Helseminister

Jeg betrakter meg som en del av helsevesenet, og det er jeg også. Selv om jeg kunne ønske at politikere og andre så hvilke muligheter som ligger i apotekene og kompetansen vår slik at vi kunne tjene penger på annet vis enn å selge rynkekremer og velduftende såper. Men det var ikke det jeg skulle si noe om i dag, får jeg overskudd og en anelse pågangsmot skal jeg skrive side opp og side ned om det temaet en annen gang.

Det jeg skulle si noe om i dag var å møte kunder.

Hvis noen skulle være i tvil; vi på apotek har taushetsplikt. Det er derfor helt trygt å kjøpe graviditetstester, angrepiller, hemoridesalve og chlamydiakurer hos oss. Vi sier det ikke bort til noen. Dessuten skulle dere bare visst hvor lite flaut og bemerkelsesverdig vi syns slike saker er. Forhåpentligvis vet dere det allerede.

Vi er dessuten serviceinnstilt. Og den innstillingen møter du ikke overalt i helsevesenet (jeg har et alt for ferskt minne fra timer i et venterom selv, så jeg vet hva jeg snakker om). Dette medfører at vi "ser kunden". Man blir møtt med smil og velvilje, og en lyttende holdning. Vi avklarer og forklarer, smiler og er vennligheten selv.

Slik er jeg selv også, mener jeg bestemt - helt til jeg møter igjen kunden på gaten. Da "ser" jeg ikke kunden i det hele tatt. Jeg hilser ikke på kundene mine så sant de ikke hilser på meg først. Jeg forholder meg så nøytral som mulig, og dersom jeg går sammen med noen vil ikke denne personen ane at jeg har truffet noen jeg vet hvem er.

Det føles av og til rart, men mest helt greit. Taushetsplikten sitter i ryggmargen og har vært der i mange år. Men siden jeg er gift med en selger, som oppfører seg helt motsatt, ser jeg at det kan virke underlig for enkelte.

Så grunnen til at jeg ikke hilser på deg, kjære kunde, er for å beskytte deg og overholde taushetsplikten.
Jeg er ingen helseminister*

*helse = dialekt av hilse