Dagens gåte:

Hva er lite og lysegult og kan lede deg rett ut i større og mindre tabber før du vet ordet av det?

Svar: Gamle post-it-lapper.

I disse bryllupstider passer det godt med en historie fra virkeligheten. I fjor sto jeg (omsider) brud, og etter å ha fulgt divsere bryllup fra sidelinjen opp gjennom årene, mente jeg bestemt at noe skulle/måtte gå på tverke. Det hører liksom med. Ikke store greiene, men et eller annet er det bare naturlig at man glemmer. Mye å holde styr på, både for brud, brudgom og andre som mer eller mindre frivillig blir dratt inn i disse sirkusene som bryllup kan være.

Nå var ikke vi interessert i å lage sirkus. Vi har vært kjærester siden tidenes morgen, tre barn har det blitt etterhvert og fokuset på feiringen var å få en trivelig markering. Vi ville ha et bryllup som var uformelt, men likevel ga en følelse av høytid - som en ekteskapsinngåelse tross alt er. Alt dette medførte en god del planlegging. Bruden var derfor forberedt på et lite feilskjær. men det kom fra helt uventet hold.

Dagen kom. Været var bra, klærne passet, gjestene kom - og til og med brurekrona ble festet til hodet i rett tid. Litt rot i rekkene blant brudepikene var vel omtrent som forventet - slik er det når man begynner i feil rekkefølge; barn før giftermål. Snart var vi på plass på hver vår stol, og seremonien kunne begynne.

Presten snakket om felleskap og kjærlighet. Bruden var nervøs på en fin måte, litt uvant med å være hovedperson. Brudgommen hadde det nok på samme vis. Det skulle være forbønn for brudeparet, vi knelte på alterringen. Presten kikket i boka si: "Kjære Anne og Bjarne, dere er kommet hit til kirken for å inngå ekteskap." Bruden fikk et dilemma å behandle under den tunge krona. Vi heter ikke Anne og Bjarne, presten brukte feil navn! Skulle man nappe forsiktig i prestekjortelen eller skulle man gjøre gode miner til slett spill?

Siste alternativ ble valgt - og det var bra. Presten hørte selv at noe ikke stemte. Feil post-it-lapp, forrige ektepar ble forsøkt viet en gang til ...

Huff da. Morsomt for oss, men kanskje ikke fullt så morsomt for presten. Hvis han ikke hadde oppdaget det selv hadde jeg nok nektet hvis han begynte å spørre meg om jeg ville ha "Bjarne som hos deg står ..." Det kom heldigvis aldri så langt.

Der og da trodde jeg at dette kom jeg til å huske til evig tid. Men sant og si hadde jeg allerede glemt det. En kommentar i en telefonsamtale gjorde at jeg kom på historien igjen. Så kjære prest, hvis du leser dette, ikke vær for hard med deg selv.

Men jeg anbefaler deg likevel å fjerne gamle post-it-lapper. Du kan komme ut for en sartere brud neste gang. Eventuelt strengere. Ikke vet jeg hva som er verst.

Det jeg lurer på nå

...er hva NRK får ut av de 48 ørene de ville ha av meg i lisens (i tillegg til de 1167 kronene).

Jeg må si jeg er spent.

Dessuten lurer jeg litt på hva jeg flottet meg med da jeg brukte de siste 44 ørene på strømregningen. Var det de par siste omdreiningene på vaskemaskinen kanskje?

Øreavrunding er for pyser.

Bacalao i sommer?

Jeg teller på de berømmelige knappene om jeg skal koste på meg en billett eller to til Donna Bacalao. Det ser unektelig fristende ut, ikke sant?

Lenge siden jeg har vært på spel nå. Lenge siden jeg har vært i Kristiansund også.
Fine byen.

Noen har vært i sola

Både bloggeier og husbond har fått nok sol på nesen i dag. Vi ligner skurkene i "Det var en gang et menneske". Nå holder vi fargen ved like med et glass vin eller to.

Agurkblogg

Jeg tror jammen dette er i ferd med å bli en skikkelig agurkblogg. Når jeg ser på de siste innleggene mine, om ferieturer, nyinnkjøpte sko og fly som flyr forbi, innser jeg at bunnen er nådd. Nå kan det bare gå oppover.

Eller kanskje ikke. Det er jo nå den virkelige agurktiden setter inn. Så jeg fortsetter like godt i samme spor. Nå har jeg da aldri vært spesielt dypsindig heller, så forskjellen blir vel omtrent som før og etter 4 ukers bruk av rynkekrem; det er bare en selv som ser det.

