikk over for lang tidsperiode. Premier som vinker langt der fremme i det fjerne blir fjernere og fjernere jo nærmere de kommer, så rart det enn kan høres. Motivasjonen ble så som så etterhvert.

Dernest; prosjektansvarligs tro på frivillighet. Prosjektdeltageren hadde svært lyst til å utsette ukens utfordring til siste frist (aller helst langt over fristen), noe som medførte at mild tvang/nøding måtte til.

Som den observante leser ser av skjemaet; det dreier seg om en usedvanlig kresen gane. Når lakrisbåter og pizza med saus blir sett på som en utfordring, sier det seg selv at et bredt spekter snodige grimaser har vært observert ved middagsbordet denne høsten.

Så til det positive: tacolefse har nå seilet opp som en favoritt, og et norsk A4-hjem uten tacolefse finnes vel knapt. Så nå er hun rustet for fremtidige tacorunder, om ikke annet.
Dessuten, som det sies i skjemaet: drepte meg ikke. Noe som kan være nyttig å tenke på for oss alle når vi skal utfordre oss selv.

Jeg har frilanset litt i dag

Frilanser i lokalavisa kan være svært gunstig, for da kommer man seg på konserter man ellers ikke hadde dillet seg til å gått på. I kveld har jeg dekket en adventskonsert, og avslutningsnummeret var Pie Jesu. Vakkert.
Her får dere Sissels versjon. Ekstra vakker den da.

Ta et meme og la det vandre ...

Jeg har fått flere meme'er som jeg ikke har gjort noe med, og det må jeg bare beklage. Men, uten at jeg på noen måte vil kalle det tidsklemme, så strekker ikke tiden til. Eller prioriteringene, rettere sagt. Jeg har derfor plukket ut en utfordring som jeg skal gjøre et tappert forsøk på å løse, og den har jeg fått fra Slike Jenter. En blogg skrevet av en dame med humor og humør, abolutt verdt et besøk.

Jeg skal altså nevne tre favorittforfattere, samt tre favorittbøker av disse. Deretter skal utfordringen sendes videre til fem andre bloggere.

Jeg starter med den naturligste anbefalingen, min bror.
Lillebror Modolf debuterte i høst med Sistemann på jorda. Lille attpåklatten vår som vi koste nesten sønder og sammen, likevel slet han med en angst som ingen klarte å kose og trøste bort. For slik er det med angsten, den kan ingen andre ta over ansvaret for. Boken tror jeg er viktig for mange, men særlig for andre barn som sliter med det samme, og deres foreldre. Det kan være godt å vite at man ikke er den eneste i verden som har det slik.

Fra et alvorlig tema går jeg over til en forfatter får meg til å slå latterdøren opp på vid vegg. Og det er så deilig! Likevel kan det være alvorlig nok, det han skriver om. Men han vever mennesker, skjebner og samfunn så fint sammen at det er en fryd. Jeg snakker om Ragnar Hovland, og boken jeg særlig vil fremheve er 1964. Fantastisk, intet mindre.

Jeg runder av med en barnebok. Den ga både mor og døtre en fin leseropplevelse, mange fine figurer og snodige episoder som moret både store og små. Forfatteren er Maria Parr, og selv om hun har fått mest priser og omtale for sin siste bok Tonje Glimmerdal, er det Vaffelhjarte jeg vil fremheve. Tonje Glimmerdal var fin den, bevares - men litt for korrekt. Vaffelhjarte har den befriende likegyldigheten til det korrekte som førstebøker kan ha.

Utfordringen sender jeg videre til de tre som ga meg meme'er jeg ikke klarte å svare på. Hva er bedre enn å spille ballen tilbake og late som ingenting? ;-)

Ingveig er min tidligere kollega som nå nyter (?) studielivets dager igjen slik at hun med tid og stunder kan komme tilbake og sjefe over meg ett eller annet sted. Eller hva tror du, Ingveig? ;-)

Fru Storlien er min beste bloggevenn. Henne har jeg fulgt både vel og lenge, og jeg syns nesten jeg kjenner henne litt. Det gjør jeg selvsagt ikke, men den delen hun viser av seg på internett, den kjenner jeg ganske godt. Hun tar for seg både stort og smått på bloggen, velskrevet og underfundig er stikkord som passer godt på denne damens blogginnlegg.

Mumsi skriver bloggen Med et lekent sinn. En kreativ dame, og bloggen er jo en ren estetisk nytelse. Ta en titt!

Det var de tre som hadde sendt meg ubesvarte meme'er (så vidt jeg vet). Men siden denne utfordringen skulle gå til fem bloggere, kommer to til her:

Suzy Dahl må få en utfordring, slik at hun ikke slutter å oppdatere En annens liv.
Dessuten må Mary få en, for hun er jo inne på bøker - norsklærer og all ting.

Æres den som æres bør; vaflene er det Sylvia som har stått for.