Begeistring

Jeg prøver å variere litt når jeg plukker ut hvilke bøker jeg skal lese. Jeg leser nytt og gammelt, klassikere og debutanter, bokmål og nynorsk, krim og annen skjønnlitteratur, kjente og til dels ukjente forfattere - og ikke nødvendigvis den boken som bokklubben prøver å pushe på meg.

Dette har medført at jeg har lest både tørt og interessant, morsomt og trist, kjedelig og spennede - og en del totalt likegyldig saker.

Men sånn skikkelig begeistret, det er en stund siden sist jeg har vært. Nå er det kanskje slik at den begeistringen man kunne føle for en bok i de gyldne åra på videregående ikke så lett lar seg tenne lenger. Man blir mer blasert med årene. Men bevares, gode leseropplevelser har jeg da fortsatt.

Da jeg var yngre hendte det rett som det var at jeg kunne bryte ut i latter over en bok jeg leste. Noen bøker fikk jeg aldeles tullflir'n av (krampelatter som det heter i ordboka). De siste åra har det blitt så som så med høylydte latterutbrudd. Jeg begynte å tro at evnen var borte.

Men det var nok bøkene jeg valgte som var hovedårsaken.

For etter å ha fått mange anbefalinger om Ragnar Hovland, somlet jeg meg omsider til å plukke med meg en bok av ham sist jeg var på biblioteket. 1964 ble det, og hvilken herlig bok. Når man åpner en bok og kjenner smilet krølle seg i munnviken allerede i første kapittel, gjør det noe med humør og sinn. Jeg satt og nikoste meg på pendlerbussen og hadde min fulle hyre med å unngå fjollete kniseanfall. For noen figurer Hovland lager, skakke og rare, men likevel godt gjenkjennbare. Og det er vel sikkert derfor det blir så ustyrtelig morsomt.

Men bare moro er det ikke. Alvoret ligger der, slik som i livet ellers. Det kommer så fint og stille tuslende der i teksten, alvoret. Treffer meg midt i latterkulene.

Hovedpersonen Rolf er ute i snøen sammen med kameratene Erling og prestesonen. Da kommer Kåre fra klassen forbi, han kom frå en dårleg heim, som det står i teksten.

- Er det de, karar? sa han med eit slags smil. - Eg er ute og syklar, eg.

- Bra du fortalde oss det, sa Erling, - elles ville vi aldri ha gjetta det.

Erling kasta for sikkerheits skyld ein snøball til, som trefte han i bakhovudet.

- De kastar snøball, kjenner eg, ropte Kåre.

Eg lurte på korleis det ville gå med Kåre. Truleg ikkje særleg bra. Så begynte eg å lure på korleis det ville gå med oss alle, og kjende eg blei litt trist.

Det at teksten er på nynorsk gir historien et ekstra løft, slik jeg ser det.
Nynorskhumor ligner den britiske understatement-humoren.

Slikt ler jeg av. Høyt.