Fine ord

Jeg leser mine dikt og tekster. Gamle konsulentuttalelser og avslag på grått papir. Prøver å mobilisere pågangsmot og inspirasjon til å jobbe mer med dem. Jeg vet ikke - vi får se.

I mens koser jeg meg med ord jeg liker:

Parkas
Bislag
Eldhus
Sotteseng
Klunger

Hus treng folk

Oljegrusen i innkjørselen er full av mose. En enslig lampe lyser opp trappen. Ellers er det mørkt. Og stille.

Malingen er bleket av solen. Gamle blondegardiner trukket for vinduene, man kan skimte de tomme rommene gjennom dem når billysene sveiper forbi.

Her er det ingen sko i hulter til bulter i gangen. Ingen små føtter som løper over gulvet mens glade barnestemmer fyller huset, rommene, hagen. Ingen matos som siver fra kjøkkenet og inn på stua. Ingen rykende kaffekopper og ferske aviser. Ingen som krøller seg sammen på sofaen og strekker seg etter fjernkontrollen. Ingen hektiske morgener med matpakker, utedresser og ransler. Refleksvester og hadet-kos.

Bare stillhet.

Men det kunne vært slik. Huset kunne fått nye strøk med maling, kanskje ny bordkledning på værveggen. Buskene i hagen kunne vært temmet, plenen slått. Lyd, leven og liv kunne flyttet inn.

Hva er det som holder igjen? Kanskje er det for å opprettholde den tynne lille strengen tilbake til barndom og foreldre som ikke er her lenger. Kanskje er det nostalgi. Kanskje er det vegring mot å avslutte, vende om til neste kapittel. Kanskje er det andre grunner.

I mens fortsetter forfallet.



(Kari Bremnes synger Folk i husan)

Hakk i plata

Du har sikkert møtt dem. Kanskje du har vært invitert hjem til dem, eller vært i samme selskap. Sittet lår mot lår i en trang sofa og kjent andres privatliv bli tredd nedover hode og humør. Utvist en formidabel innsats som diplomat som er en riksmeklingsmann verdig. Men du har mest lyst hjem. Eller at de skal gå.

For de er så slitsomme. Disse parene som alltid må hakke på hverandre i andres nærvær. Som aldri kan omtale partneren sin med respekt. Som har lagt seg til en bitende sarkastisk måte å snakke til hverandre på. Som veier innsats i familielivet på gramvekt og syns at sosiale settinger er det absolutt rette stedet å gjøre opp status for slikt.

De som gjerne vil gifte seg, men de har ikke funnet den rette ennå. Sier de. Mens de ler høyt og støyende.

Slutt med det.

Dere hakker bort det fine. Limet som holder dere sammen.

Dessuten er det en lidelse å høre på.

Når man blogger om blogging

da blir det fort vel mye navlelo i omløp. Men jeg skal fatte meg i korthet.
Jeg har lest en del blogger det siste halvåret. Sveipet innom både dette og hint, små og store saker. Masse god underholdning har jeg funnet, og like mye av det motsatte. Alt er som de skal være.

Men en ting undrer jeg meg over; hvorfor gjør dere teksten deres så vanskelig tilgjengelig, dere bloggere? Hvit skrift på lys bakgrunn - det er jo klin umulig å lese! Kanskje står det mye interessant der. Hva vet jeg, for jeg gir opp og klikker meg videre. Så er det mikroskriften. En tøff font som tar seg aldeles strålende ut - hvis det var meningen at den skulle være til pynt. Men det er det vel ikke?

Jeg er ikke synshemmet, bare så det er sagt. Bare ørlitegrann nærsynt.

Vær så snill - ikke la utseendet på bloggen skygge over teksten. Hva med ja takk, begge deler? For dem som får det til. Jeg prøver ikke å fremstå som noen bloggdesignguru, det er bare å se seg rundt, men jeg håper dere klarer å lese hva som står her. Uten overanstrengelse.

Når kaffekoppen skifter farge og jeg får nye verv

Jeg har fått mitt første styreverv i dag. Det har ikke vært drevet valgkamp, dette er en plass man får før eller senere okke som. Så nå var det min tur. Siden jeg skriver blogg, ble jeg sekretær. Logisk det sikkert.

Vi drakk kaffe og spiste kake også. Kostholdet denne uken har bestått av en 50/50 fordeling kake/annen mat, så det spørs hvordan dette går. Jeg mente jeg skjenket i en hvit plastkopp, men da jeg kom til bordet og begynte å drikke av den, oppdaget jeg at koppen var blitt blå og laget av papp. Så da spørs det; Var koppen blå og av papp i utgangspunktet? Har jeg tatt koppen fra noen andre? Har denne "andre" i såfall drukket av koppen (usj)? Er det bare jeg som er tett i pappen?

For mye karbohydrater er aldri av det gode.

I dag har jeg jobbet med skjerf rundt halsen

og i en snasen engelsk topp som det ikke er mulig å løfte armene over hodet i. Men armene skal stort sett befinne seg i tastaturhøyde uansett, så det går seg vel til.

Vi har spist kake og klippet snor. Delt ut gaver og plinget på nytt kølappsystem. Solgt velvære og helse i bøtter og spann. Jeg har stukket en dame i fingeren og klemt ut noen mikroliter blod. Hatt alt for store engangshansker og plundret med kanylebøtter og hånddesinfeksjon. Men det gikk seg til det også.

Et nytt kapittel i yrkeslivet er dermed i gang.

Tror det blir fint jeg.

Jeg har fått noe fint

som jeg ble veldig glad for.

Slikejenter ga meg en utmerkelse. Det er skikkelig lenge siden, tidlig i desember. Teksten som følger med sier: Denne bloggen investerer i og tror på NÆRHET- nærhet i rom, tid og forhold! Disse bloggerne er usedvanlig sjarmerende og søte, og formålet er å finne og å være venner. De er ikke opptatt av utmerkelser og selvhevdelse. Vårt håp er at når båndene på disse utmerkelser er kuttet, vil enda flere vennskap ha forplantet seg. Vær vennlig å gi litt ekstra oppmerksomhet til disse! Gi denne utmerkelsen til åtte bloggere, som igjen må velge seg åtte nye. Inkluder denne teksten på utmerkelsen deres.

Oi oi oi. Det var fine ord. Men jeg syns jo det er så vanskelig å finne ut hvem jeg skal gi slikt videre til. Ikke fordi det ikke finnes gode blogger, men å velge da gitt!

Så fikk jeg Nobelpris i mammablogging av Mammadamen. Hun skriver: Men hvem skal jeg gi "Nobelpris i mammablogging" til? Jo, jeg vil gjerne gi den videre til Synline for bloggen Blek, men fattet. Hennes blogg fortjener en Nobelpris for inspirerende, vittige, underfundige og lettleste tekster om store og små ting livet, noen ganger som mamma, andre ganger ikke.

Man kan jo bli rent innbilsk av mindre. Jeg bukker og takker og gjemmer de fine ordene til dager der selvtilliten trenger en vitamininnsprøytning.

Siden jeg har sånne problemer med å gi utmerkelsene videre, vil jeg derfor overrekke dem til leserne mine. Tusen takk for at dere er innom, det betyr mye.