I dag har jeg hatt første arbeidsdag etter 3 uker sammenhengende ferie. Det var en brå overgang. Men jeg taklet det bra. Ganske. En stakkars kunde ble grundig forvirret, stakkars. Han var ikke kjent i traktene, så han ringte for å få en liten veibeskrivelse.

"Jeg har parkert ved stadion" sier han, på en aldeles uforståelig dialekt.

I mitt hode assosierer jeg stadion til det stedet der jeg svettet noen seige runder på Cooper-testen en gang på sent åttitall. Dessuten har det inntil nylig vært mulig å parkere gratis der, så det hørtes ut som en grei plass å sette fra seg en bil, for så vidt. Litt langt unna, men.

"Ja, da ligger vi i luftlinje rett ned mot sjøen," forklarer jeg.

Mer uforståelig dialekt i røret. Så kobler hjernen min inn; det er selvsagt nye stadion han snakker om. Byens stolthet, og der foballkampene blir spilt nå for tiden. Den ligger ved sjøen, så han må lure alvorlig på hvordan han skal bevege seg i luftlinje enda nærmere flomålet.

Jeg ror meg i land (sic) og forklarer at han må vende ryggen til sjøen, og så gå mot høyre. Han dukket opp til slutt, og nevnte ikke mer om den sjøen ...

Slik er det når man innehar null, og da mener jeg null, fotballinteresse.

Mer agurknytt og navlelo:

Jeg så opptak fra Norwegian Wood på tv'n tidligere i kveld. Der var det gjenyn med gamle rockere. Blant annet gutta fra Mercury Motors. Jeg prøvde å finne en liten Youtube-snutt, men nei. Ikke kul. Var ikke de litt i samme bølgen som CC Cowboys, Raga Rockers og deLillos da? Hmm, kanskje ikke helt. Jeg kjente at masse unyttig informasjon om disse karene boblet frem. Blant annet at Jørn Christensen er gift med Marit Åslein. Hvorfor sparer hjernen min på slikt?

Kanskje det kommer til nytte en vakker dag, som det heter i visa.

Agurken har jeg lånt fra Matsiden.

Flyfille

I dag satt jeg i hagen, mutters alene for en gangs skyld. Det var ferie, sol, ro og en intens følelse av å trives.

Så med ett, i stillheten, dukket et fly opp rett foran meg. Det var så nær at jeg sikkert kunne sett piloten hvis jeg bare hadde hatt kontaktlinsene på meg. I allefall føltes det slik. For en gangs skyld var jeg ganske kjapp på avtrekkeren, så jeg tok mobilen og fikk tatt et bilde. Tenkte det kunne bli ganske stilig. Rett etterpå kom et fly til, av samme sort, like nær. Jeg knipset i vei.

Nå har jeg sett på bildet.

Ja ja, dere kan selv vurdere hvor nær det egentlig var. Vi kan si det slik at jeg holdt ikke på å få det i hodet akkurat ...

Tullmus

Jeg har fått vann i musa. Og slikt kan man bli aldeles opprådd av. Men slik kan det gå når man kombinerer opprettholdelse av normal væskebalanse og pc-bruk med våkne barn.

Det er varmt om dagen. Jeg er ute i sola til huden bukter seg og ber om nåde. Ungene er oppe alt for lenge, og jeg får satt meg ned for meg selv alt for sent. Dermed skulle jeg prøve meg med aldri så lite nettsurfing mens de håpefulle spiste kveldsmat. Utstyrt med en glass vann (fy! første feil) logget jeg meg på. Skoene sparket jeg av meg (feil nr to) og snart var jeg på nettet.

Men så var det å sitte i ro ved bordet da. Det er umulig visstnok. I sidesynet ser jeg noen sydenfletter smyge seg under bordet. "Hva er det nå da, sett deg ned og spis!" (passe sur mor).
"Jeg ville bare gi deg en klem" kommer det sukkersøtt. Ja, da må man jo bare smelte og ta imot klemmen. Lillesøster vil da selvfølgelig også klemme i stedet for å sitte å tygge på den kjedelige brødskiva. Hun kommer fykende, snubler i skoene mine, slår ut med hendene - og velter hele vannglasset ut over skrivepult, mus og tastatur.

Så nå har jeg fått en spinnvill tullmus. Tastaturet og laptop'en ellers ser ut til å leve, enn så lenge.

*river meg i håret og minner meg selv på at vann og elektronikk ikke hører sammen*