Oljegrusen i innkjørselen er full av mose. En enslig lampe lyser opp trappen. Ellers er det mørkt. Og stille.
Malingen er bleket av solen. Gamle blondegardiner trukket for vinduene, man kan skimte de tomme rommene gjennom dem når billysene sveiper forbi.
Her er det ingen sko i hulter til bulter i gangen. Ingen små føtter som løper over gulvet mens glade barnestemmer fyller huset, rommene, hagen. Ingen matos som siver fra kjøkkenet og inn på stua. Ingen rykende kaffekopper og ferske aviser. Ingen som krøller seg sammen på sofaen og strekker seg etter fjernkontrollen. Ingen hektiske morgener med matpakker, utedresser og ransler. Refleksvester og hadet-kos.
Bare stillhet.
Men det kunne vært slik. Huset kunne fått nye strøk med maling, kanskje ny bordkledning på værveggen. Buskene i hagen kunne vært temmet, plenen slått. Lyd, leven og liv kunne flyttet inn.
Hva er det som holder igjen? Kanskje er det for å opprettholde den tynne lille strengen tilbake til barndom og foreldre som ikke er her lenger. Kanskje er det nostalgi. Kanskje er det vegring mot å avslutte, vende om til neste kapittel. Kanskje er det andre grunner.
I mens fortsetter forfallet.
(Kari Bremnes synger Folk i husan)
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Innlegg
Tomme hus er noe av det tristeste jeg ser!
SvarSlettEllers vil jeg bare påpeke at jeg liker bloggen din så mye at du har fått en award inne hos meg!
Vivi: Ja, det er trist at de står og forfaller. Særlig når man vet at det er folk som er interessert i å kjøpe dem.
SvarSlettTakk for awarden!
Flott skrevet! :)
SvarSlettHus som står til forfall er et vemodig men dog vakkert syn...
Røsslyng: Takk for hyggelig kommentar.
SvarSlettDette var nydelig. Både din tekst. Og Kari sin sang.
SvarSlettVibeke: Takk skal du ha. Ja, jeg skal ikke ta æren for sangen da - men helt enig, nydelig er den.
SvarSlett