Akkurat det tenkte jeg

Det var den strenge buss-sjåføren. Han med det litt gamle fjeset under den litt unge hårfargen. Han som går sakte gjennom bussen og formaner hver enkelt om å feste sikkerhetsbeltet.
Jeg leste ut boken min og tenkte at slutten, det er slutten på en bok som må være det vanskeligste å skrive. Det er så ofte den ikke klarer å innfri forventningene til leseren, den føles som en litt slapp punktering av og til. Luften siver bare sakte ut, og så er det ikke mer. Slik tenkte jeg, mens jeg egentlig var ganske fornøyd med leseropplevelsen denne gangen.
Jeg tittet ut av vinduet og der så jeg lupiner. Mange lupiner. De som før var ganske eksotiske og som folk gikk på hagesenter og betalte penger for å få tak i. Nå er det så mange av dem for Veivesenet har sådd uten å tenke seg om, og nå må de begynne å fjerne dem igjen før de tar over hele floraen i veikantene. Slik kan det gå, tenkte jeg, når lure tanker ikke er så lure likevel. Og det skjer temmelig ofte, og ikke bare i Veivesenet.
Bussen humpet gjennom bygda som heter det samme som en farge, men nå har alle bygder fargen grønn og det liker jeg. Jeg lukket øynene et øyeblikk og tenkte på at jeg liker ganske godt å kjøre buss egentlig. Bare den skal langt og jeg får sitte i fred. Busskjøring er så beroligende og avslappende, jeg tenkte at nå er jeg så trøtt at jeg kunne sovnet på flekken og så lot jeg hjernen flyte fritt noen minutter uten at jeg sovnet helt.
Så skulle jeg av og trykket på knappen, og den strenge buss-sjåføren slapp meg av uten å være streng og jeg begynte å gå opp bakkene. Der fikk jeg øye på årets første blåklokke. Nå er det sommer, tenkte jeg. Nå skulle tiden gått mye saktere slik at man fikk nyte hvert et sekund, tenkte jeg og visste at jeg tenker det samme hvert år.
Lenger oppe dukket en prestekrage opp også. Det var bare en knopp, men nå er det like før man kan nappe kronblader og si elsker-elsker ikke, men det er jo ikke nødvendig, for jeg vet svaret. Og det er jeg så glad for. Det ligger dypt inni meg som noe fast, urokkelig.

Akkurat det tenkte jeg før jeg gikk inn døra og var hjemme.