Kunden har alltid rett, sies det. Det er en sannhet med visse modifikasjoner, men vi som jobber med service i høysetet strekker oss langt for at kunden i det minste skal oppleve det slik. At han har rett, altså.
Men en og annen gangen må også kunder bite i sure epler og innrømme at hmm, der tok jeg visst feil gitt.
For mange år siden kom det inn en kunde med et tablettglass i neven. Han ville klage, her måtte det være noe galt! Tablettene hadde løst seg opp, påsto han. Det var pussig, det var både vi og kunden enig om. Tablettboksen ble åpnet, og vi fikk se på elendigheten. Og ganske riktig, boksen inneholdt ikke tabletter lenger. Bare et hvitt pulver. Ikke så mye som en snipp av en tablett igjen.
Meget pussig. Faktisk så pussig at det umulig kunne være riktig. Tabletter er ganske holdbare. Etter mange år kan de nok bli noe løsere i kantene, men å transformere seg til en haug med pulver - den er for drøy.
Vi var litt i villrede. Hva var dette for noe? Kunden sto på sitt. Tablettene hadde løst seg opp! Da tok apotekeren en sjanse jeg neppe hadde tatt; han stakk fingeren ned i boksen, fikk opp litt pulver som han smakte forsiktig på.
Vi så spente på han. Kom han til å falle om? Det kunne jo være rottegift i boksen for alt vi visste. Apotekeren smattet litt og utbasunerte så på klingende nordlandsdialekt: Det her e jo salt det! Vanlig koksalt!
Kunden hadde brukt tablettboksen som saltkar. Ups! Det var en temmelig flat og flau kunde som lusket ut av apoteket med saltet sitt.
Moralen i visa er - og den er dønn seriøs - merk all emballasje tydelig med hva innholdet er. I dette tilfellet var det ikke farlig, men sett meg ikke i gang med lynol på brusfasker osv ...
Huff!
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Innlegg
Minner meg om min mor som levert urinprøve til legen. Kom hjem og oppdaget urinprøven stående på spisestuebordet ... hun visste hun hadde levert noe, men hva!? Hvorpå hun ringte legen og lurte på om prøven var ok. Og den var visst kjempefin. Hun hadde levert neglelakkfjerneren ....
SvarSlettHa ha ha! Ja, der var det sikkert ikke mange bakterier. Men de måtte da bli bekymret av den sterke acetonlukten - et sikkert tegn på ketoacidose. Men det er vel helst når det lukter av pusten det da ;)
SvarSlettHehehe, godt det bare var salt...
SvarSletthaha, historien til Petronella var virkelig morsom, altså:D Kanskje du skulle skrive flere slike poster, Synline, og få leserne dine til å dele sine historier her hos deg? ;)
SvarSletthaha, bra gjort, altså! :D
Neglecta: Du kan så si. Men han begynte vel å få mistanke om at det måtte være noe som tilhørte kjøkkenet han som smakte på det.
SvarSlettLavynnia: De fleste sparer de beste historiene til sin egen blogg, er det ikke slik da? ;)
Jeg har skrevet flere poster fra apotekhverdagen tidligere. Det er bare å bla i arkivet :)
Modig apoteker! jeg hadde ikke tatt sjansen på prøvesmaking. Og apropos Petronellas urinprøve - på videregående byttet vi ut urinprøven til en av guttene med solo light. han bestod med glans.
SvarSlettFru Storlien: Ja, det var mer som en tøffing han apotekeren der.
SvarSlettSolo light som urinprøve! Med kullsyre? ;)
En kullvenninne av meg delte urinprøve med venninnen sin da en av dem hadde glemt å ta med. Det endte med funn av proteiner hos begge, noe helsesøster syns var litt rart ...
Tror vi ristet flasken kraftig ( soloflasken vel å merke)
SvarSlett