Hårfint

Jeg gjør et lite tankeeksperiment: Sett at jeg var en dame. På, ja, la oss si noen og sytti år. Med perleøredobber, foldeskjørt og fint, grått hår. Så kom jeg på at jeg ville fjonge meg opp litt. Naboen skal jo straks feire 80-årsdagen sin, dessuten er det dans på eldresenteret til uka. Jo, jeg skal sannelig ta en minicolorasjon og friske opp hårfargen litt, tenker jeg.

Så gjør jeg det. Og ender opp med blått hår, eller lys lilla. Eller kanskje til og med grønt?

Hva hadde jeg så gjort? Det er alltid vanskelig å vite hva man hadde gjort i tenkte situasjoner. Men jeg tror bestemt at jeg hadde gjort følgende: Først kommet med et utrop av typen NEIII!!! Så bannet ganske kraftig for meg selv. Dernest ville jeg ringt frisøren min, privat om så det var, og skreket meg til en hastetime påfølgende dag. Så hadde jeg brukt resten av kvelden på å ergre meg noe skikkelig over at jeg hadde funnet på noe så dumt.

Men hva gjør så alle de søte gamle damene som faktisk har blått, lilla og grønt hår? Jo, de går rundt med dette som det var den naturligste ting i verden. Ikke bare naturlig, men rett og slett pent. De tar en ny minicolorasjon når lillafargen begynner å gå ut, attpåtil.

Dette forstår jeg ingenting av. Hei, damer! Grått er hot. Lilla er in det også, men det er virkelig ikke meningen at det er håret som skal ha den fargen. Kjøp et skjerf i stedet.