Dagens gåte:

Hva er lite og lysegult og kan lede deg rett ut i større og mindre tabber før du vet ordet av det?

Svar: Gamle post-it-lapper.

I disse bryllupstider passer det godt med en historie fra virkeligheten. I fjor sto jeg (omsider) brud, og etter å ha fulgt divsere bryllup fra sidelinjen opp gjennom årene, mente jeg bestemt at noe skulle/måtte gå på tverke. Det hører liksom med. Ikke store greiene, men et eller annet er det bare naturlig at man glemmer. Mye å holde styr på, både for brud, brudgom og andre som mer eller mindre frivillig blir dratt inn i disse sirkusene som bryllup kan være.

Nå var ikke vi interessert i å lage sirkus. Vi har vært kjærester siden tidenes morgen, tre barn har det blitt etterhvert og fokuset på feiringen var å få en trivelig markering. Vi ville ha et bryllup som var uformelt, men likevel ga en følelse av høytid - som en ekteskapsinngåelse tross alt er. Alt dette medførte en god del planlegging. Bruden var derfor forberedt på et lite feilskjær. men det kom fra helt uventet hold.

Dagen kom. Været var bra, klærne passet, gjestene kom - og til og med brurekrona ble festet til hodet i rett tid. Litt rot i rekkene blant brudepikene var vel omtrent som forventet - slik er det når man begynner i feil rekkefølge; barn før giftermål. Snart var vi på plass på hver vår stol, og seremonien kunne begynne.

Presten snakket om felleskap og kjærlighet. Bruden var nervøs på en fin måte, litt uvant med å være hovedperson. Brudgommen hadde det nok på samme vis. Det skulle være forbønn for brudeparet, vi knelte på alterringen. Presten kikket i boka si: "Kjære Anne og Bjarne, dere er kommet hit til kirken for å inngå ekteskap." Bruden fikk et dilemma å behandle under den tunge krona. Vi heter ikke Anne og Bjarne, presten brukte feil navn! Skulle man nappe forsiktig i prestekjortelen eller skulle man gjøre gode miner til slett spill?

Siste alternativ ble valgt - og det var bra. Presten hørte selv at noe ikke stemte. Feil post-it-lapp, forrige ektepar ble forsøkt viet en gang til ...

Huff da. Morsomt for oss, men kanskje ikke fullt så morsomt for presten. Hvis han ikke hadde oppdaget det selv hadde jeg nok nektet hvis han begynte å spørre meg om jeg ville ha "Bjarne som hos deg står ..." Det kom heldigvis aldri så langt.

Der og da trodde jeg at dette kom jeg til å huske til evig tid. Men sant og si hadde jeg allerede glemt det. En kommentar i en telefonsamtale gjorde at jeg kom på historien igjen. Så kjære prest, hvis du leser dette, ikke vær for hard med deg selv.

Men jeg anbefaler deg likevel å fjerne gamle post-it-lapper. Du kan komme ut for en sartere brud neste gang. Eventuelt strengere. Ikke vet jeg hva som er verst.