Du har sikkert møtt dem. Kanskje du har vært invitert hjem til dem, eller vært i samme selskap. Sittet lår mot lår i en trang sofa og kjent andres privatliv bli tredd nedover hode og humør. Utvist en formidabel innsats som diplomat som er en riksmeklingsmann verdig. Men du har mest lyst hjem. Eller at de skal gå.
For de er så slitsomme. Disse parene som alltid må hakke på hverandre i andres nærvær. Som aldri kan omtale partneren sin med respekt. Som har lagt seg til en bitende sarkastisk måte å snakke til hverandre på. Som veier innsats i familielivet på gramvekt og syns at sosiale settinger er det absolutt rette stedet å gjøre opp status for slikt.
De som gjerne vil gifte seg, men de har ikke funnet den rette ennå. Sier de. Mens de ler høyt og støyende.
Slutt med det.
Dere hakker bort det fine. Limet som holder dere sammen.
Dessuten er det en lidelse å høre på.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Innlegg
Ja, dette er virkelig en uting. Og så trist! Skal man krangle eller uttrykke sin misnøye, bør det skje uten tilskuere.
SvarSlettJa, dette er uhyggelig trist! At de som skal være nærest hverandre, er så ukjærlige mot hverandre...i dette eneste livet (kanskje:-)
SvarSlettTrist er veldig dekkende. Men jeg tror dessverre at de ofte ikke er klar over hvordan de oppfattes selv.
SvarSlettHvis man stadig føler behov for å rakke ned på partneren, får det jo i allefall meg til å lure på hvorfor man i det hele tatt er sammen med noe så (tilsynelatende) udugelig??