Jeg måtte faktisk venne meg til å se bildet på PC-skjermen (riktig - det var ikke jeg som tok bildet). Men nå går det greit. Nå er jeg helt avslappet. Til bildet.Så kommer fobier man ikke ante man hadde. Ikke visste vel jeg at jeg hadde fobi mot snegler i feil vinkel!
Iberiasneglen syns jeg er utrolig ekkel, men skogssneglen har jeg hatt et vennskapelig forhold til. Helt til det klikker totalt inne i det lille, slimete hodet, og fyren (?) gir seg til å åle seg oppover kjøkkendøra mi! Til dere som ikke vet det; skogssnegler er grå på undersiden, og hvis man tråkker på dem får man et glatt, sleipt belegg på huden som er umulig å vaske bort (jeg har prøvd det. Most en snegle, løpende barføtt i halvmørkret. Det anbefales ikke).
Men det skal jeg ha, jeg har skjerpet meg. Morsgjerningen har fått meg til å ta meg kraftig sammen. Jeg har blitt en mester til å gjøre gode miner til slett spill, og av hysteriet vises bare toppen av isfjellet, dvs ca 10%. Så langt er et avkom interessert i kryp av alskens slag, et forholder seg lettere anstrengt til det samme, og minstemor er skeptisk.
Ellers sliter jeg med høyder, amfibier, reptiler og diverse annet snask.
Men meitemarker og åpne plasser går greit. Det er jo en start.
Innlegg
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar